The D2-way, in the movies?

Vi har, når jeg tenker over det nå, bare gjort ting i dag som har stått eller kunne stått i D2. Det var ikke sånn det kjentes ut mens vi gjorde det, det er ingen som svetter i D2 eller driller for å sette opp en lettvegg mens jeg ser på utstillingen. Det var en super dag likevel, bare et øyeblikk helt mot slutten da vi sto inne i en italiensk butikk med meierilukt som solgte ost og skinke og julekaker og jeg pekte og smakte og nikket og smilte kjentes det som vi var på film.


På utstillingen om hagebruk i New York fikk jeg lyst til å henge en blomsterkasse ut av takvinduet. Gulrøtter, tenk på hvor mye lys de ville få på taket. Jeg har skrevet det opp i almanakken min at jeg skal gjøre det. Jeg skal det!

På nye-dingse-utstillingen til Wired hadde de sånne ting som D2 lager notis med bilde på hele tiden, jeg sto og tenkte på om broren min ville blitt glad hvis jeg kjøpte ham snebriller med gps og kamera sånn at han kan se tilbake på turen i hd i etterkant og samtidig vite nøyaktig hvor han var posisjonsmessig. Det ville han kanskje, for broren min er opptatt av hvilken lengde- og breddegrad han er på, men jeg kom heldigvis på at det ville tatt noe av sjarmen vekk ved fjellturene hvis han skulle gått kontinuerlig med snebriller på seg.


Det var et filmøyeblikk til forresten, det var i den italienske kakebutikken. For assosiasjonenes skyld fikk den lille kaka også bli med i kakepakka, cannolien, gode gamle leave the gun, take the cannolies, før vi gikk ut i regnet, i mørket, i gatene med damp som kom opp av kumlokkene fakta faen.