Det hipstere tenker på

I New York Times skriver Mark Greif et innlegg om hipstere.

Hvem er Mark Greif?

Mark Greif, a founder of n+1 and an assistant professor at the New School, is the editor, with Kathleen Ross and Dayna Tortorici, of “What Was the Hipster? A Sociological Investigation” published last month.

A  year ago, my colleagues and I started to investigate the contemporary hipster. What was the “hipster,” and what did it mean to be one? It was a puzzle. No one, it seemed, thought of himself as a hipster, and when someone called you a hipster, the term was an insult.

Paradoxically, those who used the insult were themselves often said to resemble hipsters — they wore the skinny jeans and big eyeglasses, gathered in tiny enclaves in big cities, and looked down on mainstream fashions and “tourists.” Most puzzling was how rattled sensible, down-to-earth people became when we posed hipster-themed questions. When we announced a public debate on hipsterism, I received e-mail messages both furious and plaintive. Normally inquisitive people protested that there could be no answer and no definition. Maybe hipsters didn’t exist! The responses were more impassioned than those we’d had in our discussions on health care, young conservatives and feminism. And perfectly blameless individuals began flagellating themselves: “Am I a hipster?”

I wondered if I could guess the root of their pain.
It’s a superficial topic, yet it seemed that so much was at stake.

Urban Dictionarys beskrivelse av hipsteren og norske wikipedias.

Bendik Wold leser boka og siterer den

* s. 32: En av hipsterismens underligste konsekvenser er at visse servicejobber som ellers ville hatt relativt lav status – barista, bartender, museumsvakt – plutselig får en nimbus av «pop». Dette er ærlige yrker, selvsagt, men de er ofte dårlig betalt, og arbeidsforholdene kan være alt annet enn glamorøse. Likevel: Hvis du serverer kaffe på den riktige kaffebaren, eller tapper øl på den riktige puben, kan jobben betraktes som en form for selvrealisering, nesten som å gå på kunstskole, skrive romaner eller lage soveromselektronika med en kompis. Robert Lanham, forfatter av The Hipster Handbook, har døpt denne underarten WASH: «The Waitstaff and Service Hipster». Paradokset er at mange WASH-ere ender opp som en slags bohemer i forkle; de kommer seg aldri bort fra kaffemaskinen (opprinnelig en «ekstrajobb»), men er dømt til å servere cappucinoer til nye generasjoner kunstner-wannabes ad infinitum.

(Bendik Wold kritiserer boka også og forklarer skillet mellom Veblen og Bourdieu. (Jeg skjønte det ikke))

Videre,
* s. 9–13: Greif flesker til med tre dels overlappende hipster-hypoteser: 1) Der 1950-tallets «hvite nigger» (jf. Normal Mailer) fetisjerte svart kultur, fetisjerer dagens hipstere «the violence, instinctiveness, and rebelliousness of lower-middle-class suburban or country whites». Derav tettheten av porno-mustasjer, «wifebeater»-singleter og trailercaps. 2) Hipsterkulturen er naivistisk, barndomsnostalgisk, pastisjerende etc. Gammel påstand. Eksemplene likeså: Dave Eggers, Wes Anderson, Belle and Sebastian (?). 3) Hipsteren er først og sist en konsument. Idet han produserer noe, er han ikke lenger hipster. Hipster er bare et annet navn for «early adopter», dvs. en person som befinner seg i riktig ende av hype-syklusen – en syklus hvis omløpstid stadig blir kortere takket være fildeling og sosiale medier.

Og enda mer Bendik Wold,

Lokal kultur må sertifiseres og re-brandes av storebror USA for å gjenvinne sin nimbus av cool. Når chicha-musikken stiger opp fra bilsteroer og gamle kassettspillere i barrioen utenfor Lima, er den døll; når den kommer nydesignet og rekonstekstualisert i en brun konvolutt fra Amazon.com, er den hipp. Et aktuelt norsk motsvar kunne være Fjällräven: Foretaket er riktignok svensk, men hvilken norsk husstand har ikke en utvaska Kånken-sekk hengende innerst i et garderobeskap? Nå er den atter å se på Løkka-ungdommens rygger, fordi hipstere i Williamsburg omfavnet varemerket for to–tre år siden.

Så det var det som skjedde med Fjällreven!

Jeg er opplagt ikke alltid så sensitiv for bevegelser i smaken som jeg alltid praler med. Jeg hadde et øyeblikk av vantro her om dagen da en kollega fortalte meg at ungdommen i huset ønsket seg Fjällrevenjakke til jul og at dette var blitt moderne.

Jeg bare: Hæ?

Hva har skjedd?
Er det mulig?
Men såklart.
Jeg har ikke helt fordøyd dette riktignok.

Så hvorfor er hipsterbegrepet så problematisk, Mark Greif greier ut her:

All hipsters play at being the inventors or first adopters of novelties: pride comes from knowing, and deciding, what’s cool in advance of the rest of the world. Yet the habits of hatred and accusation are endemic to hipsters because they feel the weakness of everyone’s position — including their own. Proving that someone is trying desperately to boost himself instantly undoes him as an opponent. He’s a fake, while you are a natural aristocrat of taste. That’s why “He’s not for real, he’s just a hipster” is a potent insult among all the people identifiable as hipsters themselves.

Distanseringen til det folk synes er hipstere har vært tydelig når jeg hører og leser kommentarer til det de mener foregår på Grünerløkka: Mange blir overraskende provosert ved tanken på at det sitter endel 30-åringer med melkeskum på kaffen på kaféene her omkring.