Helsetilstand, meg

I går var jeg hos legen på sykehuset og fikk resultatet fra forrige ukes ct og resultatene var gode, ingen tegn til for store lymfekjertler noe sted. Neste gang jeg skal sjekkes er i mai, og hvis alt går min vei så skal jeg undersøkes i en langsomt synkende frekvens fremover. Frekvensen gjenspeiler den statistiske sjansen for at de skal finne dårlige resultater.

Jeg skal undersøkes hele livet visst. Det kan hende jeg er frisk nå, men det kan vi aldri vite, vi kan bare vite det hvis sykdommen er der og viser seg frem. Hvis den viser seg frem kan den ha to tilstander, den kan være mulig å faktisk helbrede, eller den kan være kronisk. Selv om den er kronisk kan den også hvile i mange år.

Jeg er vanligvis ikke tydelig på denne måten i bloggen, men nå kan vi ha disse medisinske faktaene her mellom oss. Jeg ble glad selvsagt, veldig glad. Jeg kunne kjenne at det er mulig for meg å tenke fremover, planlegge fremover. Jeg kan lese på årets frøposer som ligger foran meg på bordet og se for meg at det skal komme nye vårer der jeg kan få være med. Jeg kan gå over Olaf Ryes plass og gledes over hvor lyst det er uten å tenke på at jeg riktig ennå må venne meg av med at jeg skal være en del av plassen og menneskene på den. Jeg kan se på menneskene mine.

De siste dagene har jeg vært trøtt, svimmel, mistet matlyst. Jeg kunne bare håpe at det var en psykisk reaksjon. Jeg gikk fra jobb en dag og kjente kroppen så trøtt som hadde den gått en veldig lang tur og bare ville stupe i seng. I går hadde jeg lyst til å sove, ikke gå til lege. I dag har jeg sovet. Skallen har hatt sitt å stri med, den trenger å ta seg inn regner jeg med. Det er min plan i helga, sove, lese, gå en skitur, høre på fotografer.

Bloggposter som handler om samme greie

Folk får mer enn de kan bære
Å våkne
Livsvisdom, og sånn
Smaken i maten
En overraskende følelse
Fremmede følelser