Om andres liv
Jeg leser om andres liv hele tiden nå for tiden. I ettermiddag har jeg lest om Marianne Ihlens liv med Axel Jensen og Leonard Cohen.
Jeg har bestilt boka om Dora Maar fra Capris og Capris har sendt meg e-post om at livet til Marianne Höök sort of er sendt fra dem og er på vei til postkassa mi, jeg er ferdig med livet til den fordummede selvopptatte Kirsten Flagstad og i helga ble Marguerite Duras alkoholiserte selvfortellende plager i Det materielle Liv hentet fra biblioteket og nå kan de leveres igjen.
Jeg har bestilt boka om Dora Maar fra Capris og Capris har sendt meg e-post om at livet til Marianne Höök sort of er sendt fra dem og er på vei til postkassa mi, jeg er ferdig med livet til den fordummede selvopptatte Kirsten Flagstad og i helga ble Marguerite Duras alkoholiserte selvfortellende plager i Det materielle Liv hentet fra biblioteket og nå kan de leveres igjen.
Hva gjør dom andra?
Glefse i meg livet til dem. Soundtracket i kveld blir When I am laid in Earth, det er Ane Brun som får synge Henry Purcell for selv om Kirsten Flagstad gjorde det så liker jeg Ane Bruns versjon bedre.
innlegg av fr.martinsen på
19:24
4 Kommentarer:
Jeg har alltid lurt på hva som kjennetegner folk som leser biografier – om de da har noe kjennetegn. Selv gjør jeg det aldri. Jeg tenker ofte at jeg antakelig burde, at det kunne være interessant og at det finnes mye å oppdage i andres livshistorier. Men jeg gjør det ikke. Isteden leser jeg om oppdiktede liv. Jeg har alltid lurt på hvorfor det er sånn, om det er fordi jeg synes andre mennesker burde få ha livene sine i fred (jeg orker sjelden å lese kjendissladder i avisene heller), eller om jeg bare har en forutinntatt holdning om at biografier nødvendigvis er kjedelig lesning. Eller kanskje det er følelsen av at man alltid må lese dem med forbehold og kritisk blikk, man vet ikke hvor mye man kan stole på det som står der. Mens ren fiksjon kan man alltid stole på, man vet at alt er oppdiktet og har en konstruert dramaturgi, og derfor kan man tillate seg å lese det på akkurat den måten man vil. Jeg liker å vite at det er rom for fantasien i de bøkene jeg leser. Jeg mistenker at jeg har en ryggmargsrefleks som sier at når jeg først skal lese, så skal jeg jaggu ikke la meg begrense av virkeligheten.
Interessant.
Det ser ut som vi har ganske forskjellig lese-innstilling.
Her er noen ting som kjennetegner denne biografileseren:
Dels leser jeg jo kjendisstoff og jeg innbiller meg at biografier likner kjendisstoff mer nå enn før. Dette vet jeg ikke, jeg tror det, at biografier var stivere og prektigere og mer oppbyggelig før.
Jeg liker stort sett å lese biografier til mennesker jeg identifiserer meg med, at livet deres ikke ligger altfor langt unna mitt eget. Jeg tror jeg vil lese om de prøvelsene livet gir dem og hvordan de forholder seg til dem. Og jeg liker at de gjør ting som kanskje er i ytterkanten av hva jeg ville gjort selv.
Det høres kjedelig ut syns jeg når jeg ser at jeg nærmest leser som en slags skolebok, lære for livet liksom, men det føles ikke så begrensende som jeg syns bokstavene mine nå ser ut. Jeg tror jeg står og bokser i rammene for mitt eget liv, noe sånt.
En annen ting er at jeg ikke er så opptatt av hva som er sant og ikke når jeg leser. Jeg tror jeg vet godt hvordan en biografi velger ut hvordan et liv fremstilles, det kan ikke være sant. Men jeg bryr meg ikke om det når jeg leser, bare hvis jeg diskuterer hvilken Førde-biografi som var best f.eks.
Som leser liker jeg å innbille meg at det jeg leser er sant, uansett om det er fiksjon eller en biografi. Jeg pleier å si det om skjønnlitteratur når forfattere er panisk for at leseren skal tro at det er mye forfatter i teksten: de kan skrive om hvem de vil for meg bare jeg får tro at det er dem.
Nå når jeg har tenkt litt mer, så tror jeg kanskje jeg liker fiksjonslitteratur fordi jeg hele tiden kan velge å sammenligne historien med hvordan jeg selv ville valgt å fortelle den. Hvis jeg var forfatter, ville jeg latt personene oppføre seg sånn som de gjør i boken? Ville jeg tatt med den episoden, ville jeg introdusert den personen sånn? Jeg tenker jo ikke sånn hele tiden mens jeg leser, men innimellom. Med biografier blir det litt vanskelig å øve seg på alternativ historiefortelling; historien er som den er fordi det nå engang var sånn det gikk. Dessuten er jeg nok litt bekymret for å bli for påvirket av andre menneskers måte å møte tilværelsen på, og derfor velger jeg fantasien isteden. Det er alltid spennende å høre om hvordan folk nærmer seg sånne ting fra forskjellige kanter, synes jeg.
Jeg gjør sånn når jeg leser biografier jeg også, altså tenker over om jeg ville tatt de valgene som forfatter. Jeg ville ofte strøket masse tekst. Jeg legger merke til forfatteren i stor grad i biografier, de velger jo hele tiden, de er synlige i språket sitt.
Kanskje kommer det også av at jeg har mer tillit til at jeg selv kan skrive biografispråk enn skjønnlitteraturspråk, jeg tillater meg mer å irritere meg over biografers språk, opp på den høye hesten med meg.
Jeg er ikke bekymret for å bli påvirket av andres måte å møte tilværelsen på, men så forbauses jeg stadig over hvor lite jeg vet om hvordan den skal møtes. Det er det, jeg skal forestille voksen, men hva vet jeg nå, litt mer enn Sokrates bare tror jeg, ikke så mye som jeg innbiller meg at Odd Børretzen vet.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden