Om Fotografi. Jeg holder på med den, innimellom noen andre.
I dag har jeg bare lyst til å trekke frem det hun skriver om Diane Arbus, en fotograf jeg kjente fra dette bildet.

Det var nok en av de første fotografiene jeg merket meg. Jeg husker at jeg hadde det som postkort på skrivebordet mitt da jeg var 19-20.
Men Arbus fotograferte mest raringer:
Dverger, transvestitter og galninger, ikke hovedsaklig søte eller muttlure tvillinger.
Susan Sontag sier at bildene er hyllet for oppriktighet og usentimental empati med motivene, mens en mer korrekt beskrivelse ville være at de er tatt fra en løsrevet, distansert synsvinkel.
"I den grad det unektelig er en prøvelse å se på Arbus` fotografier, er de typiske for den typen kunst som for øyeblikket er populær blant det sofistikerte, urbane publikum:
kunst som er en selvpåført herdingsprøve.
Fotografiene hennes gir en mulighet til å vise at man er i stand til å konfrontere livets redsler uten å blunke."

Men livet, these days.
Jeg syns hele samfunnet, hele kulturen, ber oss vise frem at vi er i stand til å utholde livets redsler uten å blunke.
Fuck them all
Hvorfor vise oss så uberørt? Hva slags ideal er det? Det er en tøyseting for selskapslivet, noe vi kan leke oss med når vi valser over Olaf Ryes plass antakelig, og tror vi er med i Sex in the City.Men neida
Livet, viser det seg, kjører innimellom knyttneven i trynet på oss,og jeg håper broen fungerer over til at Sontag mener at det er en tendens til at etablert kunst i kapitalistiske land gjør folk mindre mottakelige for moralsk og sansemessig ømfintlighet.
Funket det?
Jeg ser på det i morra, hvis ikke fikser jeg litt inni teksten akkurat her, så lite at du ikke får det på nytt til din bloglines eller hvordan det nå virker de greiene der.Moderne kunst, skriver Sontag, senker terskelen for hva som opprører oss. Det som skjer med folks følelser når de ser fjernsynskatastrofer er det samme som når de ser Arbus fotografier.

Det er noe med, ikke bare fotografiet, men også døden som gir en ny, eller opphøyet mening til alt, til fotografiene, til assosiasjonene.
Tar jeg feil?

Selvmordet hennes synes å garantere at verket er oppriktig, blottet for kikkertendenser, at det er medlidende, ikke kaldt. Selvmordet synes også å gjøre fotografiene mer uhellsvangre, som om det beviste at fotografiene var farlige for henne."
Hei sann! Jeg blir stadig imponert over din tilnærming til kunst, etter som jeg ikke kjenner deg på ordentlig. Jeg møter stadig folk innen kunstnermiljø, historikere o.a. Men sjeldent folk jeg ikke vet om er knyttet til disse, og som er engasjert i dette.
SvarSlettKommentar:
”Moderne kunst, skriver Sontag, senker terskelen for hva som opprører oss. Det som skjer med folks følelser når de ser fjernsynskatastrofer er det samme som når de ser Arbus fotografier.”
Du vet kanskje at Sontag hadde TV, men aldri så på TV. Har du lest kunsthistorie? Eller annet ? : - ) Det virker som at du bærer en skattekiste fra kunst, det skrevne og tenkte.
Tur at jeg sjekken bloggen din i dag:-)
Det visste jeg ikke om Susan Sontag, det med tv. Men jeg har skrevet flere ting om henne som du kan få opp hvis du søker i det hvite feltet oppe til venstre. Evt søker fr.martinsen Susan Sontag.
SvarSlettEllers skrev jeg et langt svar her, det passet inn i noe jeg holdt på å skrive fra før.