Makta tar ikke et hint

Jeg var på FAFO-fest i går,
festen der makta er såvidt jeg forsto.

Jeg snakket med makta, hvertfall en som hadde tatt arbeidshanskene av og la labben på skuldra min selv om vi aldri har truffet hverandre før. Makta var full av seg selv og kunne heller ikke konversere. Makta var høy og sto og vippet og smilte og ga til beste det han driver med for tida og jeg, stilte spørsmål som gjorde at makta blomstra mens jeg ble stadig mer forbauset over at et liv i politikk og fagforening, og kvinnekamp får jeg tro,
ikke lærer bort mer av at kommunikasjon kan være en vals
og ikke en polynese der du går og jeg ser på.

Men makta snakket og snakket med knyttneven mens han smilte og vippet og han brukte ikke så mye som et blikk for å dra med kameraten som sto ved siden av.

Makta var ikke en lytter, han var et foredrag

Ikke tok makta et hint heller, etterhvert som essensen i foredraget var oppfattet og vi rundt ble leie av å være greie og stille stadige blomsterutviklende spørsmål. Vi begynte å flakke antydende med blikket. Han la ikke merke til at noe var galt. Nå er det nok ukledelig skryt, still et spørsmål selv makt, vi står her klare,
spill ballen over på vår banehalvdel.

Man skal ta ansvar for sine egne samtaler. Men jeg var så opptatt av ansvaret for den samtalen som tross alt gikk at jeg ikke kom på å si "regjeringsalternativ" en gang. Jeg skal aldri mer gå på fest uten å ha en vender klar i bakhodet, et tema som når som helst kan kastes inn i samtalen når den trenger en ny sving.

Jamen er vi gode til å stille gode spørsmål,
sa venninna mi til makta, det er en kunst, syns du ikke?
Makta tok faen meg ikke et hint selv om det ble lagt rett foran ham,
han ante ingen fare.