Joan Didion i Morgenbladet

Jeg har skrevet flere poster om Joan Didion. Siden folk stort sett ikke er lenke-klikkere så er det lettere for den interesserte å skrive "joan didion" i blogg-søkefeltet oppe til venstre, da kommer de alle sammen, den nederste var den første jeg skrev, fra 2. desember.
I disse postene er det også en del gode lenker ut av min egen blogg, og mange fine fotografier av Didion.

Ukens Morgenblad har et langt intervju med Joan Didion, gjort av danske Martin Krasnik. Dessverre har ikke Morgenbladet lagt det ut på nett, ikke en gang med den dumme hengelåsen på.

I 2007 har det stått mye om Didions bok om mannens død etter at The Year of Magical Thinking kom på norsk, jeg hopper over de innledende forklaringene, de fins i massevis i bloggen som sagt.
Jeg legger ut noen sitater fra intervjuet.



"John hadde hjerteproblemer fra før av, han hadde en pacemaker, jeg burde jo ha visst at han sto i fare for å få et hjerteinfarkt. Men jeg sperret for den kunnskapen, og derfor var hans død et sjokk".

Det minner meg om den arrogansen så mange snakker med når de omtaler folk som er forlatt av kjæresten sin og som forteller at det kom som et sjokk. Det forekommer enkelte umulig at man ikke skal ha sett tegn. Men man sperrer, man trenger vel å sperre for tegn i livet kan jeg tenke meg.

Det er i alle fall få ting som gjør meg så glad når et menneske snakker eller skriver helt direkte om de tingene som er nært oss i livet og som vi ikke snakker om så ofte.



Også datteren til Didion dør, av langvarig sykdom.

"Jeg var forberedt på en annen måte. Det er jo helt åpenlyst at et barns død er mer smertefullt enn alle de dødsfallene vi burde kunne forvente, men jeg hadde jo ikke forventet at John skulle dø.. Et barns død... Quintana var jo en voksen kvinne. Jeg mener, hun var 39 år, hun var gift, og hun var ikke på samme måte en del av min hverdag som John var det. Jeg hadde ikke den fysiske forbindelsen med henne lenger. Det var selvfølgelig fryktelig, fryktelig å gjennomleve, men min reaksjon var mer ... mer rasjonell. Jeg ble ikke sprø. Jeg ble ikke etterlatt på samme måte".

Hun sier noe trist om det å ha mistet den voksne ungen sin.

"Jeg har tenkt på at jeg ikke har passet på henne. Ikke sant?
Det er jo det vi lover våre barn. At vi passer på dem. Vi sier alltid "det er greit, jeg er jo her". Det kunne jeg ikke holde, jeg holdt ikke mitt løfte til henne".

Nei. Det kan man dessverre ikke holde viser det seg. Men det er fint å si det og det er fint å tro på det også.



Og så til slutt noe om den feilaktige slutningen at vi har kontroll,
og kanskje noe om at det ikke er sikkert at vi blir klokere og klokere jo eldre vi blir i en rett strek beint fremover.

"Det er min fornemmelse at ingen slipper gratis gjennom livet. Slik er det jo, men ingen innser det helt. Da Quintana var innlagt i Los Angeles, slo det meg hvor uvillige folk var til å oppgi kontrollen. Alle disse menneskene med suksess, de trodde fullt og fast på at de kunne trekke i trådene og skaffe til veie de riktige telefonnumrene og få tingene til å gli raskere. Jeg har alltid selv vært så sikker på mine egne evner i så henseende. Jeg kunne alltid løse flokene med mine forbindelser. Men med Quintana var saken bare at det ikke var noen prognose, det var ingen floker å løse. Det var bare Quintana som holdt på å dø.

- Har du selv lært å oppgi kontrollen?

- Det har vært tidspunkter de siste årene da jeg trodde at jeg hadde lært å holde opp med å forestille meg at jeg kan kontrollere allting. Men det har jeg faktisk ikke. Jeg beveger meg hele tiden inn i det igjen."

Så sånn kan det altså være.
Det er ikke sikkert vi skal lære av erfaringer en gang. Shit.