Mia Berner
I tilfelle du gikk glipp av Aftenposten for noen dager siden, ta en kikk på det Mia Berner skrev om å bli forsøkt tvunget inn i gammelformen av hjelpeapparatet. Jeg kjente meg igjen i irritasjonen hennes fra da jeg hadde tilhold i kategorien enslig mor en gang i tida, fuck you hendte det at jeg hadde lyst til å si. Det var bare det akkurat nå.
innlegg av fr.martinsen på
21:27
5 Kommentarer:
Takk for tipset, - stilig dame. Fikk meg til å lure på hvordan jeg vil være når jeg blir 85. Det blir vel i 2045.
Hvis jeg blir 85 og det håper jeg jo. Jeg syns det er så rart når man skriver det i den formen du bruker "når jeg blir" og så lurer jeg på hva det innebærer, om man tenker anderledes på hvor langt livet er f.eks.
Men ja, jeg tenker også på hvordan jeg evt. blir. Bortsett fra at jeg ikke håper det med døden gjør meg tungsindig så tenker jeg mer og mer at jeg sikkert blir nogenlunde lik som jeg er nå, kanskje enda mer frittalende?
Før var det så langt frem, alle som var 85 så ut og var sånn som kulturen var da de var yngre (nogenlunde) men jo eldre jeg blir jo mer noterer jeg meg de menneskene som likner på meg selv og som er gamle, jeg trenger ikke bli tvunget inn i en kultur jeg ikke vil inn i.
Jeg må jo skrive "nårjeg blir" - jeg har ikke gitt opp heller!
Takk for lenken. Har en venninne på sytti som sa: Den må du lese! Ja, sa jeg og glemte det. Skal lese den nå.
Har også en venninne på 94 faktisk, en frittalende og veldig skarp dame.
Ellers så tror jeg nok det med døden legger en viss skygge over tilværelsen; kanskje lurt å tenke litt over det tidligere så ikke det blir så sjokkartet.
Nå leser jeg Kjersti Kollbotn "Eg er mamma, eg skal være god" og hun skriver:
"Kvinner og barn" for eksempel. "Kvinner og barn" er ein eigen kategori. Typisk svake. Eldre er også svake. Åleinemødre, uteliggarar og fattige. Arbeidslause og trygdemottakarar av ymse slag. Tvers igjennom svake. "Dei svake i samfunnet". Ei smart sammensetning av ord som signaliserer "eg bryr meg", "eg er her for å hjelpe deg". "Eg er sterkare enn deg".
Det er på tide at dei sluttar med et. Hald opp, kan eg seie.
Eg kan ringje og spørje korleis det er med barna deira, om dei sjølve er lukkelege som sterke. Eg kunne spørje etter talet på lugg, om dei har nøydd seg med eitt, eller om det er blitt tallause lugg i løpet av åra, om det er blitt så mange at dei har kome ut av teljinga. Eg kan spørje dei korleis dei kom på å omtale for eksempel meg som svak, og barna mine som svake, berre fordi vi per definisjon tilhøyrer ikkje mindre enn fire svake grupper i samfunnet. Eg kunne spørje alt dette. Eg kunne spørje om korleis dei trur det heng i hop at vi greier oss.
Det er mykje eg kunne spurt om.
Ingen har lugga meg, han eg var gift med, dytta meg litt no og då, ingenting å bry seg om.
Men lugga?
Nei.
Neppe.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden