Rockefeller, Cat Power og meg

Ah, bra konsert, irriterende slutt med Rockefeller-vaktmennesker uten finfølelse, la meg rydde det av veien aller først.

For å prøve å bli kvitt det

Det var ei jente som danset foran scenen. Hun sto litt i veien for de som satt. I stedet for å geleide henne til kortkanten av scenen slik at hun kunne utfolde seg der uten å sjenere noen, snakket vaktene til henne og snakket.

Til slutt kastet de henne ut

Cat Power avslutter konserten med en sang og så står hun bare og ser på publikum i noen minutter, noen mulig rørende øyeblikk men nå har Rockefellervaktene oppdaget at jenta er kommet tilbake. Og sant nok, hun har vært der en stund. Hun forstyrrer ingen nå, hun står og danser foran der vi andre står.

Men fordi vaktene allerede har kastet henne ut, og vi følger jo reglene, kommer 3 stykker og maser, hun må gå. En redd opg arrogant Rockefeller-jente, en muskelgutt og en tredje står og snakker og snakker og jeg prøver å fortelle dem at hva er poenget, konserten er snart slutt og nå er det de som forstyrrer meg, men nei. Okei folkens, dere ødela stemningen, det var dere som gjorde det.

Hva mer?

Cat Power. Hun sang i mørket, jeg tror ikke jeg har vært på en konsert der den som var hovedpersonen, Cat Power, var så tilbaketrukket visuelt sett. Scenen var ubelyst nesten, det var ikke til å tenke på å dra opp kamera og sette i gang blitzen. Hun så omtrent ut som på dette bildet, med hestehale. Hun sang og stemmen var uttrykksfull og kroppen var uttrykksfull, hun hadde kule bevegelser,
hun hadde en slags nervøs tilstedeværelse.

Hun minnet meg om Mary Margaret O`Hara
når hun synger Fürchte Dich Nicht.

Cat Power synger New York, New York.
Lost Someone, sånn beveget hun seg, men i mørket.