Jeg har glemt hvordan det er å ha hår
Likevel er det uvant uten. Jeg har vennet meg til å gå med lue.
Håret falt ikke av, det la seg på puta mens jeg sov. I stedet for å sitte fast i meg skled det nedover kroppen i dusjen. Noen dager mye i sluket, noen netter bare litt på puta, det var ekkelt mot munnen idet jeg våknet. Jeg visste at det kom til å skje og omtrent når, jeg ble likevel rystet.
Det er ikke skjønnhet som er problemet, det er ikke kvinneligheten, jeg blir gretten av det snakket. Det er at jeg ser dødssyk ut. Det er å se seg selv i speilet og se et fremmed vesen med hårtuster på en altfor hvit skalle. Det er ikke pent, det stemmer, men penhet er en liten fis av hva som er problemet. Den hvite skallen overdriver. Den er blitt symbolet på kreft.
Jeg klippet håret kortere, og enda kortere. For å venne meg, men jeg har enda ikke tatt barberhøvelen og raket vekk det siste håret som ble sittende. Den stakkars skallen ser ut som den trenger å være i fred.
Ingen av luene i Radiumhospitalets lue- og parykkbutikk så ut som noe som hørte til på hodet mitt. De tar feil når de tror det er noe for alle der. Det er ikke noe for noen under 50. De ull-luene som halve vestlige verden gikk med i vinter fins ikke i kreftbutikken på sykehuset. Man er seg selv også uten hår. På mitt hode kommer ingen festlige plagg, hårløsheten er ikke noe jeg vil late som jeg feirer.
Jeg hadde tenkt
Skallen min venner seg heller ikke til å være uten hår. Den fryser og den svetter. Jeg har lueskift i veska. Jeg er redd for at lua skal blåse av. Jeg er redd for at folk skal bli sinte på lua. Jeg tar meg sammen.
Når folk i helsevesenet med eget hår snakker lettvint om at kvinner har det verre med håret og kvinneligheten sin, tar de noe fra menn. Og de banaliserer mitt miste av hår.
Jeg husker en bekjent med en sykdom som gjorde at han mistet håret, det løsnet ujevnt på skallen. Det ble områder med hår og andre flekker uten. Jeg sa: Skal du ikke bare barbere vekk alt? Jeg må ha det litt til, svarte han, og jeg skammet meg. .
Håret falt ikke av, det la seg på puta mens jeg sov. I stedet for å sitte fast i meg skled det nedover kroppen i dusjen. Noen dager mye i sluket, noen netter bare litt på puta, det var ekkelt mot munnen idet jeg våknet. Jeg visste at det kom til å skje og omtrent når, jeg ble likevel rystet.
Det er ikke skjønnhet som er problemet, det er ikke kvinneligheten, jeg blir gretten av det snakket. Det er at jeg ser dødssyk ut. Det er å se seg selv i speilet og se et fremmed vesen med hårtuster på en altfor hvit skalle. Det er ikke pent, det stemmer, men penhet er en liten fis av hva som er problemet. Den hvite skallen overdriver. Den er blitt symbolet på kreft.
Jeg klippet håret kortere, og enda kortere. For å venne meg, men jeg har enda ikke tatt barberhøvelen og raket vekk det siste håret som ble sittende. Den stakkars skallen ser ut som den trenger å være i fred.
Ingen av luene i Radiumhospitalets lue- og parykkbutikk så ut som noe som hørte til på hodet mitt. De tar feil når de tror det er noe for alle der. Det er ikke noe for noen under 50. De ull-luene som halve vestlige verden gikk med i vinter fins ikke i kreftbutikken på sykehuset. Man er seg selv også uten hår. På mitt hode kommer ingen festlige plagg, hårløsheten er ikke noe jeg vil late som jeg feirer.
Jeg hadde tenkt
Skallen min venner seg heller ikke til å være uten hår. Den fryser og den svetter. Jeg har lueskift i veska. Jeg er redd for at lua skal blåse av. Jeg er redd for at folk skal bli sinte på lua. Jeg tar meg sammen.
Når folk i helsevesenet med eget hår snakker lettvint om at kvinner har det verre med håret og kvinneligheten sin, tar de noe fra menn. Og de banaliserer mitt miste av hår.
Jeg husker en bekjent med en sykdom som gjorde at han mistet håret, det løsnet ujevnt på skallen. Det ble områder med hår og andre flekker uten. Jeg sa: Skal du ikke bare barbere vekk alt? Jeg må ha det litt til, svarte han, og jeg skammet meg. .
innlegg av fr.martinsen på
21:59
6 Kommentarer:
Jeg hadde en gang en elev som mistet håret. Det skyldtes en sykdom med et merkelig navn, jeg husker ikke hva. Han var femten år, og jeg husker at han midt i elendigheten, for det var elendighet for ham, holdt fast på de siste fjonene. Vi andre lurte på hvorfor han ikke gjorde kort prosess, - men det ville han ikke. Så er det vel noe der.
Klart det er ille å miste håret, og du beskriver det sånn jeg tenker at det må være. Jeg er ingen feminin dame, og verdigheten min ligger ikke i håret, - likevel tror jeg det ville være ille. Merkelig egentlig, når årsaken er medisin man får for å bli frisk, - men vi er jo ikke alltid rasjonelle.
Når du mister håret, betyr det at du får heavy behandling, - og det er godt å vite. Jeg tenker på deg av og til, selv om jeg bare kjenner deg her inne. Du dukker opp i hodet mitt, og så merker jeg at jeg bekymrer meg litt for deg og håper at de tar godt vare på deg.
Hvis du er ute i sola: Husk solkrem på toppen.
De tar godt vare på meg. Jeg har stor tillit til at jeg får en av de beste behandlingene i verden, for et hell å være født i Norge.
Sånn er det. Vi kjenner hverandre etterhvert på denne internettmåten, og det er slett ikke lite. Det begynner å bli noen år. Noen mennesker husker jeg gode tider og mindre gode tider, uttrykt i blogger, og jeg ser dem for meg, ønsker dem alt godt, tenker på dem ganske ofte. Vi vet endel om hverandre. Det er fint, det.
Håret ja. Det ligger noe skjønnhet der, feminitet, maskulinitet. Men av helsevesenet å ta for gitt at det er kvinnens pryd som er hovedpoenget. Nei.
Det er alle bildene vi har i hodet, fra tiår tilbake, opp til nå. Tynne mennesker uten hår i en sykehusseng, med dødens diagnose. Og kreft er jo en alvorlig sykdom også. Men antall år man lever med kreft har økt veldig for noen typer av den.
Solkrem på toppen? Jeg går aldri uten lue. Jeg er glad for de som gjør det. Men ikke jeg. Jeg har ikke lyst til å se på hodet mitt selv engang, langt mindre vise det frem. Det virker veldig intimt.
Jeg ser på hodet mitt, men jeg liker det slett ikke. Jeg ser sykere ut enn jeg tror jeg er.
Jeg liker å lese om de praktiske sidene. Og det er som du skriver, jeg tenker på de som skriver bloggene jeg har lest en stund. Nå kom jeg til å tenke på at jeg av og til har kjøpt luer fra herresortimentet til H&M, for det er ofte så mye på dameluer (farger og detaljer) som jeg synes er dillete. Herreluer er et tips om du skal uvide luegarderoben, men du er kanskje en dreven garderoberev allerede.
Jeg har forresten barbert av meg alt hodehåret med høvel en gang, og selv om jeg var frisk og det var semi-frivillig (for å rette opp i en stygg hjemmeklipptabbe) var det til tider ganske ubehagelig å gå rundt skallet, synes jeg. Så mange som stirret. Stirringen blir det kanskje mer av for en kvinne, vi er jo så vant til menn med barberte hoder etter hvert. Jeg gikk på skolen og brukte lue mye, også inne.
Det er mange praktiske detaljer som jeg syns har vært overraskende, og interessante. Og det er store følelser, eller hva vi skal kalle dem. Det er ikke så lett å finne formen på å snakke rettferdig om noen av dem syns jeg, men jeg forsøker på ulike vis. Veldig mange skal gjøre liknende erfaringer etterhvert. Det er verdt å prøve å skrive om dem, og de trenger å bli skrevet i ulike språk, det er litt få genre om krefterfaringer syns jeg.
Herreluer, ja. Jeg er ganske dreven på herrebutikker. Jeg kjøper endel klær på slike, og sko, mye behageligere ofte.
Jeg så Vanessa Baird på tv i blå ullue og tenkte, sånn kan jeg ha på. Så jeg sendte henne en beskjed på den åpne Facebookprofilen og spurte hvor hun hadde kjøpt lua. Det var på en herrebutikk på Valkyrien. Så den kjøpte jeg, kashmere, fin form.
Det blir nok mer stirring på kvinneskaller ja. Jeg syns ikke noen stirrer på meg nå, men de gjør det kanskje likevel der jeg går i ullrustning i sommervarmen.
Jeg liker også lese om disse tingene og se bilder av slanger på sykehuset og sånn. Konkrete saker.
Forestiller meg at ull-lue ville stikke noe veldig hvis jeg ikke hadde hår, men der er man jo forskjellige. Silke er sikkert deilig, lunt men ikke varmt. Prøvde å google "silk hat" men da kom det bare flosshatter!
Denne så god ut:
http://www.terra-nova.co.uk/clothing-accessories/all-hats-caps-headwear/silk-beanie/
Den så veldig god ut, og nå har jeg bestilt en slik. Silke høres bra ut. Takk for tipset.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden