Anna Odell er i Oslo

Jeg så henne i går, rett rundt hjørnet for her jeg bor, på Atelier Nord. Egentlig er hun nok i Norge for å reklamere for filmen Gjenforeningen som har premiere i dag. Men på veien har hun satt opp en utstilling med kunstprosjektet fra da hun var student på Konstfack i 2009 og ble kjent på en voldsom og vulgær måte.

Hun lagde et kunstprosjekt av å late som hun var psykotisk på en bro, hun ble tvangsinnlagt på S:t Göran og lagt i reimer. Det ble radiodebatter, tv-debatter, folk skrek hatskheter om kunstnere.

Merkeligst var overlegen av sykehuset, David Eberhardt. Uten å snakke med Odell selv før han utalte seg, uten tanke for at han hele tiden, også i tv-debatter, er lege og psykiater, for pasienter som er utskrevet, for pasienter som skal komme. Uten tanke for at kunstprosjektet, som ikke var ferdig da, kunne ha noe vesentlig å si som han kunne ha nytte av, satt han der og freste som en unge noen hadde røsket kaka fra. Det var som jeg ikke trodde mine egne ører. I Dagens Nyheter skrev han at Anna Odell burde klippe seg og skaffe seg en jobb.

Jeg har tidligere lenket til denne artikkelen, nå er den vekk. Jeg har sendt en e-post til debattredaksjonen i DN for å høre hva som har skjedd med den.

Da dommen etter rettsaken seinere kom hadde Svenska Dagbladet direktesending.
Dette var bloggposten min da.

Selve filmen fra Liljeholmsbron er på et par minutter. Du ser hvordan hun går frem og tilbake, det er vinter, hun er bararmet, beveger seg på en måte som gjør at man skjønner at hun antakelig har det vondt, kanskje vurderer å ta livet sitt. Et par menn i 60 åra går forbi uten å endre kroppsspråk. En ung mann med hette, senere et ungt par, stanser og ringer etter hjelp. De blir til hjelpen er på plass. Og hjelpen er politiet, som ikke kommer ut med et ullteppe til det tynne, lille mennesket med bare armer i vinterkulda. Det er lite forsøk på vennlighet før de legger henne på magen på asfalten og gir henne håndjern. Hun setter seg riktignok mildt til motverge, men det er ubehagelig å se hvordan de tingliggjør henne.

Det fikk meg igjen til å huske med takknemlighet en egen erfaring med kjæreste som ble tvangsinnlagt, deler av den erfaringen brukte jeg i denne teksten.

Det Anna Odell gjør er å spille gjennom den situasjonen hun selv var i ti år tidligere. Denne filmen er å se i utstillingen på Olaf Ryes plass.

- Jag vill visa hur omhändertagandet ser ut av en människa som redan är i en skräcksituation. Les mer om selve hendelsen på broen og på sykehuset i lenken.

Når hun i forundersøkelsene til filmen snakker med sykehuspersonale og forteller om sin erfaring, opplever hun at folk tviler. Det er ikke slik det gjøres, hun var syk, hun kan ha misoppfattet. Likevel, når hun gir seg over til systemet denne gang som frisk, opplever hun at situasjonen er skremmende lik forrige gang.

Nå mener ikke jeg at tvang ikke er nødvendig i psykiatri, men det er disse maktforholdende Anna Odell ville undersøke. Og selvsagt skal de stadig undersøkes, på ulike vis. Det viste seg i den seinere rettsaken mot Odell at sykehuset hadde brutt loven. Og så er det jo fryktelig å høre at det første de sier på St:Göran når politiet kommer med henne, er at hun skal i reimer. Hvor blir det av å sette henne i en lenestol med teppe rundt seg og forsøke å snakke litt med henne?

Får ikke skrevet ut flere poenger, om anklagene om at hun tok for seg av helsevesenets penger, om hvorfor de ville ta henne til retten, om makt som brukes før motmakt, om folk som ikke reagerer på at man lurer andre som det ble gjort i et svensk tv-program på den tiden der en mann ble filmet mens han fikk "vite" at han var far til en unge på to. Hvis formålet er latter gjør det ikke visst ikke noe, sa Anna Odell i går. Nåja, mer filmdokumentasjon å se på galleriet. Det jeg så var interessant, jeg skal stikke bort en annen dag og se litt mer på når det ikke er folk der.

Utstillingen står til neste uke

Her blir Anna Odell intervjuet av Kalle Løchen, med sine lukkede og tildels irrelevante, delvis selvsentrerte spørsmål. Etterpå kunne alle stille spørsmål, og det lot Kalle Løchen bare skje av seg selv, slik at mannen uten selvkritikk som både var kunstner og arbeidet i helsevesenet, og som brukte uendelig lang tid fikk ture frem. Og så var det ikke plass til noen andres spørsmål.