Édouard Levé: Selvmord

Jeg likte den mer enn godt nok. Ikke så godt som boka "Selvportrett" som jeg var skikkelig begeistret for og som jeg skrev om her, men jeg liker nesten ingen bøker så godt som den.

Jeg skrev en tekst om meg i formen av "Selvportrett" til Flamme Forlags nettsider i november.

Om "Selvmord" nøyer jeg meg med et par sitater som nådde godt inn hos meg, følelser jeg har hatt som jeg ikke har sett andre beskrive. Det er ekstra godt da.

Eller forsåvidt, jeg nevner at "Selvmord" tar utgangspunkt i beskrivelsen av en venn som tok livet sitt. Édouard Levé tok sitt liv få dager etter at han var ferdig med teksten.

"Du hadde følt deg helt uvirksom i denne byen, som du bare hadde trasket rundt i forå ha noe å gjøre. Men den tomheten du trodde du hadde trådt inn i, var en illusjon: Du hadde fylt disse øyeblikkene med inntrykk som var svært sterke, siden du ikke hadde vært forstyrret av noen.

"Uansett hvor sjokkerende dette kan lyde, mente du at noen uteliggere hadde valgt et slikt liv. Det var det som uroet deg mest: at du selv en dag kunne velge fallet. Ikke at du skulle forsømme deg selv, hvilket bare ville vært en form for passivitet, men at du skulle ønske å synke, å nedverdige deg selv, å bli din egen ruin.

Minnet om andre uteliggere kom tilbake i hukommelsen din. Når du så noen, kunne du ikke la være å stanse opp og betrakte dem på avstand."