Da jeg traff Arne Treholt

Da jeg hørte Arne Treholt på Dagsnytt-18 i sted, på telefon fra Kypros kom jeg til å tenke på den gangen jeg traff ham i New York, før han ble tatt og så siktet som spion.

Det er bare en liten historie,

.. ingen big deal for andre, men den gjorde inntrykk på meg da den skjedde fordi jeg var så ung og ble konfrontert med min egen uerfarenhet i verden og konsekvensene min keitethet fikk for andre. Og selvsagt, det at han etterpå ble arrestert gjorde at øyeblikket ikke ble glemt.

Men først må jeg si at det var absurd å høre Treholt i et intervju om Lars Jacob Krogh, en sak om at Krogh døde i går, og hvordan var nå Krogh som menneske, klassisk sak. Sist jeg hørte noe om Treholt er for noen år siden da han var veldig syk og kom hjem til Norge i respirator for behandling slik jeg husker det, nær døden var det ikke, og man kunne lese av knappe avisartikler at det var en slags tilnærming mellom far og sønn.

Slikt er menneskelig interessant selvsagt, selv om jeg skjønner at detaljene ikke blir gitt offentligheten. Men for alle som fulgte saken den gang og tenkte på hvordan det var å være kona hans, Kari Storækre, en dag si "God tur til Paris" og like etterpå finne ut at han egentlig skulle til Wien og at han så ble arrestert og etterhvert siktet og dømt for spionasje, også det familiært menneskelige var jo noe jeg tenkte på.


Hvordan var det å få tilværelsen veltet om slik for henne, hva sa hun til sønnen sin Torstein den gang og hva skjedde mellom far og sønn seinere, hva tenker de nå, hvilken tilværelse har Arne Treholt på Kypros? Det fikk jeg ikke vite i Dagsnytt-18, bare at Krogh og Treholt har lekt fri-idrett sammen og røykt sigarer og at NRKs Bjørn Hansen sa at Lars Jacob Krogh var den eneste som beholdt god kontakt med Treholt slik at når nyhetsavdelingen i NRK skulle ha kontakt med ham måtte de få Krogh til å ringe.

Det var fordi de var venner,

sa Treholt.
Jeg kom til å tenke på om det var fordi Krogh i dette tilfellet var proff også og beholdt en god kontakt.

Nåja, historien altså

Det var mot slutten av 1981 og romjul og jeg og kjæresten min skulle reise til New York. Vi hadde møtt hverandre samme høst i Skippergata (husokkupasjonen) jeg jobbet i radiOrakel.
Jeg gikk i militærbuksa mi den gang også.

Dette var før internett

Så, dere må nesten prøve å sette dere inn i hvordan det var å planlegge en reise uten det. Man bestilte flyreise ved å gå inn på et reisebyrå. Hvor skulle vi bo? No google. Og det var før reisehåndbøker for folk på 20-something. Reisebyråer tilbød hoteller som var altfor dyre for oss, men kjæresten min hadde en fjern kusine som bodde på Manhattan og som arbeidet i FN-bygningen.
Så han skrev brev til henne, tok det en uke, tok det to den gangen? Vi fikk i alle fall svar om at det ikke passet så godt. Jeg husker begrunnelsen for avslaget, det var romjul og selskapeligheter.

En bi-historie

Jeg hadde ikke råd til å reise hjem til foreldrene mine i Nord-Norge denne jula siden vi skulle reise av gårde 2. juledag. Vi hadde spart hele høsten, spaghetti med smør og hvitløk var godt og billig. Kjæresten min skulle feire julaften med sin mor hos en tante i Hedmark, men fordi vi ikke var gift kunne jeg ikke komme. Når jeg skriver dette høres det ut som vi er enda flere tiår tilbake enn det vi var, men hun var gammel, tanta. Han dro i alle fall og jeg har et klart minne av at jeg ikke var det minste trist over å være alene på julaften, jeg skulle reise til fuckings New York to dager seinere og jeg satt i sofaen på Oppsal julaften kveld med en rød julestjerne på salongbordet foran meg, som jeg hadde fått penger av moren min til å kjøpe for at det ikke skulle bli så trist, med julaften-tv og en stor Cardinal (rødvin) som Kai Remlov ga meg, også for at det ikke skulle bli så trist, han var far i barnehagen der jeg jobbet.

Vi reiste 2. juledag

Jeg husker at jeg hadde freaket klærne mine ned for at vi skulle komme inn i USA. Vi kom inn og hadde ikke vett, eller kunnskap eller erfaring, til å skjønne at vi kunne ta T-banen, vi leide en bil (pussig pengeprioritering tenker jeg nå). Tanken var å kjøre litt rundt i utkanten av byen, New York, og på den måten finne et rimelig men hyggelig lite motell, et losji.

Det var mørkt, for det var kveld

Vi kjørte litt, det var trafikklys og retningsskilt og jeg ble pisse redd: Hvilken bydel er vi, hvilke bydeler var det nå igjen som var skumle, hva var det med Bronx og Brooklyn og hvor er vi? Jeg tvang nærmest kjæresten min til å gå ut i en telefonkiosk og ringe til kusinen sin for å spørre om vi værsåsnill kunne få sove der til det ble lyst.

Jeg ber om raushet

Jeg har bare litt raushet for meg selv slik jeg ser det nå. Vi visste så lite om verden og hadde åpenbart liten evne til å finne relevant kunnskap. Jeg kjente ingen som hadde vært i New York før, jeg hadde ikke vært noen steder selv heller, bare Nord-Norge, Oslo og to små dager i København.

Nødtelefonen tvang kusinen til å si ja

Og vi tråklet oss frem til riktig adresse på Manhattan og tok heisen opp i bygningen og kom inn i en lys byleilighet, helt anderledes enn andre leiligheter jeg hadde sett, landsens jente som jeg var, guttekollektiv på Stovner med indisk bomullsteppe over sofaen som jeg hadde bodd i. Jeg hadde aldri, og har knapt fremdeles, vært i rikmannshjem i Oslo en gang.

Jeg husker den luftige leiligheten

Det jeg husker best er vegg-til-vegg-teppet. Det var ikke to-millimeters mørkegrått, men 5 cm kremhvitt. Og ut fra veggen var en toseter og der satt Kari Storækre og Arne Treholt og sønnen som var 6 år (tror jeg) hadde svarte lakksko på. Innesko, det hadde ingen der jeg kom fra, hvertfall ikke unger. De svarte skoene til 6-årige Torstein hadde dusk på vrista, det var sånne sko som voksne menn brukte, men ingen voksne menn der jeg kom fra hadde sånne sko. Og jeg skjønte med en gang jeg kom inn hvor feil alt dette var og hvor lite jeg passet inn der.

Vi hadde trengt oss på

Jeg ville ikke ødelegge den sosiale situasjonen jeg hadde bomset inn i på et så uhøflig vis, skjønte jeg nå. Noe måtte jeg finne på, men ikke med en gang, det gikk jo ikke. Først måtte det konverseres og her var det Arne Treholt kom oss til hjelp og viste frem de egenskapene jeg seinere leste om, omgjengeligheten hans, hvordan han brukte den politisk. Jeg husker hvordan han virket vennlig og genuint interessert, selv om jeg også da tenkte at han prøvde å være grei, men jeg var takknemlig for at han bidro. Han stilte spørsmål om reiseplanene våre og fikk oss til å fortelle om dem. Kona hans og kusinen husker jeg som stramme om munnen.

De lot oss forstå

Jeg skjønte det og jeg skammet meg og jeg ville bare rette opp igjen det som var blitt feil så etter litt sa jeg at jeg så fryktelig gjerne hadde lyst til å oppleve Manhattan.

Ikke noe kunne være mindre riktig

Vi tok heisen ned og gikk ut og jeg var fortsatt pisse redd, de skyter folk på gata her don`t they? og vi ville egentlig ikke gå noe sted så vi gikk rett over gata og litt bortover der vi så en slags cafe. Det var ikke en bar, ikke en pub, mer en cafeteria, den hadde rødrutete duker, tror jeg. Og der satt vi og ventet på at tiden skulle gå og at det lille kakeselskapet skulle få spise kakene og drikke teen, kanskje sherryen, og så ta slutt. Da vi tenkte at gjestene helt sikkert hadde gått tok vi heisen opp til leiligheten og listet oss inn.
Kusinen hadde heldigvis lagt seg.

Etterpå.
Etterpå,

fant vi et firma som vi hadde lest om som lot oss kjøre en leiebil til Miami for bare bensinpengene og jeg lå i baksetet og sovnet og da jeg våknet var det appelsintrær rundt meg og så dro vi til New Orleans og Mexico og San Fransisco og hjem og Arne Treholt ble arrestert og siktet og dømt og jeg fortsatte å jobbe i radiOrakel og en dag hadde Stein Lillevolden gjort en times intervju med Treholt i fengselet mens han ikke snakket med noen andre medier men så ville ikke Stein Lillevolden la oss sende det likevel fordi vi hadde sendt en pressemelding til Dagsavisen, den gang Arbeiderbladet, for å få noen lyttere til radiosendinga og Arbeiderbladet tok det på forsida si.


Og seinere leste jeg boka til Kari Storækre "God tur til Paris" (dårlig) og boka til Arne Treholt (dårlig, gjennomsiktig forsøk på å manipulere leseren) og til slutt Jens Evensens bok.