Kjersti Kollbotn

Eg kjenner at det stig i meg.
At eg må få viljen min.
At dei skal ete no, maten eg har laga.
At dei skal ete no og ikkje seinare.
At det er viktig at dei lyder meg.
At det skjer no.
At dei ikkje kler av meg og gjer meg svak.
At eg får den respekten eg har krav på.
Dei gjer meg til ein liten vaksen.
Det skal dei ikkje gjere.
Dei skal ikkje gjere meg lita.

Jeg har ligget i senga to ettermiddager og lest "Eg er mamma, eg skal være god" og når jeg nå står opp fra den og googler så lurer jeg på om jeg har oppfattet boka anderledes enn de andre.

Det ser ut som man mener at hun bare skriver om en kvinne som det har gått fryktelig galt for. Riktignok går det galt men jeg syns også hun skriver om oss alle, kvinner og menn, den delen av oss som ikke er den varme rolige omsorgsfulle delen, men den andre lille biten, som jeg mistenker at vi alle har en andel av, den biten som gjør at vi alle gjør noe en eller flere ganger i livet, overfor ungene våre, eller andre vi elsker, en filmscene, en replikk vi kan spille av i hodet,
det vi skammer oss over.

Ingen får til å gjøre de tingene vi selv syns er riktige hele tiden og hva skal vi gjøre med det, spør Kjersti Kollbotn, hvorfor forteller vi ikke det til hverandre?

Det er vel og bra å lese om en annen crazyperson, å se teksten som en historie om en annen som falt, men ubehageligere å sniffe på de delene av seg som man ikke liker.

Kvifor klikkar det for mor?

spør f.eks Marta Norheim i NRK og svarer:

Det er her romanen har sitt svakaste punkt. Forklaringa vi får, er at Tove Vik vil leve vaksenlivet med festar, improviserte turar og kjærastar. Ho vil ikkje alltid måtte tenkje på barna, ta ansvar,
vere der for dei.

Det syns jeg ikke

Jeg syns ikke at det er svaret vi får. Jeg syns vi får høre at mora anklager seg selv for å ikke være god nok i tankene om ungene sine og senere i handlinger og at hun skrur seg nedover i en depresjon,
vi vet ikke riktig hvordan det begynte, det gjør ikke noe.

Han rekkjer fram glaset og eg tømer i:

- Då kona di omsider begynte å tenkje karriere og pensjonspoeng, måtte du sjølv ta deg av praktiske ting. Du kalla ungen din tjukk etter førtiåtte minutt på kjøpesenteret.
- Tok du tida?
- Eg likar å kvantifisere.

Munnos blir sitjande taus.
- Har du gjort meir, Jan? Har du truga, lugga, har du rista?
- Eg har ikkje gjort desse tinga du snakkar om. Det er visst berre du som gjer slikt. Eg kjenner i alle fall ingen andre.

Eg flyttar uroleg på meg.
- Eg gjer ikkje slikt.
- Nei, men då finst ikkje problemet. Ikkje hos deg, og ikkje hos meg. Skål! Du har ein livleg fantasi.

Den neste halvtimen gjennomfører eg ei systematisert og effektiv pårusing.

(Jeg syns nesten denne altfor knappe anmeldelsen i Haugesunds Avis var best.) Og så, syns jeg hun beskriver endel hverdagslige tanker så presist og bra og dessuten er hun morsom også.
Det var bare det i kveld.