Jeg var den høylytte damen
på trikken nå. Det hender jeg blir tydelig ute blant fremmede, ikke ofte nok egentlig.
Jeg skulle sette meg ved en ung mann, og jeg så på ham, men han reagerte ikke. Så jeg sa: Gjør du litt mer plass?
Han beveget seg ikke og sa at det var plass. Det blir bedre plass hvis du ikke skræver sånn, sa jeg. Han ble sur og reiste seg og gikk. Hvis det skulle være på den måten.
Jeg hørte at hun bak meg ikke akkurat var på mitt lag. Hørte dere det? sa hun til de som satt ved siden av henne.
Det er det ubehaget, å bryte normer, å bli sett på som den teite damen. Hun som ikke oppfører seg.
Idet jeg gikk av trikken sa jeg til hun bak at jeg ikke ville vært så direkte hadde han reagert på den før nste høflige henvendelsen min.
Jeg syns ikke du var høflig, sa hun. Syns du ikke? svarte jeg og gikk av.
Selv om ordene mine var høflige hørtes jeg sikkert sur ut, arrogant. Det kan komme til å skje flere ganger. Jeg er lei av å ikke ha samme rettmessige, avslappede plass til kroppen min som mange menn tar seg på offentlig transport. Jeg er lei av å bli tvunget i en knipsk kroppsposisjon der jeg må presse knærne sammen. Alternativet er å slappe av knærne slik at jeg blir tvunget til uønsket kroppskontakt med sidemennesket, eller: Det er alltid sidemannen.
Jeg syns menn kan se på seg selv et øyeblikk. Breier du deg i det offentlige rom? Eller må jeg breie meg mer med ordene mine på trikken og gjøre det ubehagelig for oss alle?
Fins det viktigere ting å bry seg om? Ja, det gjør alltid det. Det fins alltid viktigere ting å bry seg om.
Små tegn på mannlig dominans er viktig nok.
innlegg av fr.martinsen på
18:05
10 Kommentarer:
Du er ikke alene om å irritere deg over dette.
Har ikke tenkt på at andre menn kan irritere seg over det også, men selvsagt kan dere det. Godt innspill.
Du tar ubehaget. Det orker ikke jeg. Hvis jeg gjør sånn som du gjorde her, - når jeg gjør det, for det hender jeg gjør det, så blir jeg sittende igjen med en ekkel følelse fra barndommen, - en følelse av at det er jeg som har gjort noe gæli, selv om det ikke er det, - og den følelsen forsøker jeg å skåne meg for. Jeg orker ikke.
Er det mer sånt nå? Synes i allefall at folk snakker så sinnsykt høyt i mobiltelefoner både kvinner og menn. Helst menn som tar hevd på plasser og breier seg. M
Men jeg og, alt det. Jeg kan ikke fordra at ordene plutselig kommer ut av munnen min, følelsen av å ha mistet kontrollen, ikke oppført seg pent.
Jeg kjenner skammen.
Samtidig, av og til, mener jeg likevel at jeg gjør rett. Noen ganger vet jeg at jeg skulle holdt munn. Ofte er jeg i tvil.
Jeg diskuterer dette med meg selv stadig vekk, for jeg mener vi alle tjener på noe mer åpenhet.
Så da prøver jeg å finne den troen et sted, tåle skammen, lete etter motgiften.
Tar som regel ikke ubehaget jeg heller.
Men noen ganger tar jeg på meg "kjerringhammen" og sier fra til fremmede folk som er frekke eller ikke tar hensyn.
Jeg syns egentlig det kan være tilfredsstillende, hvis man klarer å være nøktern/humoristisk og ikke kjeftete. Skammer meg sjelden. Men noen angriper hardt tilbake, og da er det ikke lett å holde garden oppe.
Moren min og jeg hadde forresten en "artig" opplevelse her om dagen. Vi gikk ved siden av hverandre på gaten og plutselig kom en mann bakfra og trengte seg forbi mellom oss. Delvis ved hjelp av sin lange sammenslåtte paraply!
Vi reagerte nesten på likt, og begge sa ca. "jasså, vi måker oss vei!" omtrent samtidig. Mannen, som var rundt min alder, snudde seg forskrekket og så faktisk flau ut før han fortet seg videre.
Vi humret av det.
Jeg heier veldig på den høylydte damen. Menn som breier seg må lære seg å kjenne litt på skammen.
Synes skam er trist greier, jeg.. Kvinner og menn burde kanskje bli litt mer skamløse? Løst fra skam? Skam er ikke noe godt utgangspunkt for læring, eller for noe annet? Men samtidig er det viktig med korreksjoner, at noen sier fra. Ingen skal føle skam for det heller. men skammen blir ikke borte fordi om en annen også føler skam? Men ikke vet jeg, full av skam som jeg alltid har vært..
Kult innlegg.
Det stemmer at det oftest er menn som breier seg med kroppen sin. Kvinner derimot setter håndvesken på setet ved siden av seg. Når man da som mann forsiktig spør om man det er mulig å få plass, så får man tilbake et stygt blikk der hun stille (med blikket) anklager deg for å være mann, at du sikkert lukter og at du vil sitte ved siden av henne for å tafse mens sannheten er at du ikke kunne brydd deg mindre om henne og divanykkene hennes.
Personlig tar jeg meg vanligvis god plass, men etterhvert som bussen/trikken/toget fylles opp så passer jeg meg slik at folk kan få sitte. Det må da være greit å breie seg ut litt i en tom buss – men det finnes vel en balanse et sted!
Slik holder vi på, forstår hinanden ikke. Markerer oss på ulike vis, noen ganger uforståelig for oss selv til og med. Og sier sjelden noe på bussen.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden