Til helvete med blodsmaken
Jeg ble glad av å lese Øyvind Marsteins kronikk med denne tittelen i Dagbladet i går. Øyvind Marstein kaller seg folkehelseentusiast, han ble trener fordi han ville vise at idretten kunne være et langt bedre sted å vokse opp enn det han selv hadde opplevd, en trener med gode resultater. Han nevner det siste fordi det er den eneste standarden toppidretten anerkjenner.
Lokkemiddelet er at de har fasiten på hva som øker oksygenopptaket i en fei. Som om dét alltid er målet. I praksis vil de la Ola og Kari Livsnyter løpe til de ser mannen med ljåen i ca. 4 minutter, i opp mot 85-95 prosent av makspuls. Deretter får de en rolig aktiv hvile før de må utsette seg for lidelsen tre ganger til.
For mennesker som aldri har funnet mosjonsglede før i livet blir dette som å pisse i buksa for å holde varmen. Det er svært få mennesker som trives med slik trening over tid. Vi risikerer dermed at Ola og Kari blir luta lei og setter seg rett ned i sofakroken igjen — for godt. Attpåtil hevdes det at teorien er som skreddersydd for deg som lever i den såkalte «tidsklemma». Problemet er bare at teorien er som skapt for å fremmedgjøre deg fra deg selv. Intervalltrening forutsetter at det gjør vondt mens det holder på, så du kan føle deg vel etter at treningen er ferdig. Dette er vitenskapelig basert kroppsforakt.
Jeg prøvde å sette noe av dette på spissen i en kronikk i Aftenposten i oktober:
Han ler av renhetssjefen som har tatt bolig i meg og spør om jeg har tenkt å ta med meg sønn og løpesko og flytte fra Olaf Ryes plass til en mørkbrunmalt toetasjes villa som sklir inn blant de gamle trærne på tomta som går sømløst over i marka, en sånn tomt, et sånt hus, en sånn hund , som senete legefamilier pleier ha. Det er bare å legge en asketisk appelsin i rompetaska, hekte skiene av veggen i redskapsboden og spenne dem på seg rett utafor døra.
Jeg pleier å være enig med ham. Dette kan ikke være standarden, det må nesten alle forstå. Sportshelter burde tørke av seg melkebarten og røyke litt. Spille poker og reklamere for Red Bull.
Lokkemiddelet er at de har fasiten på hva som øker oksygenopptaket i en fei. Som om dét alltid er målet. I praksis vil de la Ola og Kari Livsnyter løpe til de ser mannen med ljåen i ca. 4 minutter, i opp mot 85-95 prosent av makspuls. Deretter får de en rolig aktiv hvile før de må utsette seg for lidelsen tre ganger til.
For mennesker som aldri har funnet mosjonsglede før i livet blir dette som å pisse i buksa for å holde varmen. Det er svært få mennesker som trives med slik trening over tid. Vi risikerer dermed at Ola og Kari blir luta lei og setter seg rett ned i sofakroken igjen — for godt. Attpåtil hevdes det at teorien er som skreddersydd for deg som lever i den såkalte «tidsklemma». Problemet er bare at teorien er som skapt for å fremmedgjøre deg fra deg selv. Intervalltrening forutsetter at det gjør vondt mens det holder på, så du kan føle deg vel etter at treningen er ferdig. Dette er vitenskapelig basert kroppsforakt.
Jeg prøvde å sette noe av dette på spissen i en kronikk i Aftenposten i oktober:
Han ler av renhetssjefen som har tatt bolig i meg og spør om jeg har tenkt å ta med meg sønn og løpesko og flytte fra Olaf Ryes plass til en mørkbrunmalt toetasjes villa som sklir inn blant de gamle trærne på tomta som går sømløst over i marka, en sånn tomt, et sånt hus, en sånn hund , som senete legefamilier pleier ha. Det er bare å legge en asketisk appelsin i rompetaska, hekte skiene av veggen i redskapsboden og spenne dem på seg rett utafor døra.
Jeg pleier å være enig med ham. Dette kan ikke være standarden, det må nesten alle forstå. Sportshelter burde tørke av seg melkebarten og røyke litt. Spille poker og reklamere for Red Bull.
innlegg av fr.martinsen på
09:55
13 Kommentarer:
Jeg syntes egentlig ikke noe om den kronikken jeg. Jeg er selvfølgelig enig i at folk må finne en måte å trene på som de trives med, og er for all del også enig i kritikken mot toppidretten og det greiene der. Men jeg synes han blir for sur når han begynner å være sarkastisk med NTNU-forskerene.
Det kan selvfølgelig være fordi jeg opplever at intervalltrening er den eneste måten som funker for meg om jeg skal trene. God effekt på kortest mulig tid. Men dette er uansett ikke uinteressant å forske på, og kunnskapen er da viktig. Så må det være opp til trenerne å sørge for at de tilpasser kunnskapen til dem som skal trenes?
Jeg likte at han dro på litt.
Jeg oppfatter ham ikke dithen at han mener kunnskapen er uinteressant, men at han ikke liker omfanget treningsstilen har fått, selvfølgeligheten av at dette er noe alle skal drive med i organisert idrett og oss andre mosjonister.
Og særlig dette at mosjonister gyver på for hardt med noe de egentlig ikke liker å gjøre men tror er denne riktige måten og så stanser de helt opp etter kort tid.
Det er vel sånn det er, vi liker at folk drar på litt når vi er enige, men når vi er uenige blir vi bare irriterte av det?
Jeg vet ikke jeg, mitt inntrykk fra mine økter i treningsrommet her i byen er vel at dette med intervalltrening ikke er spesielt utbredt blant de vanlige mosjonistene. Snarere tvert i mot, for der er det mye ineffektiv trening å spore. For vanlige mosjonister tror jeg kanskje problemet heller er at man mangler kyndig veiledning, heller enn at intervallmetoden har tatt overhånd.
Men nå har jeg ikke vært så mye i det treningsrommet at jeg egentlig vet hva jeg snakker om altså.
Enig i det første, man er vel lysten til å slurpe i seg overdrivelsene og påspissensettingene til den man er enig med, mer mer liksom.
Jeg er ikke redd for ineffektiv trening. Ikke det at jeg er motstander av veiledning, men la meg ta et eksempel. Jeg gjør den gammeldagse magehevingen. Jeg liker den, jeg liker følelsen det gir meg i kroppen når jeg gjør den og jeg liker mestringen. Jeg teller antall ganger, merker fremgang og er fornøyd med meg selv.
Men dette er ikke den anbefalte øvelsen for tiden. De andre rundt meg gjør en annen variant og jeg tenker innimellom, ikke nevn for meg at jeg burde skifte.
Jeg snakket med en valgt kyndig om det som sa at det går fint, bare gjør den du, så lenge du strekker hoftebøyerne etterpå. Så nå strekker jeg hoftebøyerne, det er også deilig.
For å få lov til å fortsette med mine gammeldagse mageøvelser har jeg pålagt meg selv å gjøre noen av de andre i tillegg. De er jeg råtten på og jeg gjør dem hjemme i smug, det kommer seg vel etterhvert tenker jeg.
Kortere sagt, jeg er redd for å slutte med det jeg liker, det som fungerer for meg. Å gå over til øvelser som er mer effektive men som kan føre til at jeg holder opp med hele greia.
Jeg går hyppig på treningsstudio og har sluttet med flere øvelser som jeg "burde" ta men som jeg ikke likte, jeg har lagt flere nye til og nå kjører jeg et program som jeg setter pris på. Jeg er grei med meg selv på trening, har jeg ikke lyst på en enkelt øvelse en dag hopper jeg over den, jeg vet at jeg får lyst neste dag. Noen øvelser liker jeg så godt at jeg gleder meg til dem, jeg belønner meg, gjør denne først så kan du ta den med lårmusklene etterpå.
Likevel, all denne dullingen (som noen vil kalle det) gjør at jeg liker å gå på gymmen og jeg gjør det mange ganger i uka. Periodevis går det så godt med de øvelsene jeg driver med at jeg tar i med en ny sort, for å utvide repertoaret.
Jeg har gjennom tiden hatt flere treningsperioder, noen år med dans, noen år med svømming, men så plutselig har det blitt nok og jeg har sluttet. Og latt det gå år før jeg har begynt med noe nytt.
Så, jeg er var for de tendensene som gjør at man slutter, eller ikke begynner, at man tenker det er ikke vits i å trene for gjør så mye annet usunt og jeg orker ikke gå inn det strenge helseregimet. Jeg mener at idrettsnorge, som en generalisering, gjør mye skade også for folkehelsa med det regimet de tilsynelatende står for: Alt eller ingenting. Jfr. min egen kronikk.
Og hey, hva er dette, vi diskuterer treningsmetoder i denne bloggen. Det må jeg si er et alvorlig brudd på det regimet som regjerer her inne, stilen jeg går for av avslappet fyll og skitt og manglende husarbeide? Alt står visst for fall, det er endetider.
Mageheving? Hva er det jeg skriver, klassisk sit-ups var det jeg mente.
Jeg kom til å tenke på Andreas Hompland som løp og løp maraton for å kunne tåle det ellers kroppslig utfordrende livet han kjørte på med røyk og biffer og konjakker eller hva det nå var. Etter lang tid skiftet opplevelsen av hva som ga glede, så da ville han ikke ødelegge for en god løpeøkt med å røyke først. (fritt etter hukommelsen)
Jeg tror på det, bare begynn, og gjør det som skal til for å fortsette, så kommer resten kanskje sigende. Opp som en bjørn derimot, funker for noen.
Faen som dere trener da, folkens?! Sit-ups og intervalltrening og hva var det ordet, hofteholdere? og andre ord jeg knapt husker betydningen av?
Nå MÅ jeg bare begynne å bli litt flinkere til å gå kveldsturene mine langs fjorden igjen. Så kanskje jeg slipper å bli så andpusten når jeg går trappa til andre etasje... ikke når jeg får ned i alle fall...
Kvalmende prektige, på med hofteholderen du også tb.
Det fr.martinsen sier her! Jeg har måttet drite i det optimale for i det hele tatt å finne glede i (og dermed fortsette med) å drive med regelmessig fysisk aktivitet.
Dette gjelder vel på så mange områder i livet, at det beste blir det godes fiende. Det er bra at noen skriver om det. Jeg synes Marstein lykkes bedre enn fr.martinsen gjorde i sin kronikk. Den litt springende stilen som jeg ellers liker så godt ble veldig forvirrende i den kronikken, og jeg mistet poenget av synet (selv om jeg visste hva fr.martinsen ville frem til, fordi jeg har lest det før). Så.
Min erfaring er virkelig at bevegelse man liker og mestrer gir mersmak. Det er bare å begynne i det små og kjenne etter. Liker man det ikke, kommer man neppe til å fortsette uansett. Hjorthen her er unntaket som bekrefter regelen. Men så har han da også en særegen fysikk!
Jeg tror også på det med å begynne i det små. Ellers liker jeg at du kommer med kritikk av kronikken, det er det ikke så ofte folk gjør.
Særegen fysikk? Har du vært inne og sett på Facebook-bildene mine nå?
"Kvalmende prektig"? Nei langt i fra, jeg mener det, jeg må begynne å bevege meg igjen
Jeg synes også det var en vel grusom salve mot intervall-trening. Altså, noen liker det jo litt vondt når de trener (muskelsmerte er god smerte som Grimsrud skriver i sin siste), det er ikke nødvendigvis kroppsforakt for det. Hallo, folk er forskjellig.
Jeg kjenner for eksempel til en gjeng folk med veldig ulikt treningsgrunnlag som løper intervall sammen - mye mer sosialt enn vanlig jogging ettersom de raskeste returnerer til de treige, igjen og igjen (om du forstår). De fremstår ikke som særlig fremmedgjorte.
I dag så jeg på fotografier fra en fjelltur, med bilder av stien bl.a. Jeg kjente skikkelig lyst i kroppen til å lange ut. Den husket det den.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden