It`s come to this
Jeg holder ikke opp med å google og tenke på Haider.
Jeg ser på fotografiene fra begravelsen, jeg tenker på form, strengheten, det pompøse, tegnene på maktbruk, det offisielle bildet og så det vi leser i avisen om en mann som er full på pornobladlanseringsfest og som er på homobar og utveksler telefonnummer med en mann og så kjører han i fylla og dør.
Det var en offentlig hemmelighet at Haider holdt seg med blonde unge karer leser jeg og tenker på hva som må skjules.
Se på de stive mennene i frakk. Hva tenker de på nå der de går?
Hva tenker familien hans,
hva er det mulig for en familie å tenke?
Og så tenker jeg på hvor uenig jeg er med alle dem som mener vi skal være ganske strenge på hva som er privat og hva som er en offentlig side av oss selv og familien vår.
Dette er en karikert utgave av situasjoner som fins i nesten alle familier, rusproblemer, hemmelige kjærester, hemmelige barn, svik.
(For ordens skyld, denne posten handler ikke om politikk,
det kunne den gjort hvis den var en annen post.)
Jeg ser på fotografiene fra begravelsen, jeg tenker på form, strengheten, det pompøse, tegnene på maktbruk, det offisielle bildet og så det vi leser i avisen om en mann som er full på pornobladlanseringsfest og som er på homobar og utveksler telefonnummer med en mann og så kjører han i fylla og dør.
Det var en offentlig hemmelighet at Haider holdt seg med blonde unge karer leser jeg og tenker på hva som må skjules.
Se på de stive mennene i frakk. Hva tenker de på nå der de går?
Hva tenker familien hans,
hva er det mulig for en familie å tenke?
Og så tenker jeg på hvor uenig jeg er med alle dem som mener vi skal være ganske strenge på hva som er privat og hva som er en offentlig side av oss selv og familien vår.
Dette er en karikert utgave av situasjoner som fins i nesten alle familier, rusproblemer, hemmelige kjærester, hemmelige barn, svik.
(For ordens skyld, denne posten handler ikke om politikk,
det kunne den gjort hvis den var en annen post.)
innlegg av fr.martinsen på
19:19
17 Kommentarer:
Jeg tenker på SA, jeg...
Jovisst tenker man på SA, men det er en annen historie og jeg vil ikke ha den diskusjonen her. Akkurat nå vil jeg bare snakke om gapet mellom det private og det offentlige og ting i den leia.
greit nok og respekterer det
men de diskusjonene henger jo sammen?
Den wikipedia-artikkelen du linket til omhandlet forresten ingen ting av det som fikk meg til å tenke på SA når du skrev som du skrev om Heider; om det ble holdt skjult og likevel var så viktig, om de offentlige hemmelighetene, om unge, blonde karer i et maskulint fellesskap, om vikarierende motiv, dobbeltmoral, (kjønns)politikk, misogyni, etc... Hmm, hvorfor den wikipedia-oppslaget totalt ignorerte de delene, er i seg sjøl et interessant spørsmål?
Åpenheten, både rundt gebet og privatsfære, avhenger vel av det reelle behovet for å avdekke uheldige koblinger. Underforstått: av den aktuelle personens offentlige involvering – og i hvilken grad vedkommende har søkt offentlighetens lys.
Det fins bare publisitet. Om den er god eller dårlig, avhenger vel av hvordan offentlighetspersonene skjøtter sitt liv – i og utenfor rampelyset.
Grafsing i menigmann og -kvinnes liv og levnet derimot, syns jeg vi skal holde oss for god for.
Ellers er det nå litt fornøyelig, da, at disse uttalte homsehaterne tråkker så ettertrykkelig i Ernst Röhms spor. Den skal Trond B ha, syns jeg.
Denne saken fikk meg forresten til å bestille boka Male Fantasies, av Klaus Theweleit, som belyser dette her med utgangspunkt i litteraturen.
Det Ariske Idol, av Terje Emberland og Bernt Roughtvedt er også et godt utgangspunkt for å forstå dette, inkl den store grad av selvfornektelse som må ligge i dette offentlig/privat-skillet, når man er forpliktet til å hate seg sjøl.. Men nå beklager jeg denne alt for lange avsporing.
Jeg var så vant til tb at jeg ble forvirret skal jeg si deg..
Nå har timene gått og jobben og jobben og jeg rekker jo ikke å tenke ordentlig her på det dere kommenterer,
men,
litt til Jarle Petterson,
det du skriver om her blir for snevert i forhold til det jeg tenker på og det kan godt være vi er reelt uenige også.
Men jeg tenker altså ikke bare på i hvilken grad det er medienes oppgave å avdekke hvilke detaljer ved statsråders liv.
Jeg tenker på hvilke deler av hver enkelt av oss sitt liv vi tillater skal komme utafor stuedøra, nei det snakker vi ikke om. Den type saker. Det er en langsom bevegelse fra stuedøra til forsida på VG, og vi har en sterk trang til å verne oss mot den delen av livet som ikke holder mål mot det vi oppfatter som majoritetens normer i samfunnet, mitt alkoholforbruk, min utroskap.
Det er noen ting som for få år siden var ansett som veldig privat, som homoseksualitet, nå vil mange mene det gjør godt for samfunnet at det fins åpenhet om det.
I helga har det vært tv-aksjon, unger har fortalt om tausheten rundt foreldres rusproblemer.
Hvem er det som skal åpne for de tingene vi skammer oss over, skal vi bare vite om dem i skjønnlitteratur? Kan det være bra at de fins i kjendisblader? Kan det være bra at vi skriver om dem i blogger?
Jeg er hvertfall mistenksom mot de som vet hva som burde være privat.
Ah, på den måten, Martinsen!
Altså, jeg tenker at alt som er relevant for en offentlig persons håndtering av sitt for samfunnet viktige arbeid, er av interesse for offentligheten.
Jeg tror ikke Østerrikes befolkning – eller resten av oss, for den saks skyld – behøvde kjennskap til Haiders seksuelle tilbøyeligheter. Om han derimot frontet homohets og en politikk som forfordelte homofile og deres rettigheter, ja se da ville saken med ett…
Om De skjønner hva jeg mener.
Jada jeg skjønner hva du mener, det er et klassisk journalistsynspunkt, men jeg prøver å bevege meg utenfor det, utenfor den offentligheten som foregår i dagsnytt18, utenfor at Haider var en offentlig person.
Og sånn sett, er det fortsatt et karikert eksempel på hva vi holder privat og hva som er en offentlig side av oss.
Å ja, vi er i det litt filosofiske hjørnet!
Ja, jo… Jeg ser jo hva De mener. Det kan ikke være mye tvil om at verden kanskje hadde vært et bedre sted dersom flere våget seg ut av allehånde skap, men jeg fornemmer en absolutisme i forhold til åpenhet og ytringsfrihet i blogglandskapet (og etterhvert i mediene), som sant å si skremmer meg.
Ikke akkurat et "klassisk journalistsynspunkt", kanskje, men jeg syns nok vi har brutt – eller er i ferd med å bryte – noen barrierer som burde få stå. Sånn i all alminnelighet, iallfall.
Kanskje jeg skal forbli tb, da? Forvirring og vane og slike ting skal man ha respekt for.. men forvirring er i bunn og grunn en god ting?
Men nå har jeg blitt sittende og se på de bildene fra begravelsen, mer og mer fascinert over den maskuliniteten som kommer fram der. Som sprenger seg fram. Hjelmene, de stive rekkene, formasjonene, kista trukket på en kanonlavett, mørke frakker på geledd, bare menn (jo da, når du ser godt etter, finner du kvinner også, men de er usynlige i det maskuline havet), makt, strengt, hardt, kaldt, militært, alvorlig, kontrollert, et bilde på maskulint, sermonielt fellesskap. Eller kanskje heller serialitet? Og hva
Og hva...
Jeg syns tb er tradisjonsrikt og hyggelig, tb skaper tb-kommentarforventninger og det er fine forventninger.
Det var fint du kom tilbake til posten, jeg begynte å miste troen på kommunikasjon.
Kommunikasjon er en illusjon?
Jeg tror jeg har vært i/ved posten hele tiden, egentlig? Homofile høyreradikale som er forpliktet til å hate seg sjøl. Offentlig kjente hemmeligheter. Det man snakker om og det man ikek snakker om, og når og hvorfor. Privat/politisk i sømløs vev. Og mye slikt, som var ved tråden, om enn kanskje bittelitt på siden? Mer som to tråder som løp sammen, samme vei?
Men ikke så farlig.
Men hva? skal tro hva jeg tenkte?
Når fasade er viktig, hva skjer da når den brytes på en ekstrem måte. Hvis man som kone f.eks har levd i en slags forståelse med at deler av livet ikke ble slik man tenkte seg det men det nederlaget fins tross alt bak fasaden. Og så dør mannen din og alle hemmelighetene dine ligger all over the place. Og så står du der i begravelsen.
Kors på halsen skrevet av Mazarine Pingeot handler om hvordan det var å være Mitterrands hemmelige datter, hva som måtte skjules etc.
Ja jeg har lest den, uvant tilværelse. Det ser ut som Egil Monn-Iversen levde i et liknende forhold forresten. Det er jo ikke vanlig. Eller i alle fall snakker vi ikke om det.
Se ellers dette bildet av Haider og kjæresten, det ser ut som de er stimulert av pulver.
http://www.kjendis.no/2008/10/23/551304.html
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden