Livsvisdom, og sånn
Jeg irriterer meg tidvis over fremstillinger om at man nærmest kan takke kreften for at man nå kan sette pris på påskeliljer og brunost, sist Åse Kleveland i papir-VG i helga. Jeg forbanna meg på, for 20 år siden eller så, at jeg ikke skulle bli av dem som sa at nå! ser jeg livet anderledes. Nå som jeg vet at det ikke varer evig. Såpass har jeg tenkt man bør kunne komme frem til uten så skumle saker som kreft å stri med.
Derfor har jeg satt pris på påskeliljer og brunost i mer enn 20 år, og sannelig håper jeg ikke det skal bli drøye 20 år og mer til med det samme, påskeliljer, pinselijer, deilig gudbrandsdalsost.
Hvis du syns jeg er cocky og må unne mine medmennesker teften av ost og sånn, så kan jeg alltids by på at før jeg fødte så tenkte jeg at jeg skal ikke bli av de som roper at de vil dø når det står på som verst under fødselen. Så banal vil jeg ikke være, man kan si au, man vil jo ikke dø.
Så da det gjorde som verst vondt var jeg ikke innom slike tanker. Jeg brølte lyder og tenkte for meg selv at siden det var åpenbart at det ikke gikk an å få ut det barnet på vanlig måte og hvis det skjedde at jeg ble stilt overfor valget om de skulle redde meg ved å kutte henne opp og ta henne ut bitvis, vel. Så fikk det være som det måtte. Men jeg sa det jo ikke til noen.
Derfor har jeg satt pris på påskeliljer og brunost i mer enn 20 år, og sannelig håper jeg ikke det skal bli drøye 20 år og mer til med det samme, påskeliljer, pinselijer, deilig gudbrandsdalsost.
Hvis du syns jeg er cocky og må unne mine medmennesker teften av ost og sånn, så kan jeg alltids by på at før jeg fødte så tenkte jeg at jeg skal ikke bli av de som roper at de vil dø når det står på som verst under fødselen. Så banal vil jeg ikke være, man kan si au, man vil jo ikke dø.
Så da det gjorde som verst vondt var jeg ikke innom slike tanker. Jeg brølte lyder og tenkte for meg selv at siden det var åpenbart at det ikke gikk an å få ut det barnet på vanlig måte og hvis det skjedde at jeg ble stilt overfor valget om de skulle redde meg ved å kutte henne opp og ta henne ut bitvis, vel. Så fikk det være som det måtte. Men jeg sa det jo ikke til noen.
innlegg av fr.martinsen på
17:56
2 Kommentarer:
Måtte le av det siste der. Jeg har også tenkt at det er da rart med så mange som ikke setter pris på livet før det virkelig kniper. Jeg er som deg, bestemte meg for at den fella skal jeg iallefall ikke gå i (man er jo advart). Men det er jo ikke akkurat sånt man snakker så mye om, nei.
Og så er det begravelsene. Da er det alltid en eller annen som forteller oss hvor viktig det er å fortelle dem vi elsker, er glad i, liker, - at vi faktisk elsker dem, er glad i dem, liker dem før vi dør. Da er det for sent, nemlig. Som om vi ikke vet det. Som om vi ikke har vært i nok begravelser til å ha fått det med oss. Som om vi må dø for å skjønne det. Vi vet jo at livet er forgjengelig, og vi sier stort sett det vi skal si. Det andre kan det være det samme med. At noen fortsatt ikke har fått det med seg og føler seg forplikta til å spre budskapet midt under en begravelse irriterer meg - tidvis.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden