Jeg prøvde å bevege meg høflig fremover slik jeg alltid gjør men ble stanset av en gjeng på øverste avsats som mente jeg burde kommet tidligere hvis jeg skulle fremover, det vanket foraktfulle blikk, men de tok feil selv om jeg trakk meg tilbake. Fra øverst på galleriet der jeg ble stående så jeg at det var plass helt foran 2 meter fra scenen. Sånn er det alltid.
Jeg tror det er trappetrinnene på Sentrum Scene som gjør at når folk først har fått plass på et trinn så beveger de seg ikke en millimeter.
Jeg så Gotan Project sist i 2005, konserten liknet på den gang, jeg ville bli en av musikerene, som da, flytte inn i kroppen hans.
Å stå langt bak krever mer konsentrasjon, men det nytter ikke, det er umulig for meg å bli skikkelig berørt av Don Draper der oppe, kledd i hvit skjorte vest og hatt, som sto og nikket rytmen med hodet og overkroppen en to tre fir fem seks sju ått og som hoppet opp og ned innimellom. Det er som å suge visuelle inntrykk fra scenen gjennom et trangt sugerør i stedet for å ta seg en real støyt.

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar