Pussig,
hvordan man (jeg) kan ha hørt en sang alltid i sommerbakgrunnen på radio, som No Milk Today med Herman Hermits, 60-tallsgladsang, noe annet har ikke slått meg før jeg vaset rundt på YouTube og hørte starten av Ingrid Olavas versjon og tenkte her er det desperasjon, la meg søke opp teksten.
Sånn syns jeg det ofte er med coverversjoner, de viser frem noe annet.
Sånn syns jeg det ofte er med coverversjoner, de viser frem noe annet.
innlegg av fr.martinsen på
19:39
4 Kommentarer:
De gladest 60-tallssangene hadde de tristeste tekstene? Den kontrasten som av og til gjorde 60-tallets popmusikk til noe som ligner på kunst? Mørkt/lyst?
Det er jo samme greia med Abba og i det hele tatt. Beatles av Saabye Christensen f.eks, er jo på utsiden en lys, varm, fin og morsom historie om å vokse opp, men tenker man litt etter så er den jo uendelig trist?
Finnes det egentlig noe kunst som er bra som bare er GLAD liksom?
Hva med ballongdyrene til Jeff?
Jeg er så enkel i hodet at jeg trenger et minimum av melankoli eller desperasjon i melodien før jeg fatter det. Når det gjelder sanger vinner melodien over tekst som stemningsskaper for meg, kanskje det er det. Jeg fikser mer dobbelthet i ren tekst.
Engelsk pop/rock fra 60-tallet sto jo med begge beina solid i bluesen, og blues er jo ikke akkurat lystig trkstmessig... woke up this mornin' and found myself dead... Og den tekstradisjonen ble med langt inn i selv de lystigste sommerlåter elsket av Vidar Lønn Arnesen
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden