Folk får mer enn de kan bære
De dør av det
Det skremmer meg. Den ene dagen ser jeg en i gangen på Radiumhospitalet og tenker at han kanskje er på besøk, ser ikke syk ut, noen få uker etter er folk døde og jeg leser om det i avisene, de dør så mye i avisene for tida.Man kan være veldig syk og se frisk ut. Man kan være veldig syk og kjenne seg frisk. Det henger ikke sammen med det vi kan fra før. Kroppen pleier si fra med smerte eller ubehag hvor det butter. Så viser det seg at kroppen kan gå til angrep på seg selv og være musestille om det lenge, hvor skummelt er ikke det?
Folk må bare bære det de får,
det fins ikke andre valg
Helt til det ikke går mer. Man får ikke mer enn man kan bære. Jamen, såklart. Det høres så trøstens ut: Slapp av, det blir ikke verre enn at det går på skinner på et vis. Jeg irriteres sånn over språket, jeg prøver å ta meg inn. Alt må bæres sant nok. Det kan gjøres på forskjellige måter, det kan gjøres i ulike språk.
Jeg prøver å tenke at folk får snakke med nebbet sitt, de prøver bare å være greie når de deler statuser på Facebook om at de skal bo 12 måneder i Las Vegas, så artig, ikke si det til menn, dette er vår hemmelighet. Knis? Er vi småjenter? Kreft er ikke en gøyal lek. Og hva godt tror de det skal gjøre, dette? Et annet år var det fargen på BH-en, eller tenk hvis vi skriver hvor vi liksom setter håndveska og så tror andre det er hvor vi puler. Jeg orker nesten ikke skrive disse bokstavene.
Og jeg blir ufattelig irritert av å lese at Lise Askvik mener det å få kreft har vært 98 prosent en berikelse, og at det er symbolsk å oppleve hverdagen? Nei, det er jo ikke det. Det er en lykkens del av det å være i live: å kunne oppleve hverdagen, fins ikke mer ikke-symbolsk enn det. Og når alt fuckings kommer til alt. Det er det vi vil ha, hverdager, på en ganske trygg rekke fremover. Irritasjoner, kjedsomhet med.
Dette klarer du, skriver folk på veggen til Anbjørg. Er det lov å irriteres over folk som støtter folk som har kreft? Det er jo ikke sikkert hun klarer det. Det er poenget. Jeg ergrer meg over Anbjørg selv også som instagrammer frukt og grønt og tagger det med #anticancerfood, som om det bare var å få i seg neve blåbær. Jeg ser på alt dette og det er så fremmed for meg.
Andre bloggposter med utgangsprunkt i sykdommen
Å våkneLivsvisdom, og sånn
Smaken i maten
En overraskende følelse
Fremmede følelser
innlegg av fr.martinsen på
21:57
12 Kommentarer:
Kanskje blir det helt og aldeles gæli å si det, og kanskje hiver du meg ut av kommentarfeltet ditt, men jeg lo faktisk da jeg leste orda dine i dag. Jeg lo hyggelig, sånn litt humrende, fordi jeg er enig med deg, og jeg lo fordi du kommenterer din egen irritasjon på en måte som traff meg i lattermusklene.
Jeg har også irritert meg grønn over disse teite Facebookstatusene som ikke tjener noen som helst hensikt i retning av å støtte verken folk som har fått kreft eller kreftforskninga.
Jeg har ikke kreft. Likevel har jeg hatt nærkontakt med sykdommen og all dens faenskap, og det er ikke noe å ønske seg. Ikke i det hele tatt.
Alt vi opplever gir oss erfaringer å ta med videre, og noen av erfaringene, også de vonde, kan gi oss noe positivt. Men mest av alt ønsker man jo å slippe sånne erfaringer.
Kan du så ha en god dag, - som min danske venn alltid sier.
Nei, men det er godt du lo, jeg prøvde å være morsom noen steder.
Jeg er enig i mye av det du skriver. Er av de som ikke har hatt eller har kreft, men møter desverre sykdommen. Min utfordring er hva man kan si? De gale ordene triller ut rett som det er, og jeg blir sint på meg selv. Jeg tror på optmisme og positivitet, samtidig som det er viktig å være realistisk oppe i det hele. Det er et faktum at veldig mange overlever, de blir friske. Men ikke alle.
Hva skal man si? Hvordan vil man bli møtt, når man har fått kreft? Det er forskjellig fra menneske til menneske selvfølgelig, men likevel.
Det tenker jeg mye på for tiden.
Anne
Ps. Jeg lo også et par steder ved gjennomlesningen av denne bloggposten, det er litt befriende å kunne le i en sånn kontekst.
Jeg liker enkle spørsmål som: Hvordan går det? Da kan man svare litt som man vil.
Jeg skjønner at folk vil det beste når de sier: Dette klarer du. De prøver å sette mot i en. Men jeg er ikke så glad i akkurat den. Det er jo ikke opp til meg, det er det ene. Og så kan det fort kjennes som en bagatellisering, jaja, går så fint atte.
Jeg liker at man snakker ordentlig, ikke jatter eller bruker fraser som fort kjennes tomme.
Jeg syns folk sier og skriver mye fint til meg. Jeg liker stort sett det språket jeg blir møtt med selv.
Første gang jeg fikk en sånn PM med noe kreftfestlig på FB, kanskje fire år siden, følte jeg at jeg måtte være med. Hun som hadde sendt hadde en i sin nærhet som hadde hatt kreft. Jeg følte liksom at jeg ikke hadde lov til å droppe det selv om jeg syns det var kjedebrevaktig. Det er jo noe av hele kjedebrevaktighetens vesen, et element av utpressing. Men det fikk ikke hjelpe.
Litt senere forklarte en venninne som har overlevd brystkreft hvor utrolig irriterende og lettvint hun syntes det var med disse FB-kampanjegreiene. Det var en lettelse. Og jeg tenker på henne hver gang jeg ikke biter på, og irriterer meg litt med henne.
Takk, takk, takk for denne bloggposten!! Du setter ord på så veldig mye av det jeg tenker selv.
"Dette klarer du!" - jeg spyr. Men så er det jo liksom ikke lov til å bli irritert over sånt heller, for ååh, det er jo så godt ment.
Veldig, veldig bra bloggpost.
I dag fikk denne bloggposten nye lesere fordi flere plutselig re-tweetet den på Twitter. Og det var ekstra hyggelig. De fleste bloggposter lever et lite døgn bare på nettet, noen ganger er det trist.
Av og til når jeg skriver om noe enkelt, konkret som jeg vil skal dukke opp i googletreff senere gir jeg dem tydelige søkeaktige navn som "bo billig og bra i New York".
Men oftest syns jeg slike ord, i dette tilfellet "kreft" f.eks ødelegger teksten når den leses, eller teksten blir i alle fall anderledes enn det jeg liker den, mer påståelig. Så da får det være slik det er.
Vi er nok mange som både føler med deg og heier på deg, og som kanskje har opplevd noe lignende som syk selv.
Jeg skjønner at folk ønsker å si noe positivt og være oppmuntrende til oss som er syke, men jeg hører heller et "jeg ser at det er tøft" enn noen klisjeer og fraser uten innhold.
Klisjeer og fraser uten innhold passer ekstra dårlig når livet er satt på spissen på en eller annen måte.
Selv om jeg skjønner at ikke alle er så opptatt av språket, at de mener godt, så kan det kjennes respektløst syns jeg, hvis man ikke gidder anstrenge seg for å få frem en setning som man har tenkt ut selv og som uttrykker noen man faktisk har lyst til å si.
Enkle setninger, åpne spørsmål, de kan være fine. Jeg har tenkt på deg i det siste. Hvordan går det?
Har nettopp møtt døden på nært hold. Fulgte min mor det siste stykket av livet, minutt for minutt, og til slutt fram til en vinterkald grav. Hun var en gammel dame, og fikk til slutt en lett død. I alle fall den siste uken med liv. Men jeg tenker at folk som snakker om sykdom og død som berikende, av og til vakkert, snakker tull. Det er ikke det minste vakkert å se et gammelt menneske gradvis slå av del for del av systemwet, for til slutt å dø. Det er langsomt, og ganske groteskt, selv om det er naturlig. Det er ikke noe vakkert i en mørk og iskald grav, selv om vinterdagen var usedvanlig vakker. Livet er vakkert, døden er det ikke. Og av skade får man først og fremst vondt..(hvem var det som sa det?) Tja, det var de assosiasjonene ditt innlegg skapte i meg akkurat nå.. (men jo, jeg har også irritert meg over disse super-kreftpasientene som står fram over alt... hvis jeg får kreft tror jeg jo ikke at jeg kommer til å klare å leve opp til dette, og er redd for at det vil bli enda et nederlag?)
Ja, sånn er det, sånn som du beskriver det. Sånn kjennes det.
Sånn som tankene går, hos meg i alle fall, så kan helt ulike følelser og tanker dukke opp, innenfor et minutt f.eks. Mulig jeg har nevnt dette før. Men, jeg kan også ha tanker som: Så interessant det er å ha kreft. Den tanken blir raskt avløst av helt andre tanker og de mest dominerende tankene og følelsene er det som får bli min mer generelle følelse eller historie, det jeg oftest nevner til andre.
Hvis andre mennesker vekter tankene sine om sykdom anderledes så må de selvsagt få lov til det. Men at det skal få bli bildet av den kreftsyke pasienten i mediene, nei det syns jeg ikke. Det er medienes ansvar, ikke den enkelte pasient.
Du skriver: "hvis jeg får kreft tror jeg jo ikke at jeg kommer til å klare å leve opp til dette, og er redd for at det vil bli enda et nederlag?)"
Jeg er også redd for at de fortellingene skal virke slik. Jeg er ikke redd for egen del, jeg er en stabeis når det gjelder de følelsene jeg har, jeg gjør tingene på min måte, også det å være syk. Fuggeli har snakket om det denne uka, at syke folk også må få være de menneskene de er, ikke bare pasienter.
Jeg håper det snart er lov å være forbanna, sint og teit fordi man har fått en livstruende sykdom. Det er lov å ikke være så innmari positiv hele tida!
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden