CocoRosie! Yasmine Hamdam! Nomi Ruiz! meg

Hoveddelen av min egen kulturfestival kommer fra Antonys Meltdown, jeg bor på Walrus hostel rett bak Waterloo station, så rett bak at togene passerer noen meter fra vinduet. Vinduet er åpent om natten, men toglyden er kategorisert som hyggelig og dermed sover jeg.

Jeg bor på 6-mannsrom for begge kjønn. Skal jeg først sove på rom med fremmede kan det være det samme hvilket kjønn de bekjenner seg til tenker jeg. Det jeg fryktet var små unge kvinner som våknet før sju om morran og omorganiserte sekken sin der alle kategoriene var lagt i små plastposer som knitret.

Nå som jentegjengen med musikk og formidlingsbehov er dratt sin vei og etterlot tomme potetgullposer og colaflasker all over the place har det komme voksne menn inn på rommet. Vi nikker til hverandre, utveksler hard-informasjon om dusjen og det er det, perfekt.

Det er trivelig å bare rusle bort til Royal Festival Hall der alt skjer. I går skjedde CocoRosie med gjester. Jeg hadde lave forventninger, har hørt dem en gang før og ble skuffet. Men for en overraskelse! De hadde ordentlig band med, piano, maskin, trompet med sordin og en beatboxer! som var tøft å høre på. De har kostymer.

Og så gjestesangerne. Yasmine Hamdam, en libanesisk sanger født i Beirut med hår som Amy Whinehouse, mager, bare bh og trang bukse på og så sang hun en energisk miks av det jeg antar er tradisjonell arabisk sang fra området og et elektronisk lydbilde. Utseende hennes nevner jeg fordi det var en så vesentlig del av attityden, et voldsomt rocka/sexy sceneuttrykk som knuste i alle fall noen kategorier.

Jeg finner ingen bilder av henne slik hun var på scenen i går. Det var mange fotografer på plass, håper det dukker opp noen bilder i løpet av dagen. Dette er en video, jeg får hverken sett eller hørt den her jeg sitter, men den gir kanskje et inntrykk som passer.

Og så Nomi Ruiz fra Jessica6 fra Hercules and Loveaffair med en slags discomusikk med to dansere bak som bryter ned alt du måtte forestille deg av hvordan dansere til slik musikk skal se ut og te seg. De var tøffe.

Se alle bildene til Jason Williamson fra konserten
Jeg hadde lagt inn et bilde av Nomi Ruaz men det vil ikke synes i selve bloggposten, du får heller bla gjennom bildene til Williamson.

Og publikum!

Jeg vet ikke om det er engelskmenn, eller akkurat dette publikummet, men for en respons. Det var tydelig også på Laurie Anderson-konserten fredag, publikum var høylytte, lo der det var morsomt, klappet og ropte. Og i går kveld på CocoRosie med gjester kan jeg ikke huske å ha hørt noe liknende, det var et voldsomt lydtrøkk i publikum. Folk snek seg frem for å danse. Når de ikke fikk, satt på stolene sine og danset med armene. Og ingen ville gi seg når det til slutt var slutt, vaktene måtte bli strenge og stå manngard ved scenen. Dessuten, folk hadde kledd på seg i sine mest visuelt oppsiktsvekkende kostymer, kjønnsregler for påkledning ble overskredet, håndvesker ble båret av menn, neonfarger i frisyrer med inspirasjon fra Versailles. Slikt øker humøret.

Og nå?

Jeg sitter værfast på puben som hører til herberget. Kvinnenes OL-maraton går i bakgrunnen, nærme nok til at jeg hører følgehelikopteret, jeg hadde planlagt å rusle bort og se på stegene de tar, Zhou, Kiplagat, Adere og Petrova, men ettersom jeg ikke pakker sekken som bror min sitter jeg her i sandalene mine mens det regner ute og ser på en storskjerm uten lyd, men med musikk på anlegget, hyggelig nok. Om en drøy time er det uansett tid for å gå bort til Southbank Centre for å se på Kim Cattrall og etterpå Marina Abramovic.