torsdag, april 15, 2010

Da jeg traff Arne Treholt

Da jeg hørte Arne Treholt på Dagsnytt-18 i sted, på telefon fra Kypros kom jeg til å tenke på den gangen jeg traff ham i New York, før han ble tatt og så siktet som spion.

Det er bare en liten historie,

.. ingen big deal for andre, men den gjorde inntrykk på meg da den skjedde fordi jeg var så ung og ble konfrontert med min egen uerfarenhet i verden og konsekvensene min keitethet fikk for andre. Og selvsagt, det at han etterpå ble arrestert gjorde at øyeblikket ikke ble glemt.

Men først må jeg si at det var absurd å høre Treholt i et intervju om Lars Jacob Krogh, en sak om at Krogh døde i går, og hvordan var nå Krogh som menneske, klassisk sak. Sist jeg hørte noe om Treholt er for noen år siden da han var veldig syk og kom hjem til Norge i respirator for behandling slik jeg husker det, nær døden var det ikke, og man kunne lese av knappe avisartikler at det var en slags tilnærming mellom far og sønn.

Slikt er menneskelig interessant selvsagt, selv om jeg skjønner at detaljene ikke blir gitt offentligheten. Men for alle som fulgte saken den gang og tenkte på hvordan det var å være kona hans, Kari Storækre, en dag si "God tur til Paris" og like etterpå finne ut at han egentlig skulle til Wien og at han så ble arrestert og etterhvert siktet og dømt for spionasje, også det familiært menneskelige var jo noe jeg tenkte på.


Hvordan var det å få tilværelsen veltet om slik for henne, hva sa hun til sønnen sin Torstein den gang og hva skjedde mellom far og sønn seinere, hva tenker de nå, hvilken tilværelse har Arne Treholt på Kypros? Det fikk jeg ikke vite i Dagsnytt-18, bare at Krogh og Treholt har lekt fri-idrett sammen og røykt sigarer og at NRKs Bjørn Hansen sa at Lars Jacob Krogh var den eneste som beholdt god kontakt med Treholt slik at når nyhetsavdelingen i NRK skulle ha kontakt med ham måtte de få Krogh til å ringe.

Det var fordi de var venner,

sa Treholt.
Jeg kom til å tenke på om det var fordi Krogh i dette tilfellet var proff også og beholdt en god kontakt.

Nåja, historien altså

Det var mot slutten av 1981 og romjul og jeg og kjæresten min skulle reise til New York. Vi hadde møtt hverandre samme høst i Skippergata (husokkupasjonen) jeg jobbet i radiOrakel.
Jeg gikk i militærbuksa mi den gang også.

Dette var før internett

Så, dere må nesten prøve å sette dere inn i hvordan det var å planlegge en reise uten det. Man bestilte flyreise ved å gå inn på et reisebyrå. Hvor skulle vi bo? No google. Og det var før reisehåndbøker for folk på 20-something. Reisebyråer tilbød hoteller som var altfor dyre for oss, men kjæresten min hadde en fjern kusine som bodde på Manhattan og som arbeidet i FN-bygningen.
Så han skrev brev til henne, tok det en uke, tok det to den gangen? Vi fikk i alle fall svar om at det ikke passet så godt. Jeg husker begrunnelsen for avslaget, det var romjul og selskapeligheter.

En bi-historie

Jeg hadde ikke råd til å reise hjem til foreldrene mine i Nord-Norge denne jula siden vi skulle reise av gårde 2. juledag. Vi hadde spart hele høsten, spaghetti med smør og hvitløk var godt og billig. Kjæresten min skulle feire julaften med sin mor hos en tante i Hedmark, men fordi vi ikke var gift kunne jeg ikke komme. Når jeg skriver dette høres det ut som vi er enda flere tiår tilbake enn det vi var, men hun var gammel, tanta. Han dro i alle fall og jeg har et klart minne av at jeg ikke var det minste trist over å være alene på julaften, jeg skulle reise til fuckings New York to dager seinere og jeg satt i sofaen på Oppsal julaften kveld med en rød julestjerne på salongbordet foran meg, som jeg hadde fått penger av moren min til å kjøpe for at det ikke skulle bli så trist, med julaften-tv og en stor Cardinal (rødvin) som Kai Remlov ga meg, også for at det ikke skulle bli så trist, han var far i barnehagen der jeg jobbet.

Vi reiste 2. juledag

Jeg husker at jeg hadde freaket klærne mine ned for at vi skulle komme inn i USA. Vi kom inn og hadde ikke vett, eller kunnskap eller erfaring, til å skjønne at vi kunne ta T-banen, vi leide en bil (pussig pengeprioritering tenker jeg nå). Tanken var å kjøre litt rundt i utkanten av byen, New York, og på den måten finne et rimelig men hyggelig lite motell, et losji.

Det var mørkt, for det var kveld

Vi kjørte litt, det var trafikklys og retningsskilt og jeg ble pisse redd: Hvilken bydel er vi, hvilke bydeler var det nå igjen som var skumle, hva var det med Bronx og Brooklyn og hvor er vi? Jeg tvang nærmest kjæresten min til å gå ut i en telefonkiosk og ringe til kusinen sin for å spørre om vi værsåsnill kunne få sove der til det ble lyst.

Jeg ber om raushet

Jeg har bare litt raushet for meg selv slik jeg ser det nå. Vi visste så lite om verden og hadde åpenbart liten evne til å finne relevant kunnskap. Jeg kjente ingen som hadde vært i New York før, jeg hadde ikke vært noen steder selv heller, bare Nord-Norge, Oslo og to små dager i København.

Nødtelefonen tvang kusinen til å si ja

Og vi tråklet oss frem til riktig adresse på Manhattan og tok heisen opp i bygningen og kom inn i en lys byleilighet, helt anderledes enn andre leiligheter jeg hadde sett, landsens jente som jeg var, guttekollektiv på Stovner med indisk bomullsteppe over sofaen som jeg hadde bodd i. Jeg hadde aldri, og har knapt fremdeles, vært i rikmannshjem i Oslo en gang.

Jeg husker den luftige leiligheten

Det jeg husker best er vegg-til-vegg-teppet. Det var ikke to-millimeters mørkegrått, men 5 cm kremhvitt. Og ut fra veggen var en toseter og der satt Kari Storækre og Arne Treholt og sønnen som var 6 år (tror jeg) hadde svarte lakksko på. Innesko, det hadde ingen der jeg kom fra, hvertfall ikke unger. De svarte skoene til 6-årige Torstein hadde dusk på vrista, det var sånne sko som voksne menn brukte, men ingen voksne menn der jeg kom fra hadde sånne sko. Og jeg skjønte med en gang jeg kom inn hvor feil alt dette var og hvor lite jeg passet inn der.

Vi hadde trengt oss på

Jeg ville ikke ødelegge den sosiale situasjonen jeg hadde bomset inn i på et så uhøflig vis, skjønte jeg nå. Noe måtte jeg finne på, men ikke med en gang, det gikk jo ikke. Først måtte det konverseres og her var det Arne Treholt kom oss til hjelp og viste frem de egenskapene jeg seinere leste om, omgjengeligheten hans, hvordan han brukte den politisk. Jeg husker hvordan han virket vennlig og genuint interessert, selv om jeg også da tenkte at han prøvde å være grei, men jeg var takknemlig for at han bidro. Han stilte spørsmål om reiseplanene våre og fikk oss til å fortelle om dem. Kona hans og kusinen husker jeg som stramme om munnen.

De lot oss forstå

Jeg skjønte det og jeg skammet meg og jeg ville bare rette opp igjen det som var blitt feil så etter litt sa jeg at jeg så fryktelig gjerne hadde lyst til å oppleve Manhattan.

Ikke noe kunne være mindre riktig

Vi tok heisen ned og gikk ut og jeg var fortsatt pisse redd, de skyter folk på gata her don`t they? og vi ville egentlig ikke gå noe sted så vi gikk rett over gata og litt bortover der vi så en slags cafe. Det var ikke en bar, ikke en pub, mer en cafeteria, den hadde rødrutete duker, tror jeg. Og der satt vi og ventet på at tiden skulle gå og at det lille kakeselskapet skulle få spise kakene og drikke teen, kanskje sherryen, og så ta slutt. Da vi tenkte at gjestene helt sikkert hadde gått tok vi heisen opp til leiligheten og listet oss inn.
Kusinen hadde heldigvis lagt seg.

Etterpå.
Etterpå,

fant vi et firma som vi hadde lest om som lot oss kjøre en leiebil til Miami for bare bensinpengene og jeg lå i baksetet og sovnet og da jeg våknet var det appelsintrær rundt meg og så dro vi til New Orleans og Mexico og San Fransisco og hjem og Arne Treholt ble arrestert og siktet og dømt og jeg fortsatte å jobbe i radiOrakel og en dag hadde Stein Lillevolden gjort en times intervju med Treholt i fengselet mens han ikke snakket med noen andre medier men så ville ikke Stein Lillevolden la oss sende det likevel fordi vi hadde sendt en pressemelding til Dagsavisen, den gang Arbeiderbladet, for å få noen lyttere til radiosendinga og Arbeiderbladet tok det på forsida si.


Og seinere leste jeg boka til Kari Storækre "God tur til Paris" (dårlig) og boka til Arne Treholt (dårlig, gjennomsiktig forsøk på å manipulere leseren) og til slutt Jens Evensens bok.

18 Kommentarer:

Anonymous Stranger sa ...

Så fantastisk en historie, jeg ler og ler. Jeg husker denne saken, jeg husker livet uten internettet og jeg blir sånn helt merkelig glad over at han var grei med deg der på floss-teppet :)

15 april, 2010 21:21  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja, det ble jeg også.
Så lettet og takknemlig.

15 april, 2010 21:46  
Anonymous Thlom sa ...

Så flott en liten historie!

Jeg har ingen minner om Treholt, jeg var ikke engang påtenkt når du møtte ham, men jeg har mine tanker om det velkjente bildet. Hver gang jeg ser det så tenker jeg at Treholt ser ut som en flott mann. Velkledd, høyreist og bærer seg selv på en verdig måte. Var det slik du oppfattet ham da du møtte ham?

15 april, 2010 23:23  
Blogger Suzy Dahl sa ...

Fin historie!!!

16 april, 2010 08:14  
Blogger ogjegbare sa ...

Jeg hiver meg på, dette likte jeg å lese. Og så ser jeg for meg 6-åringen med dusk på vrista.

16 april, 2010 17:22  
Anonymous Anonym sa ...

Enig, veldig fin historie! Syns det er mange interessante aspekter i den familierelasjonen som jeg gjerne skulle ha visst mer om.

Ubehagelig å føle seg så uvelkommen forøvrig, kjip kusine! På den tiden var man fullstendig overlatt til reisebyråene eller andres erfaringer, rimelig modig å reise til den andre siden av kloden uten å ha noe som helst overnatting. På den annen side, sommeren -81 sov jeg i parker og på stranda i Hellas. Men det var nok en smule mer behagelig enn Manhattan midt på vinteren. Og alle andre gjorde det også, så det FØLTES ihvertfall helt greit.

Anne

17 april, 2010 15:05  
Blogger fr.martinsen sa ...

Hei Anne,
Jeg husker at man kunne skrive brev til andre lands turistinformasjonskontorer og så fikk man tilsendt kataloger med informasjon. Det var ikke sikkert landet hadde turistinformasjonskontor i Norge og da kunne man skrive til Sverige.

Hei ogjegbare,
De skoene satte seg fast som du skjønner, de var en god markør på hvor out-of-place jeg var.

Det var i det hele tatt anstrengende å komme til Oslo fra et tettsted på den tiden. Jeg hadde ikke vokst opp i et hjem med middagsselskaper og lett konversasjon, jeg hadde knapt sett gatelys. De kulturelle bevegelsene gikk langsom, vi gikk i det vi kalte seilerstøvler og sossejakke uten å ane noe om hvilke koder som kunne ligge i det hvis vi hadde stått i en annen skolegård, det var bare en boblejakke, i alle fall for meg.

Så, nei Ove Røsbak pkt 4, jeg ville heller være I min tid, ikke komme halsende litt uvitende etter.

Jeg husker hvordan jeg ønsket meg å kunne forstå alt, å kunne bevege meg ubesværet blant allslags folk og på alle steder. Det har kommet seg med åra, men det hender fortsatt at jeg misunner de som er vokst opp slik at de ikke bekymrer seg over om de tar feil bestikk sort of.

Hei Suzy Dahl,
takk. Takk til alle egentlig, mer mer, det blir visst aldri nok.

Hei Thlom,
Jeg har ingen minner av den oppreiste Treholt. Jeg oppfattet ham som en blanding av genuint vennlig og interessert og selvbevisst vennlig og interessert tror jeg, slik mennesker som vet at de er høyt i rang og også vet at de kan sosiale knep kan virke. Den nådige måten å være i verden på som jeg forsøkte å beskrive her en gang.

17 april, 2010 15:44  
Anonymous Anne sa ...

Kjempefin historie!

Tenk hvor lett det er å skaffe seg kunnskap nå! Og hvor vanskelig det kunne være da, og hvor stor forskjell det var på by og land, ikke minst når det gjaldt nettopp kunnskap om det som var utenfor.

Røsbak er ikke i det virkelige Norge, han er på jordet.

19 april, 2010 20:53  
Blogger fr.martinsen sa ...

Haha, nå ser jeg at jeg har skrevet i kommentarfeltet at jeg knapt hadde sett gatelys. Riktig så ille var det altså ikke, men lyskryss, det hadde jeg knapt sett.

Det med at det var vanskelig å skaffe seg kunnskap som var utenfor hovedstrømmen er et viktig poeng. Man var så overlatt lokalavisa og NRK. Det fantes riktignok noen alternativer, men de var vanskeligere å få øye på for en som ikke allerede var inne i kunnskapssfærer utenfor mainstream. Og det var grunnen til at jeg alltid var i opposisjon til f.eks Blitzmiljøet som ikke ville, og fortsatt ikke vil, uttale seg til store medier.

19 april, 2010 22:30  
Blogger Katrine sa ...

Treholt hadde borgerskapets dannelse. Slik form for dannelse hos folk har jeg vært glad for mange ganger, selv om jeg vet at den ikke alltid er ekte, så gjør den ting i øyeblikket litt mindre ubehagelige. Jeg mener ikke at det nødvendigvis er noe som heter borgerskap lenger eller at det er bestemte grupper som er mer dannet enn andre, men jeg mener borgerskapets dannelse er når noen er oppdratt til å være høflige for høflighetens skyld. Jeg synes ikke man skal undevurdere en slik ferdighet. Jeg har egentlig ikke tenkt på det før jeg leste denne fantastiske historien, men jeg mener det har noe for seg (selv om jeg også liker å tro at Treholt syntes dere var et friskt pust i et kjedelig selskap eller noe). En stund mens jeg var ung, var vi så opptatt av at vi alltid måtte være ekte. Kusinen og Kari var ekte, og se hvor dumt det ble. Alt til sin tid, mener jeg nå som jeg er eldre.

20 april, 2010 12:36  
Blogger Suzy Dahl sa ...

Hørte en definisjon på dannelse: Å få andre til å føle seg vel. Den definisjonen liker jeg. Man kan få andre til å føle seg vel ved å banne, f.eks, sånn at de slapper av. Da er det dannet å banne. Det rimte nesten.

20 april, 2010 12:40  
Blogger fr.martinsen sa ...

Godt poeng, dette med dannelsen, det ga et nytt perspektiv på historien.

20 april, 2010 17:01  
Blogger Katrine sa ...

Ja det var en god definisjon. Noen ganger holder det å ha som mål at andre skal føle seg vel.

20 april, 2010 17:40  
Anonymous ordfront sa ...

Flott fortelling! Morsomt, morsomt. Får meg dessuten til å huske hvordan det var å reise før internett. Men det gikk da den gangen, og!

Og man kimser ikke av folk med store leiligheter på Manhatten. Men nå vet du selvfølgelig det :-)

21 april, 2010 07:53  
Anonymous Lothiane sa ...

Så lenge siden sist jeg var her, jeg har blitt en mindrebloggende, mindrelesende person, men jeg glimter innimellom til og er plutselig heldig og kommer over historier som denne.

Flott lesing, utrolig interessant også fordi det er en tid jeg husker godt. Jeg husker Treholt-saken, jeg husker livet uten internett og jeg hadde trolig også vært livredd om jeg kjørte rundt i New York på måfå og ikke ante hvor det var trygt. :)

25 april, 2010 23:39  
Anonymous Anonym sa ...

Flott historie, definitivt minneskapende! Likte særlig koplingene slem kusine-følelsen av å forstyrre viktig besøk-kjendis(men som man først i ettertid skjønner er kjendis!)-leiebiltur med returbil (veldig vanlig mens jeg studerte på 80 tallet..) og ikke minst som alltid prinsippfast Stein Lillevolden. Swan.

05 november, 2010 19:48  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk, og fint å se hva andre liker ved en tekst. Lillevolden, jeg vet ikke helt om det er prinsippfast jeg ville kalle ham i akkurat denne historien, han protesterte ikke da vi sa vi skulle sende ut pressemeldingen, men når pressemeldingen fikk konsekvenser. Men det er en annen historie.

06 november, 2010 17:22  
Blogger fr.martinsen sa ...

Intervju med Kari Storækre på NRK i kveld. Hun er lukket, men det er likevel et talende intervju syns jeg.

20 november, 2010 23:59  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden