Jeg syns jeg ser snerk..
... på Cathrine Krøgers anmeldelse av Charlotte Roches bok Våtmarksområder.
Det er jeg forsåvidt interessert i. Men hun mister meg på dette,
"Hun mangler en sødme og humor som gjør at vi får sympati med henne. Hun mangler også en motivasjon for sin ekstreme livsførsel. Her forklares det med at foreldrene er skilt og moren gal og overrenslig. Men det blir bare mekanisk snakk. Helen blir en dukke som spyr ut sjokkmeldinger."
Trenger jeg å ha sympati med den jeg leser om?
Trenger jeg å kjenne motivasjonen hennes?
Nei, jeg gjør ikke det. Krøger skriver også,
"Feminister innvender at det modige opprøret Roche påberoper seg i feminismens navn for lengst er utdatert."
og
"Det spørs også hvor radikalt samfunnsopprør som ligger i å meske seg i det «forbudte» i en samtid der få ting er forbudt. I hvert fall når det gjelder litteratur. En britisk kritiker har tørt og betimelig også innvendt mot Roches rasende angrep på samtidens sterilitet og hygienehysteri, at det nok ikke blir en global protestmarsj på bakgrunn av denne boka. Blant annet med tanke på at mange millioner mennesker først og fremst lider under ikke engang å ha rent vann."
Og nei, noen global protestmarsj trenger vi ikke,
men en vestlig gåtur kan godt ta oss.
"Charlotte Roche jobber som programleder for den tyske utgaven av MTV, kalt «Viva». Det er vel helst der boka kan plasseres: Søppel. Hvor langt tør du gå? Roche går langt. Så langt at hun har solgt over en million bøker."
Jeg er lei av den stadige insinueringen av at folk som skriver noe kontroversielt har salg for øye. For en lettvint avskrivelse å foreslå at man kjenner motivene folk har. Jeg syns vi skal nøye oss med å skrive om det vi kan vite noe om, det som står i en tekst.
Det holder i massevis å slakte på det grunnlaget.
Og så klarer ikke Cathrine Krøger å gi en evt. kred til forfatteren når hun ser godt språk, for det er sikkert oversetteren sin fortjeneste? Ser hun ikke hvor sylta inn i sin egen kvalme hun er som leser?
Jeg venter meg en distanse mellom anmelderens umiddelbare følelser og det hun skriver i anmeldelsen sin.
"Det verste er at språket er godt, i hvert fall i Astrid Nordangs solide oversettelse. Hun har gjort en formidabel oversetterjobb. All honnør. Selv ble jeg smått kvalm bare av lesningen."
La oss se hva Charlotte Roche selv sa i Bokprogrammet til NRK. Hun blir feiltolket til å være den cooleste, fisende kvinne: Hun ville skrive om det hun selv skammer seg over men ikke vil skamme seg over.
Jeg kom på at Cathrine Krøger har vært like snerk-snerp-snurp før.
Knut Hoen i NRK ser det anderledes,
"Helen bruker kroppen aktivt som verktøy for å frigjøre seg som kvinne. Hun elsker å ha sex når hun har menstruasjon. Hun liker ikke å vaske seg etter å ha blitt sprøytet full av mannlige kroppssvæsker. Alt dette er et opprør mot det hygieniske regimet hun vokste opp med, der moren forsøkte å overbevise henne om at kroppslukt og kroppsvæsker ikke var kvinnelig.
Derav hatet mot velpleide kvinner, som har stelt håret, neglene, leppene, føttene, ansiktet, huden og hendene. "Farget, forlenget, lakket, peelet, nappet, barbert og kremet" for å sitere Charlotte Roche."
Dette høres ut som et prosjekt jeg vil like. I kommentarfeltet til Dagbladet ble jeg minnet om dette Germaine Greer-sitatet fra 1970:
Hvis du tror du er frigjort, så prøv å smake på ditt eget menstruasjonsblod. Hvis du blir kvalm ved tanken, har du langt igjen, min venn.
Snerk, snerp og snurp
Ikke no slark og slækk, eller raus analyse da
Jeg har ikke lest boka, den er bestilt til nærmeste bokbutikk men var ikke kommet i dag likvel. Men, altså. Cathrine Krøger bruker mange ord på å fortelle meg alt det ekle som foregår i boka.Det er jeg forsåvidt interessert i. Men hun mister meg på dette,
"Hun mangler en sødme og humor som gjør at vi får sympati med henne. Hun mangler også en motivasjon for sin ekstreme livsførsel. Her forklares det med at foreldrene er skilt og moren gal og overrenslig. Men det blir bare mekanisk snakk. Helen blir en dukke som spyr ut sjokkmeldinger."
Trenger jeg å ha sympati med den jeg leser om?
Trenger jeg å kjenne motivasjonen hennes?
Nei, jeg gjør ikke det. Krøger skriver også,
"Feminister innvender at det modige opprøret Roche påberoper seg i feminismens navn for lengst er utdatert."
og
"Det spørs også hvor radikalt samfunnsopprør som ligger i å meske seg i det «forbudte» i en samtid der få ting er forbudt. I hvert fall når det gjelder litteratur. En britisk kritiker har tørt og betimelig også innvendt mot Roches rasende angrep på samtidens sterilitet og hygienehysteri, at det nok ikke blir en global protestmarsj på bakgrunn av denne boka. Blant annet med tanke på at mange millioner mennesker først og fremst lider under ikke engang å ha rent vann."
Åh, dette herlige argumentet
Før la jeg ikke merke til det, nå ser jeg det hele tiden. Feminister skal ikke snakke om noe i sin egen kultur så lenge det fins viktigere ting å ta for seg: Folk har ikke rent vann i verden, dere.Og nei, noen global protestmarsj trenger vi ikke,
men en vestlig gåtur kan godt ta oss.
"Charlotte Roche jobber som programleder for den tyske utgaven av MTV, kalt «Viva». Det er vel helst der boka kan plasseres: Søppel. Hvor langt tør du gå? Roche går langt. Så langt at hun har solgt over en million bøker."
Jeg er lei av den stadige insinueringen av at folk som skriver noe kontroversielt har salg for øye. For en lettvint avskrivelse å foreslå at man kjenner motivene folk har. Jeg syns vi skal nøye oss med å skrive om det vi kan vite noe om, det som står i en tekst.
Det holder i massevis å slakte på det grunnlaget.
Og så klarer ikke Cathrine Krøger å gi en evt. kred til forfatteren når hun ser godt språk, for det er sikkert oversetteren sin fortjeneste? Ser hun ikke hvor sylta inn i sin egen kvalme hun er som leser?
Jeg venter meg en distanse mellom anmelderens umiddelbare følelser og det hun skriver i anmeldelsen sin.
"Det verste er at språket er godt, i hvert fall i Astrid Nordangs solide oversettelse. Hun har gjort en formidabel oversetterjobb. All honnør. Selv ble jeg smått kvalm bare av lesningen."
La oss se hva Charlotte Roche selv sa i Bokprogrammet til NRK. Hun blir feiltolket til å være den cooleste, fisende kvinne: Hun ville skrive om det hun selv skammer seg over men ikke vil skamme seg over.
Jeg kom på at Cathrine Krøger har vært like snerk-snerp-snurp før.
Knut Hoen i NRK ser det anderledes,
"Helen bruker kroppen aktivt som verktøy for å frigjøre seg som kvinne. Hun elsker å ha sex når hun har menstruasjon. Hun liker ikke å vaske seg etter å ha blitt sprøytet full av mannlige kroppssvæsker. Alt dette er et opprør mot det hygieniske regimet hun vokste opp med, der moren forsøkte å overbevise henne om at kroppslukt og kroppsvæsker ikke var kvinnelig.
Derav hatet mot velpleide kvinner, som har stelt håret, neglene, leppene, føttene, ansiktet, huden og hendene. "Farget, forlenget, lakket, peelet, nappet, barbert og kremet" for å sitere Charlotte Roche."
Dette høres ut som et prosjekt jeg vil like. I kommentarfeltet til Dagbladet ble jeg minnet om dette Germaine Greer-sitatet fra 1970:
Hvis du tror du er frigjort, så prøv å smake på ditt eget menstruasjonsblod. Hvis du blir kvalm ved tanken, har du langt igjen, min venn.
7 Kommentarer:
Takk for boktipset, fr.martinsen. De fleste bøkene Krøger slakter, tar jeg som en direkte oppfordring om at de er verdt å lese.
Snerp og snerk; to sider av samme sak heretter...
:)
Jeg har bare lagt merke til henne en gang før i tekst og en gang i en debatt. Men nå må jeg vel begynne å lese henne, hvis jeg trenger å kvikne til med en ergrelse mener jeg. Ta en Krøger i stedet for nok en kaffe..
Men hvor blir det av VGs anmeldelse av boka. Har jeg gått glipp av den?
"En kvinnefiendtlig kultur har lykkes i å få kvinner til å hate det kvinnehaterne hater." Naomi Wolf.
Jeg har hørt om denne boka og har lyst til å lese den. Den surmagete (sure) kritikken er i dette tilfellet en apetittvekker. Her tror jeg kritikken sier mer om kritikeren enn om boka :)
Jeg leser videre og kjenner meg igjen i det jeg tenker er en trang til å lete etter grums og uklarheter i seg, finne de stedene der vi er så innsyltet i kulturen vår at vi ikke ser det og så forstørre det. Jeg liker strategien.
Det Germaine Greer sitatet hengte jeg på doveggen i A-blokka da jeg gikk på Romerike Folkehøyskole og så lagde jeg en plansje på internatveggen som het: "Vis hensyn, jeg har mensen." Hvor alle jentene skulle krysse av når de fikk mensen. Det var tider! Så ung, så opptatt av mensen...
Jeg hadde også det sitatet et eller annet sted, i almanakken kanskje. Det er lenge siden. Men jeg har alltid vært opptatt av menstruasjonen, likevel ikke på en så bekymret måte som mange tror jeg.
Nå er det med en slags vemodig gjenkjennelse. Jeg har brygget på en post om det siden forrige 8. mars men den lugger litt den posten.
Posten om Charlotte Roche kommer i full fart snart tror jeg, straks ferdig med boka og den er raskt oppsummert for egen del.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden