fr.martinsen

Det er ikke sånt

2012-02-11T23:03:00.005+01:00

det er ikke sånt man pleier skrive hjem om

Det er ikke engang det at Turboneger er min kind of gjeng, men det er rett i nærheten. Og Vulkan er rett i nærheten av der jeg pleier være, der jeg bor.

Jeg tenkte jeg ville stikke nedom og suge ut adrenalin og ta med meg hjem.

Jeg kunne trenge det

Jeg har altmulig jeg skulle gjort denne helga, men det er ikke måte på hvor slapt jeg tok stand på ettermiddagen og kvelden i dag.

Jeg kom subbende bakpå

Jeg hadde knapt stått opp og hengt opp klesvasken så var kvelden her og jeg var mett og trøtt og edru.

Så jeg prøvde å forte meg og kaste innpå en vin og gå ned bakken og bortover sletta, der Bellona var før hørte jeg at konserten var i ferd med å kjøre rulletekst, men jeg gikk likevel inn og skjønte at jeg hadde feildisponert løpet.

Asbjørn Slettemark rydda i listene sine sikkert og skulle vel spille plater til de med svette brystkasser og seilerluer og jakker med Turbojugend Gjerdrum på og Håkon Moslet sto i et hjørne sammen med andre folk som gliste bredt og alle virket så fremmede.

Hadde jeg vært fullere ville de nok interessert meg mer, som vore de i en film eller no. I stedet gikk jeg ut igjen og opp bakken, noen karer ropte øy du med kamera ta et bilde´a - av han som pisser, alltid det. Jeg løfta bare armen i en slags vennskapelig men arrogant hilsen og gikk den korte veien hjem.

Dette omtrent var det jeg gikk glipp av

Jeg leser stadig om Didion

2012-02-11T18:41:00.005+01:00

Skulle tro jeg hadde utnevnt meg selv til Joan Didions ridder så lett jeg blir irritert på folk som skriver om henne. Eller så er jeg kanskje lettirritabla på formuleringer generelt.

Å skrive hennes liv i stedet for livet hennes, og det fortsetter på samme viset, hennes forhold til datteren Quintana Roo, hennes selvbebreidelser og hennes altomfattende angst.

Eller disse to:

Med 60 barnekjoler i skapet blir det unektelig en spesiell oppvekst for barnet, som dessuten er adoptert under det man kan kalle summariske omstendigheter.

Jeg blir tekstens fiende

Hva da unektelig spesiell oppvekst, tenker jeg, hva da? Og er det meningen jeg skal føle meg tosk som må slå opp og tenke meg om hva summariske omstendigheter kan bety? Jeg tror det skal bety at det gikk litt fort for seg, at noen hoppet over noe.

Hvis det stemmer vil jeg si at boka til Joan Didion ikke er en redegjørelse for hvordan paret Didion/Dunne gikk frem i adopsjonsprossessen da de fikk datteren Quintana Roo, som senere døde og som er utgangspunktet for denne siste boka til Joan Didion.

"Samt all mulig annen angst som de fleste foreldre vil kjenne seg igjen i. Likevel kan man fort komme til å tenke at bekymringen vokser ut over alle rimelige proporsjoner i et samfunn og i et sosialt lag som til de grader dyrker frykten for alt som kan komme til å skje."

Jeg liker ikke at refleksjon over hva slags oppvekst man gir ungen sin blir møtt med det jeg leser som nedlatende, allvitende frekkhet. Som om journalisten får lov til å bestemme hva som er dyrking. Som om bekymring for egne barn er tåpelig så lenge det fins noen som er sultne i Afrika. Jeg gjetter Rune Hallheim har lest boka med sin egen kjepphest som bakteppe. Som jeg har mine på plass når jeg leser anmeldelsen hans i Aftenposten.

Magasinet K er Aftenposten sitt og jeg liker det ganske godt. Kristin Valla har vært i New York og snakket med Joan Didion og derfor gikk jeg ut i dag for å kjøpe det. Joan Didion sier til Kristin Valla at boken ikke er en fortelling i tradisjonell forstand.

Akkurat, tenkte jeg

Jeg åpner bladet K og ser på fotografiene, de legger en forsonlig og forventningsfull brille mellom meg og teksten. Teksten er grei den, ganske fin.

Havresekken!

2012-02-11T13:05:00.004+01:00

Sånn at du også kan få gjøre det

På torsdag var jeg på en konsertstund på det lille og gamle stedet Valkyrien på et av majorstuhjørnene. Havresekken heter konseptet og man får tre overraskelseskonserter på samme kveld på et sted som Kampen menighetshus, Trollvannsstua, Golia Velhus.

De sier det slik selv:

Vi gir deg artister du ikke veit du liker, sanger du ikke har hørt, på steder du ikke visste du kom til å trives.

Havresekken er hemningsløst sjangernøytralt, duggende friskt og befriende fritt for navlebeskuende trendsjåvinisme. En kveld med Havresekken kan by på alt fra knallhard kveding til folkelig rock, seig jazz, stram elektronika eller fullstendig fri blues.

Så, man kjøper billett på forhånd (blir lett utsolgt) kommer i god tid slik at vi kunne få et bord to meter fra der Susanna Wallumrød skulle sitte ved pianoet et par timer etter, spise gode biffsnadder og drikke masse øl.

Etterpå kom Morten Gunnar Larsen, som jeg husker at jeg likte fryktelig godt for mange år siden, men jeg hadde helt glemt ham. Han spiller ragtime med en skeiv jazzig touch. For en fin overraskelse.

Og så roe ned til slutt med Espen Eriksen trio med håndklapp og kontrabass.

Dette var min første havresekk. Det var musestille i rommet når det ikke var musikk der, merkelig stille. Jeg skal følge med på programmet heretter.

Først så har man

2012-02-06T19:36:00.002+01:00

musesyke i albuen av og på og så går det over
og så går man litt mye på ski (!) armtak
og så får man en rød, hoven og bankende albue som legen sier oj av.
No more tasting på deg før mandag (som er i dag)
pc-en måtte ligge langt oppe på hemsen
Jeg måtte lese og se på dvd.

Jeg vil gå i Admiral´s Row

2012-01-30T00:48:00.006+01:00

Om en drøy måned drar jeg til New York igjen og derfor vaser jeg rundt på nettet og leter etter sånt jeg tror jeg vil like å gjøre. Jeg finner, nå fant jeg en totimers bussomvisning i det gamle havneområdet i Brooklyn. Jeg kjøpte akkurat billetter.

Området er svært og Admiral`s Row er en liten del av det, det var et boligområde for sjefer og det har forfalt på den måten som gjør at man begynner å like forfall. Eller hvordan er det egentlig?

Se på denne bloggen med flere fotografier. På mandag skal Admiral`s Row rives etter planen. Hvis jeg er heldig blir det utsatt. Jeg har lyst til å gå rundt der hvis man får. Jeg må undersøke dette.

Har de kontroll egentlig?

2012-01-28T19:58:00.004+01:00

Norges Idrettsforbund, når de gir meg andre folks passord?

Alle som er med i idrettslag får brukernavn og passord til sin egen side hos Norges Idrettsforbund der de kan:

• endre din personlige informasjon (eks. adresseendringer)
• se hvilke medlemskap og verv som er registrert på deg
• betale for dine lisenser og skrive ut lisenskort
• melde deg på og betale kurs
• melde deg på og betale arrangementer/konkurranser/stevner/løp
• registrere din familie og få oversikt over familiens idrettshverdag

Til meg, som ikke er med i Norges Idrettsforbund og ikke har gitt dem e-postadressen min heller, har "Norges Idrettsforbunds automatisk genererte e-post fra webtjenesten Min idrett som er levert av Norges Idrettsforbund" sendt meg brukernavn og passord til et menneske i Bergen.

De avslutter med denne strofen:

Norges idrettsforbund følger Datatilsynets og Forbrukerombudets krav til forvaltning av personlige opplysninger.

Jeg tar til meg nyheter

2012-01-28T18:37:00.004+01:00

En lang og grundig artikkel i Dagbladet om barn i USA som straffes for forseelser av retten. Den kriminelle lavalder omfatter unger i enkelte stater.

Varför är åldrandet en sådan överraskning för just henne? Svaret är omedelbart:

–För att jag inte är realistisk. Jag ser inte på något så som det verkligen är. Allt är en berättelse. Och i den berättelsen är jag inte min faktiska ålder. Intervju med Joan Didion i Svenska Dagbladet.

För vem är egentligen den sämsta förebilden för tittarna? Vems agerande gör störst skada för samhällsbygget i stort?

Att på sin fritid, utan koppling till arbetet, ha ertappats med spår av kokain i urinen? Eller att i fem års tid utnyttja sin roll som tv-profil till att tjäna svarta pengar som kunde ha tillfallit sjukvård, skolor och barnomsorg? Jan Gradvall om at vi ikke tar skattemoral alvorlig nok.

Jeg fortalte at jeg kjøpte billett til et foredrag med Alain de Botton og fikk denne Guardianartikkelen fra torsdag om at han vil bygge et ateisthus i London og også videoen under.

Ateisthus appellerte ikke umidellbart til meg, jeg bruker kirker og museumsbygg til egne formål. Og gamle bibliotek! Jeg skrev om akkurat det i 2006.

Jeg ser for meg at et ateisthus som skulle dekke spirituelle behov ville bli fylt med kliss. Jeg kan ikke fordra begrepet spirituell, skjønt når Alain de Botton snakker om det i TEDtalken under er det ok.

Og så kom jeg på paviljongen i Kensington Garden i sommer, på bildet over. Den kunne vært et slikt bygg, det trenger ikke være kliss.

Streaming, kom igjen

2012-01-26T21:24:00.003+01:00

Jeg maser stadig på at kulturinstitusjoner med foredrag og diskusjoner og talks må ha ambisjoner om å tilby stoffet sitt til et adskillig større publikum enn det de får inn i salen, Fritt Ord f.eks med utsolgt Litteraturhus.

Vil de ikke gi folk på Rena sjansen?

Det gjør meg trist å være tilstede på noe som er lukket inne i et ganske lite rom når jeg vet folk mange andre steder i verden ville like å kikke inn dit hvis de hadde sjansen.

Og hadde jeg bare vært på plass for et par dager siden ville jeg sett på direktestrømmen av Alain de Botton og Grayson Perry som snakket om verden og om vi trenger religion.

Men: Siste! siste!

Idet jeg skulle finne den siste setningen om Alain de Botton og den nye boka hans så ser jeg at han er på foredragsturné, blikket mitt sklir nedover datoer i England og Australia før jeg ser at oh! ah! Han snakker i New York akkurat når jeg er der. Og nå har jeg ringt og kjøpt billett. Yes.

Jeg har lest Alain de Botton før
Men bildet over er av Grayson Perry, han har jeg også vært innom før, og det kommer nok en ny post om ham etterhvert for jeg fikk nylig en bok om ham. Det er hauger av uleste bøker som jeg vil lese. Det er en god ting.

En fin henvendelse tilbake

2012-01-26T19:28:00.003+01:00

I dag fikk jeg to meldinger på Twitter fra Hanne Stensvold, som jeg ikke kjenner, men hun skrev: "Tenkte på deg når jeg kom over denne posten ... Om en boks med jord."

Det er en bloggpost om nærhet og kjærlighet, my mothers brother gave my father a box of dirt heter den.

Det er rart

Jeg henvender meg til verden og så blir jeg forbauset når det virker.

Den andre lenken Hanne Stensvold sendte meg var et bildeprosjekt som varte i neste 20 år, et polaroidbilde om dagen helt til Hugh Crawford døde, se på det.

Jeg kan tenke meg at Hanne Stensvold syns prosjektet likner på sånt som jeg pleier like, ikke at hun vet at jeg har lagt det ut før en gang. Det vil si, det må jeg ha gjort, jeg er nesten sikker på at jeg har gjort det, jeg husker at jeg så på det, bladde meg gjennom dagene og årene og hvor mye det gjorde inntrykk på meg.

Jeg husker at en blogger som het i1277 som jeg heller ikke kjente på den vanlige måten foret meg med interessante prosjekter som dette f.eks og også det samme fotoprosjektet som jeg fikk via Twitter i dag.

Jeg bladde meg gjennom hele 2006 i bloggen min uten å finne det, ikke hjalp googling heller, men det minnet meg på noe annet også: At man kan vite mye om et menneske ved å kjenne et ganske utfylt psevdonym heller enn hardfaktaene som fullt navn og alder og sosial status. Likevel er det som regel hardfaktaene folk er ute etter.

T-banelinjene

2012-01-26T07:56:00.002+01:00

Slik ser T-banen i Shanghai og Moskva ut når man strektegner den.
Hvor lang er T-banelinjene i Oslo sammenliknet med andre byer?
Se her

Jeg får nesten lyst til å brodere dem.

På ski!

2012-01-24T21:02:00.004+01:00

Det er lett å skille ski-fiffen fra meg

Jeg er blitt tilsnakket flere ganger de siste dagene. Etter en entusiastisk statusoppdatering om at jeg har gått min andre skitur i år, hevet en bekjent øyenbrynet i kommentarfeltet og skrev at han gikk 70 km forrige uke. Men at han ikke så noen grunn til å skrive dette på facebook. Det er bare de som nesten aldri er på ski som driver med den slags, skrev han.

Han har helt rett selvsagt

Bare vi som er fylt av gode følelser for at vi endelig har tatt oss sammen og kommet oss opp i skogen og sett at det ikke var så kjedelig der likevel, skriver sånt på Facebook. Vi og de som klarer å snike inn sine 70 km bakveien.

Men det var ikke bare min utilslørte og barnslige deleglede som var feil. Jeg gjorde resten feil også: Jeg led ikke nok.

Jeg liker ikke å lide

Forrige søndag gikk jeg i Lillomarka og tenkte at dette er så norskt som jeg får det: Først skal det streves og svettes oppover bakkene før det kommer et lite unnarenn som belønning. Lillomarkaturen var å måtte spise sild og poteter før jeg fikk dessert, jeg følte meg som et tvunget barn.

Da var det annen sus over denne søndagens tur: Å ta T-banen opp til Frognerseteren og cruise nedover til Sognsvann. Det er min favoritt-tur. Men den er for lettvint selvsagt. Det er alltids noen som forteller at de gikk andre veien, fra Sognsvann og opp. De veltrente heldiggrisene som kan kjenne gleden ved å spurte oppover, som liker at det river litt, eller hva det gjør. Vi andre må lure oss med gøy.

Og så er det de som nevner at dette jo er en ypperlig begynnertur for småbarnsfamilier og om litt, når formen tar seg opp så skal jeg bryte ut i blomst som en super skigåer.

Joda, det kan vel tenkes

Men jeg hadde en fin tur faktisk. Ikke en gang lengtet jeg etter at den skulle ta slutt. Tvertimot, idet jeg gikk på T-banen på vei hjem tenkte jeg: Mere! Og jeg tenkte på om jeg skulle ta meg en tur etter jobben selv om det er mørkt da.

Det er, som Helsedirektoratet sikkert ville sagt det, de turene man tar som er poenget, ikke de turene man tenker man skulle tatt.

Jeg skrev en annen variant av temaet i Aftenposten for et års tid siden.

Så jeg sklei nedover i godt humør, jeg svettet og jeg pustet for det er ikke bare nedover, det er mye bortover og også litt oppover. Mot slutten mener jeg at jeg fikk ferten av det man kaller flyt.

I kommentarfeltet i går skrev Marianne:

Skitur er jo bare sååååå seff at det skriver man ikke om. Mil på ski er som et diskret, antikt lommeur. Det er der, men skal ikke viftes under nesa på publikum.

Strikking og bakst er bare kult hvis det bedrives av skatere og sånt (dvs helst hekling), bakst kaaaaanskje hvis du er mann, 34 år og setter surdeig. Ellers er de tingene vel helst skam, kjerring eller mammablogg. Evt alle tre på en gang.

Jepp. Slik er det nok

Twittersnobbene klager

2012-01-23T19:03:00.005+01:00

over at facebookrøkla skryter av skiturer

Tar de dermed avstand fra den de var engang?
Har de fine fornemmelser om hvor de heller vil høre til?
Mens facebookfeeden din gjerne består av de du kjenner og alle du har kjent, så har du selv valgt å følge de du leser på Twitter.

Er Facebook den du var og Twitter den du vil være?

"I min feed er det haram å skryte av skitur, bakst og strikking. I min feed ler man av folk som gjør slikt" skrev jeg på Twitter i går kveld. Da jeg så re-twitringa i morres fikk jeg twitrerens fylleangst: Misforsto de meg, var jeg uklar, trodde de jeg ler av skiturskryt? Nei, nei. Jeg ler av de som ler.

Klarer jeg å skrive "håp for livet"

2012-01-22T19:54:00.004+01:00

uten å nevne at det er det jeg gjør

og dermed ta brodden av det jeg oppfatter som klissete språk? Åpenbart ikke. Men en dag, må det gå.

Det er i alle fall løfterikt at Albert Maysles (85)
planlegger å lage dokumentarfilm om Iris Apfel (90).

Jeg gjør som Bridget Jones, introduserer med omtenksomme detaljer. Albert Maysles bor i Harlem og lagde dokumentarfilmen om Grey Gardens. Iris Apfel har jobbet med mote, design og tekstiler hele livet, kan trenge hjelp med facebooksiden sin og innredet rom i det hvite hus når presidentene Truman, Eisenhower, Nixon, Kennedy, Johnson, Carter, Reagan og Clinton skulle flytte inn.

Jeg finner ikke informasjon om hvor langt de har kommet med arbeidet, at de skulle i gang ble annonsert i august i fjor. Jeg sendte en e-post til Maysles Films nå for å høre. Ganske ferskt bilde av Iris over.

Rune Johansen

2012-01-21T17:46:00.005+01:00

Jeg var på Galleri K i dag og så Rune Johansens nyeste utstilling. Jeg har alltid likt å se fotografiene hans.

På forhånd hadde jeg lest Mona Pahle Bjerkes anmeldelse av utstillingen og blitt litt irritert. Hun diskuterer Rune Johansens mulige eksotiserende blikk, og det kan man godt gjøre, men jeg syns anmelderen selv stiller seg godt på avstand uten at det ser ut til at hun legger merke til det selv.

Hun kaller hjemmene frodige og aparte og de har visst ikke stormønstrede tapet på den riktige måten,

Her trekker han veksler på en svært problematisk fotografisk arv representert ved skikkelser som Richard Avedon og Diane Arbus som på ulike måter dyrker annerledeshet og fotograferer skikkelser som står utenfor vår konforme trendvirkelighet.

Også hos Johansen er det langt på vei disse menneskene og miljøenes annerledeshet som appellerer, og det utrendye som gjør det interessant og fascinerende. Slik får enkelte av bildene et ubehagelige «se-så-rare-de-er-preg».

Jeg får lyst til å si: Snakk for din egen konforme trendvirkelighet, hvorfor diskuterer du ikke hva som er utgangspunktet for ditt eget blikk?

Utgangspunktet for mitt blikk er at jeg føler nærhet til mye av det jeg finner på bildene til Rune Johansen. Jeg har vært inne i hjem som likner de aller fleste av de jeg ser. Og jeg vet hva høymugla som står rett utfor veikanten betyr. Her har det ikke vært drift på ei stund.

Det er riktignok interiører jeg gaper over, men bildene får meg til å studere meg mens jeg ser: Nøyaktig hva er det som får meg til å tro at han på bildet har det vesentlig anderledes enn meg selv?

Mange gir meg nostalgiske følelser, nostalgi er ikke farlig, nostalgi er ikke en skitten følelse.

Hvordan føles det å være der, å se ut av vinduet fra det huset, å gå til havet og ingen naboer kan høre deg. Hvordan er det å ro hjemover og se det synet?

Her ser du flere av bildene som hører til denne utstillingen

Nye Facebook og meg

2012-01-19T18:54:00.002+01:00

Jeg har hatt den nye facebook-layouten en stund og liker den ikke. Jeg syns utseendet inne på den personlige siden er rotete. Men det er en annen ting som ergrer meg mer.

Facebook har lagd historiebok av meg,
men det er de som har redigert meg, ikke jeg

Gradvis får folk på Facebook den nye lay-outen. Jeg har hatt den en stund og tenkt at jeg ville venne meg til den, men nei.

På nye Facebook har vi fått et sanntids kommentarfelt oppe i høyre hjørne på forsiden. Jeg liker det, det øker samtidigheten. Det jeg ikke liker, er at inne på de personlige sidene kan jeg ikke lenger se hvem som har kommentert hva hos hvem. Hvis jeg ikke får det med meg straks, kan jeg altså ikke besøke mine favorittfolk og se på hva de har snakket om i dag.

Facebook har altså flyttet mestparten av det f.eks jeg hadde liggende på siden min, og som man kunne bla seg bakover i, og skjult det bak en aktivitetsloggknapp. På den måten syns lite av aktiviteten min.

Facebook skryter av at de har lagd en historisk linje for meg, men her er jo bare de høydepunktene de syns om. Facebook har lagd historiebok av meg, men det er de som er redaktør. De andre hendelsene, de Facebook ikke ville ha med, ligger i lite format bak aktivitetsloggknappen. Facebook sparer lagerkapasitet kanskje.

Jeg syns det er rart at Facebook ser ut til å ha senket tempoet. Jeg liker å sammenlikne alt med hvordan det er å være i et veikryss. Veikrysset til Facebook likner ikke på en trafikkmaskin lenger, sånn som Twitter kan gjøre. Nå minner Facebook meg om et enkeltkryss på landet der noen absolutt skulle ha lyssignal selv om det ikke trengtes.

Livet til Julie Baird

2012-01-17T23:44:00.025+01:00

I går oppdaget jeg fotografen Darcy Padilla som dokumenterte de siste 18 årene av livet til Julie Baird. Julie Baird levde under harde kår i San Fransisco og døde til slutt av aids i elendighet i Alaska.

Fotografen Darcy Padilla kommer til Oslo i februar, det ser ikke ut som jeg får sett fotografiene eller hørt henne snakke (vet du noe annet, si fra).

Fotografen traff Julie Baird da Julie var 18 år. Julie hadde en unge og bodde sammen med kjæresten sin, Jack, som hadde smittet henne med hiv. Hun flyttet etterhvert fra ham for å forsøke å slutte med narkotika. Hun hadde rømt hjemmefra som 14-åring, var narkoman som 15-åring.

I first met Julie on February 28, 1993. Julie, 18, stood in the lobby of the Ambassador Hotel, barefoot, pants unzipped, and an 8 day-old infant in her arms.

Her kan du se bilder og lese mer om Julie Baird i tidslinjen fotografen har satt opp. Når du går inn i et år, scroll bortover til høyre, da kommer det opp mange flere fotografier.

Så håpefullt livet kan være, og så går det slett ikke slik man hadde tenkt seg det. Jeg regner med at også mennesker hvis første minne er at mamma drikker seg full med deg og stefar misbruker deg seksuelt har fantasier om at man skal fikse seg en bedre vei. Og den som tror at alle mennesker blir gitt like muligheter av samfunnet hvis man får like rettigheter er ikke særlig observant på mønstre som fins. Og antakelig ikke observant på egne privilegier.

- Du som er hvit mann. Frisk, pen, flink og med givende jobb, pleier jeg si til kollegaen min.

Han kan ha sitt likevel. Sjansen for at han skal synke helt til bunns er likevel adskillig mindre enn det var for Julie Baird.

Se på fotografiet under, klikk det større. Det er ikke med nødvendighet et dårlig sted for de to ungene å være, man skal ikke ta det for gitt. Men det er grunn til å tro det. Etterhvert vet vi at Julie Baird og mennene hennes ikke klarte å lage gode hjem for ungene som ble tatt fra dem en etter en.

På tidslinjen for 1995/1996 kan du se et nytt barn bli født, med det litt større i senga. Og kjærlige stunder som under.

Jack hjelper Julie, med barna Tommy og Rachael, å flytte inn på et Frelsesarmeensted der de får eget kjøkken og bad. Julie får hjelp til narkotikaproblemene sine og undervisning i å være mor.

Noen måneder senere ringer Julie og forteller at politiet hentet barna mens hun var på sykehus selv:

Julie: I thought I was having a miscarriage...so I called an
ambulance and went to the hospital. And 6 am Thursday
an officer gave me a ride home, first he said I want to talk
to you about Paul Crevello, he said, “he had been arrested
for beating the snot out of your son.” I didn’t believe it, the
officer was very nice, he gave me a number of where they are
in temporary foster care.
(..)
The neighbors heard Tommy crying and they heard a slapping noise, so they called the police and when the police found him his face was covered with vomit and blood.

Julie ble fratatt barna fordi hun hadde etterlatt dem med Paul til tross for at hun kjente til at han var voldelig. Vi kan lese papirene med stempel på. Paul sitter 9 måneder i fengsel, Julie begynner på ny avvenning og håper at hun skal få barna tilbake.

Julie er bekymret for den første kjærestenm, Jack, og fotografen finner ham døende på et offentlig hospice, hvordan går det med ham?

Jack: Uh, not so good. I miss the kids and Julie.

Darcy: That’s why I was looking for you.

Jack: Really-thats great how are they? I missed christmas
with them. I missed thanksgiving. I missed new years. It’s
been a year and a half. I really got to see my kids, I really
need to see them. I need to see Julie.

Darcy: Yeah.

Jack: She has done this before-she came back-when she
was pregnant when she told the guy she was, I took her
back. God-I love her to death-but uh uh that’s why Tommy
doesn’t have my name. I wish she would keep in touch more
often.

Jack: Rachael just had a birthday-I missed that to. I sure love
that girl (Julie). It’s one thing that her stepfather did it-but
your mother and your step father and she is still so sweet. I
told her I was stuck on her. I said I’m stuck on you girl. And
she said, What do you mean? I love you-I knew it the first
time I walked into I think it was Aerial’s room. I knew it
from that minute on-she was the one I wanted to spend the
rest of my life. I’m glad she is getting in touch with me -

I don’t have much of a life left.

Julie besøker ham men får seg ikke til å fortelle at barna er i fosterhjem. Jeg får meg ikke til å legge ut de mest intime fotografiene av fødsel og død, men jeg anbefaler deg å se på dem. Og i året 1997/1998 dør Jack og du kan lese hans historie med en hjerteskjærende forståelse av situasjonen når han forklarer hvorfor han gikk ut og inn av institusjoner fra han var fire.

I 1999 er Julie sammen med Jason som også er narkoman og syk. Julies barn blir adoptert bort. Julie og Jason flytter sammen med en venn og kan bo der i bytte med at Julie passer vennens barn. Julie føder sitt tredje barn, Jordan og paret kidnapper henne fra sykehuset. Etter noen dager bringer en venn av paret babyen tilbake til sykehuset og Julie og Jason sitter fengslet for kidnappingen i 9 måneder.

On February 7, 2001 Julie gave birth to her fourth child, Ryan.
He was taken at the hospital by Child Protective Services.
Julie regained custody of both Jordan and Ryan after
successfully completing a drug program.

But state took them again because they ended up living in a
homeless shelter.

Julie gave birth to her fifth child Jason Jr. on February 28,
2002. He was also taken.

Tidslinjen for denne perioden.

After moving to Stockton, Julie found a job babysitting
children with the State of California.

I 2005 fant fotografen en beskjed på internett:
“Julie Baird born 10-10-73. Please contact me I’ve been
looking for you. If you were born in Anchorage Alaska
10-10-73 you’re the one…”

Julie called and her uncle Randy answered,
“We’ve been looking for you for 31 years.”
Julie cried.

Julie moved from Stockton to Valdez, Alaska to be reunited
with her father. She was there one week and ended up in the
hospital in critical condition.

Anchorage, Alaska 2005

Julie was born and lived the first six months of her life in
Alaska before her 17-year-old mother, after a fight with her
father, stole her away to San Francisco.

Julie is Bill’s first child. He had Julie’s name tattooed on his
arm while she was missing.

Faren til Julie er bekymret for henne, han kommer innom flere ganger daglig, tar henne med på kjøreturer for å se etter ørn. Han dør av hjerteinfarkt. Julie havner på sykehus. Tidslinjen for denne perioden.

Julie får et nytt barn med Jason. Hun tester negativt på narkotikatestene og får beholde barnet. Gutten du ser bakhodet på er Julie og Jasons sønn som ble adoptert bort da han var 15 måneder. Adoptivmoren vil at de skal møtes. Tidslinjen for 2008.

Det kommer også an på hvilke bilder man velger. Det over og det under er begge fra 2009. Her er flere bilder fra dette året. Julie og Jason og babyen bor i Alaska 20 miles fra nærmeste by, uten elektrisitet og rennende vann.

Julie er døende. Hun blir sendt hjem fra sykehuset for å dø hjemme, for å prepare for the end of life procedure, med et barn i senga. Hun klarer ikke holde på urin og avføring. Bekymrer seg for hva som skal skje med barnet når hun selv er død.
Bilder fra 2010, dokumentasjon av et sørgelig familieliv. Dokumentasjon av de siste dagene til Julie Baird og familien hennes.

Onkel Mike og kona vil ta over baby Elyssa. Det er det Julie vil også. Det er greit for Jason.

Dette er den mest rystende fotoserien jeg har sett. Det er et nærgående dokument om Julie Bairds liv og om hvordan elendighet henger sammen med elendighet.

Fotograf Darcy Padilla avslutter teksten da Julie Baird døde for et drøyt år siden:
I remember the first day I saw you, took your picture, and talked.
You were so young, a new mom, who I want to get to know, document.

Eighteen years later, I am watching you leave this world… suffering… trembling… and scared.

I thank you… for your story, for your friendship and for letting me into your life. Not at all what I thought of 18 years ago.

I will not let you down. I will tell your story. And find your children.

Please, leave this world knowing that…

Hele prosjektet om livet til Julie Baird
Fotografen Darcy Padillas side
New York Times skriver om Padillas fotoprosjekt og viser bildeserie

Guardian skriver at Padilla som ung ga opp praksisplass i New York Times for å dokumentere fattigdom og fattigdommens årsaker, et arbeide hun har finansiert ved waitressing, bar jobs and the writing of countless grant applications

Hun kommer altså til Oslo snart, jeg skulle gjerne sett og hørt henne, jeg skrev om det i går. Og så håper jeg noen, f.eks D2 med det gode papiret sitt og de lange artiklene, lager noe på Darcy Padilla og the Julie Baird project.

Sally Mann kommer til Oslo

2012-01-17T22:33:00.009+01:00

i februar og jeg oppdaget det nå, for seint

Hun skal til fotojournalistenes Dok12 og festivalpasset er utsolgt.

Ikke bare det, men det kommer flere andre fotografer, for meg foreløpig ukjente, som jeg gjerne ville hørt og sett bildene til. F.eks Darcy Padilla som har dokumentert de 18 siste årene av livet til Julie Baird, som til slutt døde av aids.

Og også Liz Hingley som dokumenterte det religiøse livet i Soho Road i Birmingham, under med polske katolske sangere.

Her er de andre fotografene som kommer til Dok12. Jeg finner irriterende lite informasjon på sidene deres. Er noe åpent for meg som ikke får kjøpt festivalpass? Er det arrangementer andre steder? Festivalen foregår på Litteraturhuset, heller ikke på sidene der finner jeg informasjon.

Jeg får det for meg at jeg har vært i denne situasjonen før, oppdaget at noen jeg vil se kommer til den festivalen og at jeg ikke finner noen informasjon men det kan jo være hjernen min som skrur seg til. Hvor om alting er. Jeg har lagt til sjekk i kalenderen for 14. desember neste år at jeg skal sjekke billetter for Dok13.

Sally Mann har jeg skrevet om flere ganger, bl.a her.

Mens far bærer ved

2012-01-13T22:55:00.002+01:00

Jeg har sittet lent mot vegger av rundtømmer. Det har vært fyr på peisen. Jeg har strikket lusemønster på rundpinner. Ja, jeg gjenopplevde den intimiteten som tilsynelatende bare en jul og noen blodsbånd kan bringe frem i en. Den roen og nostalgien som noen gir seg hen til, mens andre gnages av tvungne forsøk på hygge. Det er ikke alt vi skriver i hytteboka mens far bærer ved.

Det står en del om vær og føre der. Det står om skifte av bordskier. De flinke i hytteboka kan få andre til å føle seg små, kan få en crazysøster til å bryte ut i skrift om brunt brennvin og heite gutar. Eller noko.

Det er noe med julens selskaper som får meg til å tenke på medienes forsøk på å skape intimitet, eller like ofte: Journalistens manglende vilje til å bruke intimitet til å nå meg.

Nå som vi hadde det så koselig, sa tanten min anklagende og bar ut ribba. Vi hadde snakket face to face, slik vi tror vi liker det best. Vi er endelig samlet og ser hverandre. Forholdene er lagt til rette for god kontakt, men det er ikke sikkert kontakt oppstår likevel.

Nå som vi hadde det så koselig, sa billedprodusenten i Oberstdorf anklagende og klippet bort fra mannen i støtteapparatet som fisket opp en sigarettpakke fra lomma mens vi sammen ventet på at snøen skulle gi seg. Her skal buksepressene være ranke og lungene rene.

Jeg trakk meg vekk fra slektningers blikk til et bol av ulltepper og saueskinn og fisket opp chatten på google og småpratet med han som taster så langsomt. Jeg vet ikke om det kommer av at han gjør andre ting samtidig eller om han tenker seg om mens han taster, men den følte intimiteten er like god for det. Nærmere enn en e-post som ligger der og venter, samtidighet er sterke saker. Hurtigruta i sommer var bedre enn hurtigruta i opptak, selv om vi så den sammen på tv nå også, live trumfer fortsatt opptak når det gjelder å skape nærhet til de andre.

Sånn beveger vi oss mellom forskjellige lag av intimitet, ut og inn av øyeblikk, som småkakenes vandringer mellom bord og skap. Mennesket vaser rundt med sitt konstante behov for å føle seg tilknyttet: Hvorfor utnytter aviser og radio og tv det i så liten grad?

Jeg får et bylinebilde av Torry Pedersen med nisselue, det er så. Jeg savner mer nærværet av en fortellerstemme. Når caset er det som drar meg inn i nyhetsreportasjen, hvorfor bruker ikke journalisten den identifikasjonen som virker så godt også på resten av språket sitt?

Hver dag leser jeg, hører jeg, ser jeg journalister som er med på intervjuobjektets lek. De danser sammen i en følelsesløs men flink tango. Journalisten river seg ikke løs fra favntaket og spør: Hvorfor sier du sånn? Jeg skjønner virkelig ikke hva du mener.

For journalisten får bare synes i utvalgte øyeblikk, på utvalgte måter. I konfrontasjonen. Når journalisten borrer, men da må han bare høres ut som en autoritær rektor fra 50-tallet.

Det skal ikke alltid så mye til før vi skjønner at det ikke bare en journalistfigur men et menneske som profesjonelt bruker et bredere spekter av seg på jobben. Det er kanskje ikke så uvanlig i portrettintervjuer, men likevel. Eivind Sæther i Dagbladet ga meg et slikt øyeblikk på julaften. Han snakket med Øivind Blunck, også om skilsmisser.

- Er det rart at noen du har vært så nær, blir fremmede?

Jeg ble så glad for spørsmålet. For det er jo kjemperart at det kan skje og bare den som har opplevd at noen som er så nær kan bli fremmed, kan tenke på det. Eivind Sæther har delt noe med meg og jeg blir takknemlig og kjenner et øyeblikk av kontakt. Dessuten må det ha vært skummelt å stille det spørsmålet til Øyvind Blunck.

Vi utvider stadig med hvem og hvordan vi kan oppleve øyeblikk av intimitet. Vi blir vant til å ha parallelle kommunikasjonslag gående, vi jumper sømløst mellom fellesrom og private steder. Jeg skulle jeg tro at behovet for å bruke intimitetsgrep og featurisere også andre deler av journalistikken øker.

Far bærer ved og legger ikke merke til at alt er i ferd med å forandre seg, samtidig: De samme menneskene som ser på deg med rynkede bryn og krever tilstedeværelse når du bøyer deg over lommetelefonen din for å sende en sms, sukker og reiser seg og går ut i gangen der telefonbordet kanskje står for å ta fasttelefonen. Selv om jeg hver gang sier: Du må ikke ta den selv om noen ringer, det er bare et tilbud. Det er noen som har lyst til å snakke med deg. Du behøver ikke si ja.

Dagens spaltetekst i Journalisten

Wes Anderson

2012-01-12T22:36:00.011+01:00

Ny trailer til ny film, Twitter er happy og jeg gleder meg også.

Livet under vann med Steve Zissou og The Darjeeling Limited, supre saker, Den fantastiske Mikkel Rev også. Nå kommer Moonrise Kingdom, dvs den har verdenspremiere 25. mai.

SLATE twitrer: The new Wes Anderson movie has a trailer and it's incredibly Wes Anderson-y.

Details have been kept tight on the project, but the film is set in 1960s New England, with the story centering on a young boy and young girl who fall in love and run away together, turning their small town upside down in the process.

Bruce Willis, Edward Norton, Frances McDormand, Tilda Swinton, Bill Murray, Jason Schwartzman, Harvey Keitel and newcomers Jared Gilman and Kara Hayward feature in the picture.

Akkurat nå 88

2012-01-12T17:37:00.002+01:00

Jeg kommer ikke over hvor ufattelig deilig det er å få et tips om ei bok i innboksen, google den opp og tenke: Jeg har egentlig lyst til å lese denne. Og så komme på, den er jo engelsk! Jeg kan kjøpe den og få den akkurat nå. Det er bokstavelig talt bare et klikk.

Ett klikk

Ikke noe opp med bankkort og føre inn kontonummer.
Ett klikk og nå er boka her.

Litt Bowie i dag

2012-01-10T22:13:00.002+01:00

Lydspor til bloggposten: Changes

It's not like it's something new to me. These are all personal crises, I'm sure, that I manifest in a song format and project into physical situations. You make little stories up about how you feel. It's as simple as that.

I tried to make a checklist of what exactly the album is about and abandonment was in there, isolation. And I thought, well, nothing's changed much.

At 65, I don't really think it's going to change very much. As you get older, the questions come down to about two or three. How long? And what do I do with the time I've got left?

When it's taken that nakedly, these are my subjects. And it's like, well, how many times can you do this? And I tell myself, actually, over and over again. The problem would be if I was too self-confident and actually came up with resolutions for these questions. But I think they're such huge unanswerable questions that it's just me posing them, again and again.

His deal with Sony is a short-term one while he gets his label started and watches the Internet's effect on careers.

I don't even know why I would want to be on a label in a few years, because I don't think it's going to work by labels and by distribution systems in the same way. The absolute transformation of everything that we ever thought about music will take place within 10 years, and nothing is going to be able to stop it. I see absolutely no point in pretending that it's not going to happen.

I'm fully confident that copyright, for instance, will no longer exist in 10 years, and authorship and intellectual property is in for such a bashing.

Music itself is going to become like running water or electricity.So it's like, just take advantage of these last few years because none of this is ever going to happen again. You'd better be prepared for doing a lot of touring because that's really the only unique situation that's going to be left.

It's terribly exciting. But on the other hand it doesn't matter if you think it's exciting or not; it's what's going to happen.

Hele artikkelen i New York Times, stygg som den er med all reklamen.
Guardians bildekarusell av Bowie slik han har sett ut

Jeg er klar over

2012-01-10T21:16:00.003+01:00

at det skjer alvorlige ting,

men i dag er også dagen da jeg ser to voksne kvinner i seriøse settinger i nyhetene gnidd inn med lipshine, som om de var kysseklare. Eller for å være mer presis om hva lebestiften farger frem med sine rosa, rød og mer brune nyanser: Som om leppene deres var kjønnslepper, våte og klare.

Dette er også dagen da en mann jeg inngår en jobbavtale med ber meg sende ham en sms og minne han på den når den tid kommer. Det skjer innimellom. Og jeg spør meg hver gang om den voksne mannen ikke har almanakk selv? Status, kjønn og alder forleder disse menneskene, alltid menn, til å innbille seg at jeg er sekretæren deres.

First Aid Kit på Blå

2012-01-09T22:44:00.004+01:00

Jeg kom over disse to da de sang Dancing Barefoot da Patti Smith fikk Polar Bear Prize i Stockholm i høst. De synger den sangen faen så fint, bare hør.

Hva vet jeg mer? De er svenske søstre.
Det trillet tårer av Patti Smith da hun hørte dem.

"Og her er coverlåten som gikk Youtube og verden rundt," skriver Lydverket. "Jentene la den til og med ut på Fleet Foxes’ hjemmesider, og dagen etter fikk de svar på bandet. Og har til og med sunget låten live sammen med guttene i Fleet Foxes."

På Blå på fredag 10. februar.

Ann Heberlein: Ett Gott Liv

2012-01-08T22:52:00.001+01:00

For to år siden kom Ann Heberleins bok Jag vill inte dö, jag vill bara inte leva. Den handlet om henne selv og hvordan det kjennes å være psykisk syk.

Åsa Beckman i Dagens Nyheter skrev:

Varför ger hon ut detta? Det kommer att diskuteras. Hon kommer att få höra att hon rider på vågen av självutlämnande böcker. Det är en futtig invändning. Bara för att sådana böcker exploateras ska man inte undvika att skriva dem. Är de bra så är de bra. Hon kommer också att få höra att det är grymt mot de närmaste. Och det är en betydligt svårare fråga. Jag kan knappt föreställa mig hur smärtsamt det måste vara att läsa för familjen.

Men svaret på frågan varför hon ger ut boken finns nog ändå i själva boken. Hon beskriver hur hon ständigt är livrädd att bli bortvald och ensam. Samtidigt visar hon hur hon ständigt tvingar människor att svika henne. Hon är otrogen mot sin man, krävande mot vänner, lämnar arbetsplatser bakom sig. Nu osäkrar hon också sin position som opinionsbildare och prövar om alla - läsare, kolleger, uppdragsgivare - ändå står kvar.

I dag har jeg lest svaret hennes til Jag vill inte dö

I Ett Gott Liv bruker hun mye tid på å skrive om at hun ikke burde gitt ut den forrige boka, den er for direkte utleverende, og skyld legger hun på forleggeren.

Jeg syns hun er uredelig i fremstillingen av forleggeren. Når venninnen bare snakker hverdagssnakk til en shaky Ann Heberlein er det fordi hun skjønner at hverdagssnakk er det som må til for å holde henne oppe. Når forleggeren gjør det, er han ufølsom. Han vrangtolkes i alt han gjør. Og hva skiller egentlig denne boka med sine nye selvfortellinger fra den forrige, og denne forleggeren fra den forrige?

Det nye forlaget er selvsagt ikke enig i at boken dreier seg om hevn.

Jeg klarer ikke ta til meg resten av det Heberlein skriver. Den infantile måten hun skriver om forleggeren sin står som en forstyrrende og grell overskrift som skygger for resten av boken.

Det ser ut som hun mener at offeret var for stort, at hun ikke hadde godt av å snakke om sykdommen sin, at folk ikke forsto at hun er et helt menneske, ikke bare en syk-form.

Det kan godt tenkes at offeret var for stort, det kan jo bare hun bedømme, men kanskje ikke så tidlig? Forståelsen av hvordan folk reagerer syns jeg er svart-hvitt, den er basert på hva hun møter i journalisters spørsmål bl.a og det virker som hun glemmer alle leserne sine, jeg hadde i alle fall glede av den, den økte min forståelse.

Hun reflekterer heller ikke over sin egen raskhet til å dømme Anna Odell da Ann Heberlein skrev om henne: men någon respekt för andra människor och deras verklighet borde väl ändå vara på sin plats? I denne nye boka skifter hun riktignok mening, men sitt eget raske angrep ut fra antakelsr om hvordan hun mente det må henge sammen går hun ikke inn i. Jeg syns hun gjør sin kritikk av andre mennesker lettvint.

Og hvorfor gjør ikke hun og mannen noe med økonomien? Hun skriver stadig om hvordan hun må fortsette å skrive bøker og leve i det strevsomme fordi de har så voldsomme utgifter. Det er som hun ikke ser ordentlig at dette ikke er en naturgitt tilstand.

Nå har Ann Heberlein skrevet av seg og nå skal hun bli privat og gå inn i hverdagen. Omtrent som Knausgård sier at han skal.

Joan Didion: Blue Nights

2012-01-08T03:02:00.002+01:00

I oppfølgeren, hvis jeg nå kan tillate meg et så skjødesløst begrep, på The Year of Magical Thinking, gransker Joan Didion sitt eget liv slik hun lever det som gammel kvinne, med døden foran seg, med minnene av de døde rundt seg. I lys av datterens død ser hun tilbake på hva slags liv hun ga henne.

Hun viser oss frykten hun har for at hun ikke kan finne de riktige ordene, at hun ikke kan snakke og skrive rett ut. Særlig om Quintana har hun problemer med å være direkte, skriver hun. Men hun er direkte nok, vi skjønner henne utmerket.

“My intention had been to make Magical Thinking less polished, and I thought I had done that until I finished it,” Didion says. “And then I realized that it was exactly as polished as everything I wrote had always been.”

She set out to try something rougher—though not quite as rough, she says, as the book she ultimately published. “I was going to make it more theoretical than it turned out to be, less specifically about Quintana,” she says. “It was going to be much less personal.” Instead, she wrote the most personal, wrenching book of her life. Magical Thinking, not exactly a breezy piece of work, “simply wrote itself,” she says. “This did not write itself.”

Da Blue Nights kom ut leste jeg endel omtaler, flere lettvint kritiske som denne i Cleveland:Here is what else Didion mentions: that Quintana wore Christian Louboutins at her wedding. That the cake was from Payard. That in the 1960s Didion favored Donald Brooks shifts and a Porthault parasol for Quintana. That when Didion is told to eat ice cream to gain weight, she orders it from Maison du Chocolat (Haagen-Dazs is for the masses).

Ah, you might say, these are highly specific details that tell of a place and era.

No. They seem calculated to convey Didion's exquisite taste. The label-mongering reads like a more snobbish version of "Sex and the City."

In "Blue Nights," the writer bristles at the word "privileged" being used to describe her family. But among all her status bread crumbs, it is difficult to find Didion, and worse, difficult to care.

Jeg er som du skjønner uenig

Hun skjuler ikke problemene, hun nevner dem, Quintanas depresjoner og alkoholkonsum, sine egne fornektelser. Men hun henger ved detaljene, det overfladiske er ikke bare overflate, det er de konkrete tingene i livet som man ofte husker det ved.

Alle disse konkrete og repeterende nevnelsene står i avsnitt mellom hendelser og ting Quintana har sagt tiår tilbake som hun kommer på igjen og som hun re-tolker. Nevnelsene er også en form, som viser spennet mellom tingene som omgir oss og hva slags betydning eller ikke-betyding vi gir dem.

Dessuten, snerrer Didion: Priviligert er noe annet, en mening, a judgement, an accusation.

Sant nok

Selv om, jeg vil selv nevne at når hun våkner med vondt i øret og et rødflammet område i ansiktet, I would need that morning to see an otolaryngologist og I would need that morning to see a dermatologist. Det er priviligert, det er noe som faktisk er priviligert.

Joan Didion skriver at hun ikke vil ha tingene lenger, in fact I no longer value this kind of memento. I no longer want reminders of what was, what got broken, what got lost, what got wasted.

...a period during which I believed that I could keep people fully present, keep them with me, by preserving their mementos, their "things", their totems.

Men hun kvitter seg jo ikke med tingene, hvem kan jeg kan ikke, og like etter beskriver hun hvordan hun ikke får plass til sine egne klær fordi skapene er fulle av døde folks klær og hundre sider senere skriver hun I can now afford to think about her. I no longer cry when I hear her name.

A framed copy of “The World,” a poem Quintana wrote when she was seven, hangs in Didion’s kitchen, printed carefully on construction paper:

The world/Has nothing/But morning/And Night/ It has no/Day or lunch/So this world/Is poor and desertid.

Quintana, Didion says, was preoccupied with dying, but she adds, “We lived always in sunny places.... it was hard to see the dark. I didn’t want to see it. I didn’t see any reason to see it.”

Didion was able to ignore other things as well. She says she wasn’t aware of getting old “until John [Dunne] died.” She refused to acknowledge her mother’s decline. She only wanted to see the lightness in her child, the beautiful baby, the young girl in her school uniform, the bride with flowers in her hair.

Når hun dissekerer seg finner hun at hun holder den voksne Quintana fast i barnet, mens hun presser barne-Quintana inn i voksenverden. Jeg syns hun er streng med seg, det gjør ikke noe om barn lærer seg praktiskheter ved foreldrenes arbeide, litt anderledes enn Keith Richards som lot den lille sønnen ta den voksnes ansvar.

Jeg skrev om The Year of Magical Thinking i 2006

Just let me be in the ground
Just let me be in the ground and go to sleep

Joan Didion kommer stadig tilbake til de ordene datteren sa en gang og hun knytter dem sammen med The Diving Bell and the Butterfly en bok av Jean-Dominique Bauby som beskriver hvordan han ble ute av stand til å kommunisere med andre etter et slag, it was extremely meaningful to Quintana, so markedly so that I never told her that I did not much like it, or for that matter even entirely believe it.

Only later, when she was for most purposes locked into her own condition, confined to a wheelchair and afflicted by the detritus of a bleedinto her brainand the subsequent neurosurgery, did I begin to seeits point.

Just let me be in the ground
Just let me be in the ground and go to sleep

Boka ble en film mange av oss husker, etter at Quintana døde.

Anton Corbijn på Fotografiska

2012-01-06T22:27:00.005+01:00

Fra neste helg og frem til 15. april er det portrettutstilling med Anton Corbijn på Fotografiska i Stockholm, det er den type opplysning som gjør at det går an å bestemme seg for å dra på tur.

Han er på plass til snakk selv den 14. januar, men akkurat det er utsolgt.

Og er ikke dette noe D2 skulle vist oss i dag?
De gjorde ikke det.
Men her er en dokumentar om Corbijn

Richard Prince

Og så er det Alexander McQueen, Iggy Pop, Patti Smith, Tom Waits, Al Gore, Nelson Mandela, Marlene Dumas, Anselm Kiefer og flere med.

Fotografiska skriver:

Corbijn arbetar fortfarande med svartvit film, men använder sig däremot inte längre av assistenter eller konstgjord belysning. Istället fotograferar han spontant, utan omfattande planering och i naturligt ljus.

Anton Corbijns inledde sin resa 1979. Han var drygt tjugo år när han flyttade till London, lockad av stadens framväxande New Wave-musikscen. I London gjorde han sig ett namn med fotografier för tidningen New Musical Express. Corbijn var vid den här tiden inte bara fotograf, han skapade även den visuella imagen för band som Depeche Mode, Joy Division, New Order och U2, bland andra. Senare började han regissera musikvideor för artister som Nirvana, Coldplay och Johnny Cash, för att nämna ett fåtal.

Fotografiska ligger på kaia under Söder, huset i seg selv er verdt et besøk.

Jeg trodde jeg hadde blogget om Anton Corbijn, for jeg så jo den utstillingen i New York for et år siden. Men jeg skrev mest om kvinnen som skulle dø av en hjernesvulst som jeg traff samme dag og litt om nanoteknologi og så Anders Johansen, sånt man kan komme til å tenke på når man går rundt i en by.

Lucien Freud

Patti Smith forlater Bowery Ballroom

2012-01-05T18:42:00.001+01:00

og alle nyttårskonsertene hun har hatt der gjennom 14 år, skriver New York Times.

Men jeg var der!

For et lite år siden, da var jeg veldig glad og skrev om det her.

Så lite var det der. Jeg regna med at jeg skulle tilbake til julefeiring og Patti Smith i Bowery Ballroom i løpet av et par år, men det får bli en annen konsertsal.

Og dette er baren vi satt ved da jeg tenkte, faen, jeg må opp og se på den salen. Det var bare det.

Se på dette!

2012-01-04T22:36:00.003+01:00

Kunstmuseet i Queensland ga en helt hvitt rom og tusenvis av klistremerker til unger. Jeg skal ikke ødelegge gleden for deg med å vise fler av bildene, klikk inn på lenken og se selv.

Knaus-slutten, Knaus-ferdig

2012-01-04T21:35:00.002+01:00

skulle jeg tro

For denne gang, det er alltid mer.

Alltid mer

Å ta mål av seg til å få sagt alt er ødeleggende, slik er det for meg i alle fall. Derfor valgte jeg ut noen sitater fra de 1116 sidene som berørte meg etterhvert som jeg leste, men det var fler, det er alltid fler.

Før jul skrev Toril Moi i Morgenbladet

at Min Kamp konsekvent gjør det den handler om og at dette er noe vi bare kan se hvis vi fokuserer på forholdet mellom skam og åpenhet.

Du kan lese teksten i pdf her
Eller via Toril Mois side der hun forbilledlig har lagt ut lenker til teksten (hun har bare ikke lagt merke til at Morgenbladet har hennes tekst bak hengelås)

Her er biter av min lesning med sidetall markert. Kast deg gjerne innpå med en kommentar idet du evt. leser den selv

Knaus-en: s33 Det er ikke lov for ungene å si: Bade! De må snakke i hele setninger. For et merkelig synspunkt av en som driver med språk.

Knaus-to: s61 Det er passasjer som dette som gjør at jeg ikke mister interessen.

Knaus-tre: s78 "Stoffet i en bukse betydde noe, vidden i et bukseben betydde noe."

Knaus-fire: s105 Det jeg liker best ved ham, beskrivelsene av tanker.

Knaus-fem: s125 For et latterlig servicenivå fyren kjører.

Knaus-seks: s179 Når jeg går rundt i verden ligger det lag oppå det jeg ser.

Knaus-sju: s260 Jeg vet jo ikke hvordan de andre ser verden!

Knaus-åtte: s300 Tosken Geir

Knaus-ni: s327 Det man ser i andres blikk mens man prøver å forstå det som foregår rundt seg.

Knaus-ti: Så hoppet jeg over de fire hundre sidene der Knausgård skriver om Adorno og Agamben og begynte å tenke på penis i stedet.

Knaus-elleve: s812 Å kle av seg gjør alt mindre farlig.

Knaus-tolv: Onkel Gunnar

Knaus-tretten: s865 Og et barn, hvordan går hennes tanker.

Knaus-fjorten: s965 Knausgård irriterer seg over forlagsfolk.

Knaus-femten: s979 Tanken på å posisjonere seg hierarkisk.

Knaus-seksten: s981 Men posisjoneringen må gjøres diskret.

Knaus-sytten: s1013 Det deilige ved å skli usedd nedover gaten.

Knaus-atten: s1015 "Og var det noe jeg hadde lært om livet, var det at hjertet var alt, hjernen ingenting. Det var derfor alt i livet alltid gjorde så satans vondt."

Knaus-nitten: s1018 "Det eneste jeg ikke vil med livet, er å leve det."

Fy for ei god suppe

2011-12-29T19:05:00.002+01:00

Revet småbiter av pinnekjøtt og slengt oppi endel av beina også, brune linser som lå et døgn i vann, trengte nesten ikke koke, mye av begge deler. Persillerot og sellerirot og et par poteter. Pepper, mye kverna pepper. Og så fikk jeg ei pepperkvern i julegave, den fikk korianderfrø i seg: Nykverna korianderfrø i suppa. Fy for ei god suppe det ble.

Akkurat nå 87

2011-12-23T21:29:00.002+01:00

sitter jeg alene ved bordet med et glass rødvin og rosa skumnisser som jeg har holdt unna noen av, ikke alle går i julestrømpen.

Hva har jeg gjort?

Jeg har satt ut godter og nisser, pakket inn en pakke, sprayet og gnikket av speilet, skrellet kålrabi, hengt opp klær og litt sånn.

Og særlig

Har jeg lagt unna alt det andre som skal gjøres, som skulle vært gjort, som henger over men som nå ligger i små hauger og bunker på soverommet.

Det er NRK på nett-tv-en og felleskapsfølelse med mannen på hurtigruta og de på Twitter og hvis noen vil, her.

Se på dette!

2011-12-21T18:42:00.006+01:00

Back to the future heter Irina Werning sitt fotoprosjekt. Hun viser tiden som går ved å plassere folk i akkurat den samme posisjonen som de var i for f.eks 20 år siden.

Irina Werning bor i Buenos Aires.
Her er facebooksiden til fotoprosjektet.
Her er flere bilder i samme prosjekt

It starts when I get together with my subjects and we choose the old picture. I go through their boxes and albums looking for an image that speaks about them. Next comes a bit of a photographic investigation: studying the lighting, the angle, the type of camera and lens it was shot with, etc.

Then, from there, the search begins: internet auction sites, second hand stores, borrowing from friends wardrobes, cutting, dying, sewing, attaching, adapting, assembling, gluing, coloring, painting, renting rare and hard to find objects.

Knaus-nitten

2011-12-20T22:29:00.002+01:00

Det er ikke det at jeg ikke bryr meg om at Karl Ove Knausgård skriver om forholdet til kjæresten sin, til at hun blir syk, til at han skriver om at hun blir syk. Jeg bryr meg om det. Men ungen Vanja og han og henne,

"Jeg vet at alt ser anderledes ut for henne, at det i hennes indre er egne lover som gjelder, hennes lover, et menneske som ser verden og som fylles av sterke følelser for den, men tenker så godt som aldri over det, hva det faktisk betyr.

Jeg er så nummen over alle rutinene vi følger, over det koordinatsystemet som ligger nedsenket over livet mitt, at jeg ubevisst regner med at alle rundt meg har det på samme måte, ikke minst de tre små menneskene som jeg deler leilighet med.

Selv de nesten vulkanske følelsesutbruddene deres ser jeg ut fra meg selv og mitt, som irriterende forstyrrelser, håpløse irregulariteter, hindre i veien, og ikke som tegn på et bestemt liv i deres indre.

I dette som i alt annet finnes det nok en mening; et liv hvor man kontinuerlig lever seg inn i andres, må være uutholdelig, og kanksje også skadelig om det er barn det gjelder, som behøver en avstand til den voksne verdenen for å bli i stand til å se den og utvikle seg i forhold til den.

Slik er det nok, men det forhindrer meg ikke fra å tenke at innlevelsen i andre mennesker i mitt tilfelle er for liten. Mest påfallende eller påtrengende er det i forhold til Linda.

En av de mange tingene hun anklager meg for, er at jeg ikke ser henne. Det stemmer ikke helt, jeg ser henne godt nok; problemet er at jeg ser henne omtrent som man ser på et rom man er fortrolig med; alt er der, lampen og teppet og bokhyllen, sofaen og vinduet og gulvet, men på en nesten gjennomsiktig måte, siden det ikke setter noe avtrykk i sinnet.

Hvorfor ordner jeg livet slik? Hva er det jeg vil med denne nøytraliteten? Åpenbart handler det om å eliminere så mye motstand som mulig, få dagene til å gli så lett og hinderløst av gårde som mulig.

Men hvorfor det? Er ikke det det samme som å ville ønske å leve så lite som mulig? Si til livet at det skal la meg være i fred, så jeg kan ...ja, hva da?

Lese? Å, men helvete heller, hva er det jeg leser om, da, annet enn livet? Skrive? Samme sak. Jeg leser og skriver altså om livet. Det eneste jeg ikke vil med livet, er å leve det." s1018

Knaus-atten

2011-12-20T19:29:00.002+01:00

"Det gjorde vondt i hjertet mitt. Vi hadde mislykkes.
Som familie hadde vi mislykkes.
Eller hadde vi det? Hvorfor ikke se praktisk på det? Vi gjorde en feilvurdering, kjøpte et sted vi ikke hadde tid til å holde i orden, og da vi innså det, la vi det ut for salg. Hvorfor skulle det gjøre vondt i hjertet?

Hjertet argumenterer ikke. Det er det hjernen som gjør. Og var det noe jeg hadde lært om livet, var det at hjertet var alt, hjernen ingenting.
Det var derfor alt i livet alltid gjorde så satans vondt.

Jeg stanset klipperen og gikk bort for å flytte benken
(bla bla fr.Ms anm) fikk de tak igjen.

Problemet med menneskene var at de var for følsomme. Nesten alle jeg kjente og ellers traff på eller så, var for følsomme. Noe hadde hendt med dem en gang, og de kom ikke over det. Om din far hadde vært rasende på deg da du var barn, og kanskje slo deg, hva spilte det for en rolle nå? Om de andre ungene stengte deg inne bak garasjeporten til utstyrsrommet i gymsalen, hva hadde det med ditt nåværende liv å gjære?

Om du var en jævla sengevæter, en pysete liten dritt, eller om din mor drakk eller om din far tok livet sitt, eller om dine foreldre bare ignorerte deg, er jo for faen du ikke dem, du er ditt eget menneske, og du har din egen tid, som er nå, så hvorfor i all verden skal du la det som har vært, prege den? Hvorfor skal foreldrenes rolle veie så tungt i et liv? Hvorfor ble vi ikke bare ferdige med ting? Hva skulle all denne følingen og grublingen være godt for?" s1015

Knaus-sytten

2011-12-19T20:17:00.002+01:00

"I byen hadde jeg ingen problemer med andre mennesker, for der angikk de ikke meg, og ikke jeg dem. I byen var vi fremmede for hverandre, her var vi naboer, det var meningen at vi skulle hilse på hverandre og veksle noen ord når vi møttes, og det var umulig å gjøre noe uten å bli sett.

Å bli sett som en hvilken som helst fremmed var noe annet enn å bli sett som en bestemt person, den førtiårige bistre familiefaren, og det blikket klarte jeg ikke, det fikk det til å koke i hodet mitt, gjorde det umulig å falle til ro, jeg så hele tiden meg selv, og ropte barna, eller gråt eller sloss, var det ikke ropene eller gråten eller slåssingen i seg selv jeg reagerte på, men det at det ble sett av noen andre." s1013

Kristian Lundberg - Flamme Forlag

2011-12-19T19:55:00.002+01:00

Min debattartikel som kommer i norge i veckan

skrev den svenske forfatteren Kristian Lundberg på sin åpne facebookprofil på lørdag.

I maj tog vi kontakt och kontrakt skulle skrivas. Det kontraktet kom en fredagkväll nu i mitten av december, efter ett trettiotal påminnelser och där jag till slut skrev att jag lämnat över ärendet till Författarförbundets jurister. Förklaringen? En av de två redaktörerna hade varit sjuk sedan oktober. Jaha. Men boken utkom ju i september.

Jeg er spent på å lese Flammes/Cappelens svar.

Knaus-seksten

2011-12-11T12:21:00.003+01:00

"Jeg likte at den kjente forfatteren kom bort og ble stående ved vårt bord den kvelden. Det ga meg en følelse av makt. I den følelsen lå det at jeg kunne si hva som helst, eller slett ikke si noe, uten at det spilte noen rolle, det ville ikke forandre noe."

"Jeg hadde jo forstått at den eneste måten for meg å håndtere det på, var å late som om det ikke betydde det minste, at man var fullstendig ukorrupt, mens man i sitt stille sinn gledet seg over møtet og håpet at noen la merke til det." s980

"Jeg, som alltid hadde lest for et honorar på femten hundre kroner, ble nå plutselig tilbudt seksti tusen kroner for en tre kvarters opptreden. Jeg takket nei, ikke fordi jeg ikke ville ha pengene, men fordi jeg ville ha noe som var mer verdt, nemlig integritet; ikke fordi jeg var et menneske med integritet, men fordi jeg var et menneske som var dobbelt korrupt.

Ja, jeg var så korrupt at jeg ikke lenger brydde meg om hva Vagant måtte mene om det jeg skrev, fordi i verdienes hierari stod det over det å bry seg, og det hierarkiet var det eneste jeg brydde meg om. Slik var det.

Jeg hadde solgt min sjel dobbelt, og verre var det ikke, da var jeg på toppen. Visste man at man ville være på toppen, og solte seg i glansen der, var man ikke på toppen likevel, for på toppen var man bare hvis integriteten var i behold, og man sa nei til det. Nei til avisene, nei til tv, nei til selskaper og forestillinger.

Bare når man sa nei til toppen, var man på toppen, men heller ikke det var den ytterste toppen, for der var de som faktisk ikke brydde seg, og som helt uomsvermet og alene satt i en dal et sted og skrev sin påståelige, arrige og kompromissløse prosa, for eksempel, om det var forfatterens topp det var snakk om, og aller helst ikke sendte det til noe forlag engang, men gravde det ned i skogen et sted og begynte på neste verk." s981

Knaus-femten

2011-12-11T00:51:00.004+01:00

"En gang hadde jeg sittet og pratet med en forfatter og hennes mann ved et restaurantbord i en liten norsk småby hvor det var litteraturdager, og så hadde Lars Saabye Chrisensen satt seg ned ved samme bord, og jeg begynte å se bort mot ham, hørte ikke helt hva hun jeg snakket med sa, og så snart jeg fikk sjansen, henvendte jeg meg til ham, hadde ikke vi samme forlag i England?

Det gjorde jeg selv om jeg så at hun jeg hadde snakket med, la merke til blikkene mine mot Saabye Christensen, og forstod nøyaktig hvordan jeg tenkte. Det var ennå ikke for sent til at situasjonen kunne reddes, men lysten til faktisk å snakke med ham var større enn vissheten om at jeg gjorde en riktig dårlig figur."

"Det året jeg debuterte satt jeg sammen med Erik Fosnes Hansen på et hotellrom en sen kveld, smigret over å snakke med ham, selv om jeg ikke hadde lest ham siden han debuterte som purung med Falketårnet, en roman jeg leste da jeg gikk på gymnaset, kom jeg til å nevne Vagant, og det var som å vifte med en rød klut foran ansiktet hans.

Vagant! nesten ropte han. Han hadde solgt hundretusenvis av bøker, de ble utgitt over hele verden, han fikk gode kritikker overalt, men ikke i Vagant, de regnet ham knapt som forfatter, dette bitte lille litteraturtidsskriftet som i realiteten bestod av en håndfull unge mennesker som holdt til i kaféene på Oslo øst. Han foraktet dem.

Det var bare tåketale og akademisk intellektualisme. Hvorfor? Det sa han ikke, men jeg regner med at deres manglende anerkjennelse spilte med. Da min første bok begynte å selge, var det den statusen jeg var bekymret for. Redningen var en stund at jeg kom meg med i redaksjonen av Vagant, og det var nokså perfekt strategisk sett, for da var jeg både en bred og en smal forfatter på samme tid, der jeg ålte meg oppover og traff flere og flere navn på veien, til jeg endte opp der jeg satt den regnfulle høstkvelden på en av Oslos irske puber, og navnene kom til meg." s979

Knaus-fjorten

2011-12-11T00:04:00.005+01:00

"Jeg mente at det beste ville være å sende manus til et forlag før det var ferdig, så de kunne involveres tidligere i prosessen, siden det var så uvanlig omfattende materiale. Geir hørte på meg, og jeg sendte det til Aslak Nore, som redigerte en dokumentarserie på Gyldendal. Han hadde lest Geirs forrige bok, skrev han i svare-posten, likt den, var interessert i tematikken, så dette så han fram imot.

Han ville be meg om en liten tjeneste også, mens jeg var der, om jeg kunne tenke meg å blurbe boken hans? Bare skrive en liten setning om den? Det kunne jeg selvfølgelig ikke si nei til, siden hans avgjørelse når det gjaldt Geirs manus var så viktig.

Jeg skrev en blurb, mens Nore ikke bare refuserte Geirs bok, han gikk også rasende til angrep på den, fordi den var umoralsk. Den andre jeg sendte manuset til, var Halvor Fosli i Aschehoug, men han var halvhjertet og lunken, leste aldri boken, noe som kom fram da han sa den var anti-amerikansk, noe den slett ikke var - men en som bare hadde bladd litt i den, ville kunne ha lest noen linjer av intervjuene med fredsaktivistene, og antatt at de gjenspeilte selve bokens holdning.

Fosli sa at han skulle snakke om boken på et møte med de andre redaktørene, noe det selvfølgelig ikke kom noe ut av." s965

Knaus-tretten

2011-12-10T18:06:00.002+01:00

"Jeg så på henne litt, det vesle hodet med de blå, lett skjelende øynene som stirret utover havet. Satt hun og tenkte på haier, delfiner og hvaler? Hva tenkte hun i så fall på da? Hun var tre og et halvt år, ordforrådet hennes var lite, og det var uendelig mye hun ikke visste eller forstod. Hvordan var det å være i det?"

"Tankene hennes var kan hende små og nære, men de måtte fylle henne like mye opp som mine tanker fylte meg. De måtte være akkurat like viktige for henne som mine var for meg. Så det kunne ikke være det tankene brakte av forståelse som var poenget med dem, deres objektive innhold, men bare samspillet deres med følelsene, sanseinntrykkene, bevisstheten." s865

Slussen, Stockholm

2011-12-10T16:51:00.005+01:00

Bare se på dette,

et svært fotografi av Slussen i Stockholm.
Og så klikker du på ikonene, det er ulike uttrykk under hvert ikon.
(Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne lage noe sånt!)

Mandag dør Slussen

Da vedtas sannsynligvis en ombygging mange stockholmsfolk er motstander av. Benny Andersson f.eks:

Han är uppretad över hur svårt det blir att promenera från Södermalmstorg till Gamla stan, gallerian som blir ”dubbelt så stor som Nationalmuseum” med hissar och rulltrappor som inte klarar kapaciteten och den åttafiliga motorvägen, ”lika stor som Essingeleden”, över Gamla Stan.

–Den springande punkten är varför det är så bråttom att man måste klubba igenom förslaget som det går och står på måndag. Jag tror bara det handlar om att visa tuppkammen. En motorväg i Gamla stan lockar inte turister till Stockholm.

Brukar du bli upprörd?

–Nej, men det är min stad. Jag är född här precis som mina föräldrar och farföräldrar. Jag tycker om Slussen, åker där ganska mycket för jag har mitt hotell Rival vid Mariatorget. Det står still på Strandvägen, Hamngatan och Skeppsbron, men det står fan i mig aldrig still i Slussen. Det är inte heller så att Slussen vittrar sönder och faller i småbitar om tre veckor.

Knaus-tolv

2011-12-10T16:41:00.001+01:00

onkel Gunnar

Jeg syns Knausgård gjør det lett for seg med å stadig ramse opp onkels tåpeligheter om den onde morsslekten og sentreringen rundt at Karl Ove selv er usikker på sin egen hukommelse. Han skriver ikke om, mener jeg å huske, det som jeg ville tro såret onkel Gunnar mest, at han gjennom Knausgårds blikk har latt sin mor, og også bror, sitte i piss og lort uten å løfte en finger.

Knaus-elleve

2011-12-09T19:41:00.006+01:00

Ingen folk har innsida ut, alle folk har et ansikt som er det ansiktet man deler med de andre. Jeg deler ganske mye etter norsk snitt, jeg mener det er nyttig at vi ikke er så knipske på svakhet, alle er redde.

Jeg er ei jævla pyse. Men jeg tør mye og

Jeg stiller ofte kontrollspørsmål til meg selv: Hadde du turt det? Og så grøsser jeg. Hadde du turt å intervjue Patti Smith? Er du gal, hva skulle jeg spurt henne om og jeg snakker engelsk som en gris, men så klart, det ville jeg gjort hvis jeg fikk, jeg ville til og med spurt om å få, men jeg hadde hatt lyst til å besvime hver eneste dag etterpå.

Jeg spør ikke Patti Smith om noe intervju, jeg gjør jobben min, den jeg pleier, den jeg liker, og jeg går hjem og har ikke lyst til å besvime men lage en skikkelig god lapskaus av røkt svineknoke.

Jeg leser Knausgård og han har kledd av seg og blir mindre farlig, mens jeg stadig leser i alle fall. Hadde du turt å snakke med Knausgård, ja såklart men dagen etter er jeg ikke like sikker. Vi hadde kanskje glemt bort at vi nesten lå med hverandre på side 820 i går, nå som klærne var på igjen og ordene hadde avstand i seg.

Men likevel

Stadig tenker jeg at når nå Karl Ove Knausgård har fortalt oss det han har valgt å fortelle oss, vil ikke alle samtaler han heretter har få et litt annet startpunkt? Vil de ikke lettere bevege seg bortom kvadratmeterprisene i området vi bor, vil ikke flere snakke om hvordan det er å leve i verden.

Knaus-ti
Jeg leser meg gjennom siste bind,
Knaus-ni og Knaus-åtte og resten ser du i høyremargen.

Knaus-ti

2011-12-08T16:30:00.002+01:00

Så kom alt det med Adorno

Jeg leste litt men så orket jeg ikke mer:

"Det inautentsiske livet i Emma Bovary, den hensynsløse ambisjonen i Lucien Sorel, meningstapet i Hamlet, den idiologiske steilheten i Brand. Den østerikske forfatteren Ingeborg Bachmann påpeker i et essay det påfallende ved at litteraturen i vår tid ikke har noen slike navn. Don DeLillo er en av denne epokens beste romanforfattere: hvor mange husker navnet på noen av hans mange karakterer? Bachmann skriver at Thomas Mann var den siste store navntrollmannen. Hans Castorp, Adrian Leverkühn, Tonio Kröger, Serenus Zeitblom; navnene tar opp i seg egenskaper og betydninger som ikke bare tilhører personen, men også kulturen den stammer fra." s397

- Jeg vil hoppe fremover, sa jeg til han jeg reiste på togtur med.
- Jeg kan alltids lese de 400 sidene seinere en gang.

- Ja, det er klart, sa han. - For det kommer jo ikke til å komme nye og andre bøker du vil lese i jula og i vinter og til våren og til neste år. Neida, klart det. Du kommer til å lese de 400 sidene en annen gang.

Så jeg hoppet til side 808 og så at det sto noe om Agamben der og jeg hoppet videre og falt i tanker på den måten jeg pleier når det blir slitsomt, jeg begynner stadig å tenke på kjøtt og sex. Alle de mennene som går bortover toggangen på vei inn på tog-doet, de skal tisse. De kommer til å glide opp gylfen og ta ut penis og holde i den mens de slipper tisset fra seg. Jeg lurer på om de syns det er deilig å holde i den, jeg skulle likt å prøve det selv.

Knaus-ni

2011-12-07T19:39:00.002+01:00

Det man ser i andres blikk
når man vil forstå det som foregår rundt seg

"Geir smilte et av sine mest sardoniske smil og så på meg mens hun snakket. Linda oppfattet selvfølgelig blikket, og et plutselig raseri steg i henne, som hun imidlertid ikke kunne gi fritt utløp, siden de var våre gjester, og det la seg en skygge i blikket. Svart stirret hun på meg før hun reiste seg og gikk innover gangen. Jeg ga Geir et bebreidende blikk, men det virket som om han mistolket det og trodde det var Linda jeg bebreidet, i alle fall smilte han bare på nytt, eller så var det bare at han smilte av alt sammen.

- Forsyn deg med kaffe, sa jeg og gikk etter Linda, som hadde rukket å komme inn på soverommet før jeg tok henne igjen." s309/310

"At hun denne dagen i august 2009 reagerte da hun så det blikket Geir sendte meg, hadde med dette å gjøre. Blikket til Geir hadde sagt: jeg forstår hva du mener, Karl Ove. Hun relaterer trusselbrevene til seg selv, hvordan skal det gå med meg, hvordan skal jeg klare meg, og underliggende, hvordan kan du gjøre dette mot meg. Hun kjente igjen mitt syn i det blikket, og følte seg utlevert." s316

"Hun satt foran datamaskinen da jeg kom inn på soverommet. Blikket mot skjermen var stivt, som i dyp konsentrasjon, men jeg kjente det igjen, det var et tegn på det motsatte, en indre opprørthet som hun forsøkte å skjule.

- Hva er det? sa jeg og satte meg på sengen.
- Ingenting, sa hun.
- Hvorfor gikk du inn hit, da?
- Jeg skulle sjekke e-posten.

Jeg tenkte at jeg skulle reise meg og legge hånden på skulderen hennes, men visste at hun ville komme til å reagere som om den var noe fremmed, likesom bare la den ligge der, for å vise hvor langt fra meg hun var, og ikke, som hun ellers ville ha gjort, siden mine kjærtegn lenge hadde vært få og alltid kom overraskende på henne, likesom omslutte den.

Det stakk i hjertet. Jeg hadde nektet henne det eneste hun virkelig trengte fra meg.

- Var det Geirs blikk du reagerte på? sa jeg.

Hun så fort på meg, vendte så oppmerksomheten mot skjermen igjen.

- Nei, virkelig ikke, sa hun. - Jeg la ikke merke til noe blikk.
- Hva var det da?

Hun sukket.

- Jeg ble urolig av de brevene. Og jeg ser hvor oppslukt du er av det. Jeg tenkte bare på hvordan høsten vil bli. Om det vil bli rettsak. Det vil ikke være plass til noe annet. Og sitter du og Geir og ... ja, velter dere i det, på en måte.

- Vi velter oss ikke, akkurat, sa jeg.
- Du spurte hva det var. Det var det. Jeg vil ikke diskutere det.
- Okey, sa jeg og reiste meg. - Er vi venner?

Hun nikket.
Jeg la hånden på skulderen hennes. Hun ble sittende urørlig.

- Det går over, sa jeg. - Det er bare akutt nå. Og jeg klarer det ikke uten din hjelp. Jeg kan ikke kjempe på to fronter. Da går jeg i stykker.

- Jeg skal gjøre mitt beste, sa hun og så opp på meg, la hånden sin over min." s318/319

"- Jeg så hvordan du så på meg da hun begynte å snakke om hvor ille det ville bli for henne, sa jeg. - Det var vel det jeg tenkte på.
- Så jeg på en bestemt måte da?
- J-a. Det var et megetsigende blikk.
- Tror du jeg ville sett megetsigende på deg i forhold til noe som gjaldt Linda når hun var der? Det kunne aldri falle meg inn." s327

Skjult reklame på blogger

2011-12-06T18:09:00.003+01:00

For to dager siden tikket denne meldingen inn i innboksen min:

Hej,

Jag heter Lise-Mette Henriksen och jobbar med marknadsföring för Norges största guide till casino på internet.

Vi är på jakt efter nya partners och är intresserade av att få synas
på din blogg.

Naturligtvis är det här något som vi erbjuder betalning för.

Hör gärna av dig om detta låter intressant, så ska jag berätta mer om
konceptet.

Tack på förhand och ha en fin dag!

Dette er interessant, tenkte jeg. La meg nå sjekke hvordan disse firmaene jobber mot bloggere.
Så jeg svarte:

Hei.
Jeg hører gjerne om hva slags eksponering dere tenker på og til hvilken pris.
fr.martinsen

Dealen viste seg å være slik:

For 1500 kroner skulle jeg skrive et innlegg på 200-300 ord, to av ordene i teksten skulle de bestemme, et av ordene skulle lenkes til hovedsiden og ett til en underside.

Mine ord var "Online casino" og "norske casinoer"

"online casino" ska länka till: http://no.casinotoplists.com/
"norske casinoer" ska länka till:
http://no.casinotoplists.com/beste-norske-kasino

Några punkter angående inlägget:
Inlägget får inte innehålla information om vårt avtal
Försök att ha så mycket text som möjligt mellan länkarna, men minst 4-5 rader
*Inlägget får inte vara märkt med "reklame", "annonse", "sponsor" eller liknande.

Mitt siste spørsmål til Lise-Mette Henriksen var hvordan de valgte ut blogg. Og jeg tenkte at så fryktelig godt research kunne ikke firmaet ha gjort.

Jag kom in på din blogg genom google, och eftersom den blir uppdaterad ofta och ser ut att ha bra trafik menar vi att vi gärna syns på den ;)

Eneste kontaktmulighet til firmaet er en maltaadresse, men man kan jo alltids bruke e-posten til lisemette@no.casinotoplist.com

Jeg har sendt denne bloggposten til Forbrukerombudet for en vurdering av mulig brudd på markedsføringsloven: "Markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig framstår som markedsføring."

Akkurat nå 86

2011-12-06T08:02:00.002+01:00

Ring, ring

Vi skal levere en pakke til deg, er du hjemme i dag? Nei, nå går jeg straks på jobb. Men mellom 12 og 15 da, er du hjemme da? Nei, da er jeg også på jobb. Men jeg er hjemme etter 17. Nei, nei, det går ikke, jeg jobber ikke lenger enn 16.

Da gikk det som sist, pakken må leveres på jobben og jeg må bære den hjem til tross for at jeg har Posten rett over gata. Så tusen takk for fri konkurranse.

Hvem er dette?

2011-12-05T20:19:00.006+01:00

Jo, det er Douglas Coupland, han med GenerasjonX, på Moderna Museet i går. Jeg lå i senga på ungdomsherberget og softet på internett, som det het for litt siden, jeg ventet på at reisefølget mitt skulle våkne.

200 meter fra Moderna Museet lå jeg og leste en re-tweet av Jan Gradvall som fortalte at Coupland skulle snakke på et seminar der. Så sammentreffelig og heldig kan livet by på ting uten at vi blander skjebnen inn.

Jeg visste ikke akkurat når det var han som skulle si noe, men vi sto opp, tok en rolig dusj, ryddet oss ut av rommet, jeg motsto fristelsen til å stjele det behagelige dynetrekket og vi seilte inn i auditoriet to minutter før han begynte å snakke.

Douglas Coupland snakket om Marshall McLuhan og han startet med å fortelle om alle som bare kan si at the medium is the message og global village og Woody Allen når navnet hans blir nevnt og der har vi meg og jeg ble ikke så mye smartere etter forelesningen som Coupland holdt lavt, raskt og monotont men en liten ting sitter og det er faktisk ikke så verst, hvis en nyttig setter seg seg fast etter en søndag formiddag.

Men først:

If life were only like this hvor mange ganger har jeg ikke sagt det til meg selv etter at jeg så Annie Hall, ta en kikk, det er Marshall McLuhan selv i rollen som Marshall McLuhan.

Sjekk hvilken positur.

Jeg havner stadig i samtaler med folk som sier information overload og da sier jeg mye men ofte kommer jeg med en helt ubrukelig metafor, jeg sier at den hastige og samtidige informasjonen som kommer mot meg heller kjennes som om jeg står i et lyskryss og det liker jeg.

Det fungerer ikke så godt kan jeg se, for folk flest liker ikke lyskryss der det kommer trafikk fra alle kanter like godt som meg, men Douglas Coupland bød på en annen metafor som positiv erstatning for information overload: Slush.

Mens jeg skriver dette slår det meg at idet han sa slush tenkte jeg smoothie og sa Ja! til meg selv, selvsagt, en sunn og velsmakende fruktdrikk lagd av ulike ingredienser, det er et bilde som fungerer.

Men slush betyr jo sludd,
hva faen mente han med det?
Ikke noe som jeg kan bruke i alle fall.

Just nu

2011-12-03T22:55:00.004+01:00

Det er klart det går an å bare fortelle småting i sin egen blogg hvis det er det jeg vil. Jeg ligger i maskinpressa sengtøy som er så deilig glatt at jeg har lyst til å knabbe dynetrekket men det går vel ikke, sånt må man ikke.

Jeg ligger på rom nummer fire på ungdomsherberget på Skeppsholmen i Stockholm, det rommet som ligger lengst mot resepsjonen sånn at det såvidt har nett. Jeg ligger her fordi jeg har sett Cirkus Cirkör på Södra Teatern og jeg har kjøpt mer enn en kilo te på butikken i Hornsgatan, jeg har også kjøpt et hvitt stearinlys med tre armer og jeg planlegger å brenne det til jul.

Wear it like a crown - handler om å ikke tørre ta fart. Om frykten og nederlaget som vi bare skal vise frem, sette på hodet så alle kan se. Om den som aldri har vært redd for å være alene men som er blitt redd for å miste noen. Om frykt for å skuffe oss selv og de andre og annet av det vi bærer med oss som drass men også som fornuftige foranstaltninger.

Jeg savner de to gamle, Trix og Romeo og Juliet, det var større produksjoner, med flere wow-øyeblikk.

Knaus-åtte

2011-12-02T14:30:00.005+01:00

Tosken Geir

Som reflekterer over at kjæresten har mer glede av det praktiske "ikke fordi hun er kvinne, men fordi det faktisk betyr noe for henne. Hadde hun brent for noe annet, ville det sett helt anderledes ut.

- Ja, sa jeg.
- Hun går ikke bare mye lenger inn i det enn meg, hun får også mye mer ut av det. Det er ekstremt meningsfullt for henne."

Og jeg kan gi ham delvis rett, det kan oppleves svært meningsfullt å lage næringsrike målider og omtenksomme gaver men mye av det praktiske er henting av mat som også skal rengjøres fra redskapene vi bruker for å få den i oss og senere bæres ut i bosset, klær og flater skal vaskes og tørkes, evt. brettes. Det meningsfulle ved det slår en en kveldsstund man står i ro med et glass vin og kjærlig legger sammen tøy: I det daglige deler man på slikt, alt annet er fornektelse som kommer fra egoisme.

Geir fortsetter slik:

"Det er så lett å bli sugd opp i det myke og varme, det er så lett å la det bli alt. Men da skaper vi ingenting, annet enn mykhet og varme. Jeg ser på det som slapphet. Det er derfor jeg bare har forakt til overs for de mennene som helt tankeløst dilter inn i det." s298

Knausgård beskriver arbeidsdelingssituasjonen i Geirs familie videre:

"Christina hadde vært på et kurs for skolefotografer, og skulle fotografere barn i Stockholms-området hele høsten. Hun hadde gjort det samme forrige høst, og pengene hun tjente de månedene, hadde de levd av hele året. Geir hadde ikke lenger noen stilling ved universitetet, og arbeidsledighetstrygden han en stund hadde fått, fikk han ikke lenger. Og boken han hadde ofret alt dette for, som ennå ikke var ferdig, men som han på mitt råd hadde sendt inn til først ett forlag, deretter ett til, så de kunne bli med tidlig i prosessen, hadde blitt refusert av begge. Jeg forstod ikke hvordan de klarte seg, men han sa at det bare var et spørsmål om disiplin." s300

Ja, disiplin og en kjæreste som forsørger gjennom rutinearbeide.

Knaus-sju

2011-12-02T14:19:00.002+01:00

Jeg tenker stadig på det, snakker og skriver om det også, at jeg ikke vet nok om hvordan andre mennesker ser verden helt konkret når de går rundt i den, f.eks på sitt eget kjøkken:

"Alt var synlig i det lyset, fra matrestene på gulvet, kaffeflekkene som gikk fra benken til høyre og over til vasken på den andre siden, gryten med fettperlet pølsevann og de to vasstrukne, sprukne pølsene oppi, de to tomme melkekartongene ved siden av, den åpne pakken med margarin som var så myk at den nesten fløt, og hadde en mye dypere gulfarge enn det hadde når det nedkjølt ble hentet ut av kjøleskapet." s260

Knaus-seks

2011-12-01T22:54:00.002+01:00

Slik legger det seg lag over hvordan vi oppfatter verden.
Noen synker ned i glemselen etter hvert.

"Jeg smilte og hilste tilbake, snurret nøkkelknippet om langfingeren og gikk bortover torget, forbi Nilson-skobutikken, hvor jeg som alltid kikket på skoene i vinduet da jeg gikk forbi. Lars Norén hadde skrevet om en Nilson-butikk i den massive dagboken sin, som jeg hadde lest halve av forrige sommer, han uttrykte sin forbauselse over at en kvinne - om det var hans datter eller nye kjæreste husket jeg ikke helt - kjøpte sine sko der, det var åpenbart ikke godt nok for ham, han kjøpte sko i en butikk av en ganske annen dignitet, forsto jeg,som inntil da hadde trodd at Nilson hadde en viss status. Det gikk ikke én gang at jeg passerte butikken uten at jeg tenkte den tanken, Noréns verdensskoaktige forbauselse over andre menneskers skoprovinsialisme."

s.179

Knaus-fem

2011-12-01T22:47:00.002+01:00

Etter å ha lest side 125 er det eneste jeg vil si:
For et latterlig og anstrengt servicenivå fyren kjører.

- Är det morgon nu? sa han.
Jeg kastet et blikk på klokken. Den var kvart over fem.
- På et vis er det det. Vil du ha frokost?

Knaus-fire

2011-11-26T11:43:00.002+01:00

"Heidi hadde sovnet allerede før vi nådde supermarkedet. Så var det det som var grunnen, hun hadde vært så trøtt. Jeg kjøpte falukorv, en pose med pulver til biff stroganoff, en pakke ris, ingredienser til en salat, melk og surmelk, en stor Pepsi Max. Jeg var forbannet på meg selv fordi jeg hadde latt min egen frustrasjon gå ut over barna. Men det forhindret meg ikke fra å være streng mot Vanja da vi gikk gjennom butikken. Nei, sa jeg, nei ikke det. Kom hit nå. Kom hit, sier jeg! Nei, nei, nei!

Det var som om jeg eksisterte på mange nivåer, og alle plutselig var virksomme samtidig. Ett som var okkupert av brevet fra Gunnar og en nesten vill fortvilelse. Ett som tenkte på hva det skulle ha til middag og som styrte vognen rundt i butikken etter det. Ett som var lei seg for måten det hadde behandlet Heidi på like før. Ett som var irritert over Vanjas oppførsel. Ett som ble lei seg når det så hvordan hun anlød for det btydde kanskje at hun var kuet. Ett som var fornøyd med at hun gjorde som hun fikk beskjed om." s105

Beskrivelser som dette, av hvordan tankene kan gå, er det jeg savner mest, tror jeg, når jeg leser. Jeg noterer meg ofte hvordan mine tanker går slik, blafrer av gårder mellom ulike bilder, eller oppleves som lag, slik det beskrives over. Og selv om jeg har meninger, visst har jeg, så er jo mye av det jeg tenker akkurat sånn: På den ene siden, men samtidig. Det er mer, det er alltid mer.

Spalta i Journalisten

2011-11-25T11:34:00.003+01:00

Jeg likte å skrive ukens spalte til Journalisten. Men denne gang, tenkte jeg, aner jeg ikke om den blir oversett eller spredt videre i stor grad. Det jeg trodde jeg visste derimot var at de som kommer til å like den, er folk jeg pleier være uenig med. Nå midt på formiddagen fredag ser det ut som det er hovedsaklig rett.

Vi ser på de damene med penger i fond som har trukket seg tilbake med au pair til pen kakepynt, til stoler som er hvitmalte men shabby og til vindeltrapp mellom rause kvadratmeter. Vi sukker oppgitt over at de ikke forstår sitt privilegerte valg. Men viljen til å misforstå arrogante veterinærer er også stor.

Knaus-tre

2011-11-23T19:05:00.002+01:00

"Det var det som var den kanskje største vanskeligheten med å skrive selvbiografisk, finne frem til relevansen i stoffet. I livet var jo alt relevant, der var alt i utgangspunktet likestilt, fordi alt var, og var samtidig - de store oljetankerne som lå i opplag i Galtesund på syttitallet, plommetreet utenfor vinduet mitt, mammas jobb på Kokkeplassen, pappas ansikt når han kjørte forbi i bilen og jeg var ute et sted og så ham, tjernet hvor vi gikk på skøyter om vinteren, luktene i huset til naboene, moren til Dag Lothar den gangen hun laget milkshake til oss, den mystiske bilen som en kveld sto parkert nede ved ubekilen, all fisken vi spiste til middag, måten furutrærne på nabotomten vaiet fram og tilbake på i de kraftige høstvindene, pappas raseriutbrudd når jeg støtte borti setet hans i bilen med kneet, vaflene vi laget hver tirsdag, min store forelskelse i Anne Lisbeth, de fotballene mamma og pappa hadde kjøpt til oss på en ferietur de hadde til Tyskland, min grønn med røde sekskanter, Yngves gul med røde, hvordan vi en gang stod på lekeplassen og sparket dem rett opp i luften så høyt vi klarte for om mulig å treffe det militærhelikopteret som akkurat da fløy forbi i lav høyde.

Bare rundt det siste minnet lå det en hel krets av andre minner, for under deres tur til Tyskland hadde jeg bodd hos farmor og farfar og Yngve hos mormor og morfar, en uke jeg husket uvanlig mye klart og tydelig fra, særlig fra de dagene vi var ute på hytta. Slik, som en tett krans av minner, den ene utenfor den andre, lå hele barndommen i meg." s66

Og så kom to passasjer som jeg likte men likevel var jeg uenig der jeg lå og leste i senga i går kveld, det er alltid det stedet jeg leser. Jeg vil gjerne lese i stolen om dagen også, men det skjer aldri, har nesten ikke skjedd hittil. Leser jeg om dagen er det også i senga.

Jeg lå i senga i går og tenkte at minnene er vel ikke likestilte. Noen hendelser fremkaller, eller fremkalte i det minste, sterke følelser som ligger lagret under fernisset, kan vise seg hvis pirket i.

Noe skjedde ofte, eller var kanskje et bakteppe for hendelser, tingene som omga oss. Andre var så sjeldne at de ble gjenfortalt. Likestilte er vel ikke minnene.

"Men alt hadde sin bestemte betydning, det var det som var kultur. Stoffet i en bukse betydde noe, vidden i et bukseben betydde noe, plutselig nedslåtte øyne betydde noe. Den bestemte måten et ord ble uttalt på, betydde noe. Hva man visste om den ene eller andre, betydde også noe. Kulturen ladet verden gjennom å opprette forskjeller i den, og de forskjellene, hvor all verdi lå, var ulike fra kultur til kultur. At enhetene ble større og større, og kulturene likere og likere, var en nedslående tanke, i alle fall for en som meg, som var gal etter forskjeller og tiltrukket av ugjennomtrengelighet. Det fantastiske ved Japan, som hadde vært isolert i så mange hundre år, og utviklet en så for oss på alle måter særegen kultur, nesten helt lukket for oss, selv om den var synlig. At den kulturen skulle løse seg opp i den vestlige og forsvinne, bare bli en avart av den, var et like stort tap som når en dyreart døde ut." s78

Jeg liker hvordan han tydeliggjør hvor små ting som også utgjør kulturene vi lever i. Men jeg har vanskelig for å skjønne hvordan han kan ha et så egosentrisk syn, selv når han beskriver hvordan han opplever verden. Måten verden er forskjellig på påvirker jo min opplevelse av den. Selv når jeg prøver å isolere det at jeg observerer verden er det jo av betydning hvordan de jeg observerer har det.

Straks i seng for Knaus-fire.

Knaus-to

2011-11-22T20:18:00.002+01:00

Det er passasjer som dette som gjør at jeg ikke mister interessen:

"Men Linda var en romantiker, hun godtok hverdagslivets mistrøstigheter og krangler så lenge det fantes en forestilling om også noe annet, vår kjærlighet og vår lykke. Hun kunne gå fra å skjelle meg ut på det mest avsindige til å si at hun aldri hadde elsket noen som meg på bare noen minutter, mens jeg på en helt annen måte oppmagasinerte og akkumulerte krangler, misnøye og frustrasjon, de lå som sedimenter i mitt indre, som en slags følelsenes fossilringer, og formørket mitt sinn mer og mer intenst, til jeg til sist var hard som stein, uimottakelig for forsoning og kjærlighet." s39

"Slik tenkte jeg. Men det var ikke slik jeg følte. Jeg følte det som da jeg var liten og hadde gjort noe galt. Det jeg var redd for, var at pappa kom til å bli sint på meg. Det fantes ikke noe verre. Da jeg flyttet hjemmefra og ble voksen, fantes redselen der hele tiden, og jeg gjorde alt jeg kunne for at den ikke skulle slå ut. Pappa fantes ikke lenger i nærheten, redselen for hans raseri hadde blitt overført til alle andre: jeg var tyve år og livredd for at andre mennesker skulle bli sinte på meg. Det forsvant aldri. Da jeg brøt opp og flyttet til Stockholm, trettitre år gammel, hadde jeg fortsatt den redselen i meg. Linda som jeg møtte da, og siden fikk barn med, var temperamentsfull og ofte urimelig i sine utbrudd, dem lot jeg meg fullstendig kue av, for hevet hun stemmen selv det minste, fylte redselen meg, og det eneste jeg kunne tenke på, var å få den til å gå over. Selv som førtiåring, sittende ute på verandaen en formiddag i august 2009, var jeg redd for at noen skulle bli sint på meg. Når jeg ga noen grunn til det, ble jeg så redd og fortvilet og så fylt av smerte at jeg ikke forstod hvordan jeg skulle overleve det.
Redselen for at noen skulle bli sint på meg, var barnets redsel, den hørte ikke hjemme i de voksnes verden, der var den faktisk uhørt, men noe i meg hadde aldri tatt det spranget, aldri blitt voksen og herdet på den måten, så det som skjedde, var at barnets følelse levde videre i det voksne menneskets sinn." s61

Og nå tar jeg boka med meg til sengs igjen.

Gratis nett i London

2011-11-22T18:41:00.004+01:00

1. november ble det gratis nett 26 steder i London. Det varer frem til nyttår, men hvis det blir populært kan det bli permanent. La oss nå håpe det blir det. Det høres lett ut også. Man trenger ikke registrere seg, bare krysse av for at man aksepterer vilkårene første gang man bruker det. Det står ikke noe om hva som er terms and conditions dessverre.

Sponsor Nokia prioriterer handlegata Oxford street.
Noen forhandler om at det skal komme gratis nett på T-banestasjonene, det vore fint.

There is also a plan to provide free wi-fi in and around London for the 2012 Olympics to help visitors and tourists find their way around and to make it easier for the sights and sounds of the games to be shared.

Free wi-fi is already widely available in London. In particular, London's financial district, the Square Mile, has had free wi-fi provided by The Cloud for years.

Her er en oversikt TimeOut har lagd over kaféer i London med gratis nett.

Knaus-en

2011-11-21T22:04:00.002+01:00

Jeg er i gang med Min Kamp 6

Jeg har likt og forsvart prosjektet gjennom 5 bind, jeg er litt mer avmålt idet jeg setter i gang nå. Jeg er usikker på hvorfor. Tror det er noen uttalelser av forfatteren i det siste, at fansen skal få noe å bryne seg på, noe sånt noe. Jeg finner ikke tilbake til det engang, jeg orker ikke, jeg tenker på reportasjen jeg hørte i Ukeslutt tror jeg om hvordan Knausgård ikke skriver den virkeligheten andre (eks. to intervjuer med to journalister) mener er virkelig og jeg lar meg for dette øyeblikket falle ned i beskrivelsen av hvordan jeg syns Knausgård har tedd seg denne uka.

Jeg oppfattet det nedlatende da jeg leste det: Dere likte kanskje barndomsskildringene mine, fansen, men nå skal dere faen ta meg få ete litt Adorno.

Men jeg, Karl Ove, jeg leser de setningene jeg vil og de andre hopper jeg over. Det er med det bakteppet jeg starter lesingen.

Og så var det et sitat i en avis om en blogger som hadde skrevet noe som han ikke husket slik. Jeg gjetter det var denne han snakket om. Jeg ser frem til å lese hva han faktisk skriver om det i boka.

Og så er det Ingunn Øklands anmeldelse i Aftenposten, jeg likte den.

Især siste del er uendelig trist lesning. Her er det plutselig full intensitet i fortellingen, et karakteristisk romanspråk med slående, såre bilder og en fortvilelse som går rett i kroppen på leseren.

Jeg skal ikke røpe hva som står på spill, og for å være helt ærlig skjønner jeg ikke at Knausgård tar sjansen på å fortelle om det. Men når disse scenene fra familiens indre liv ganske snart blir allemannseie, vil de utvilsomt gi oss et grusomt grunnlag for å diskutere hva som er virkelighetslitteraturens største omkostninger.

Så jeg er i gang

Jeg husker hvorfor jeg liker å lese Min Kamp: Beskrivelsene av hverdagene som går av gårde, de er viktige for oss det gjelder selvsagt, sett fra innsiden. De tankene som fyker mens vi lever hverdagene, blaff av noen det svinger litt av, andre som er tåpelige, skammelige, slik holder vi på. Jeg liker gjenkjennelsen i det.

Synsinntrykk får oss på andre tanker enn de vi holdt på med, Karl Ove ser over til Helsingør slott på side 18 og tenker på hvor mange generasjoner vi kan ha et forhold til, er det lenge siden sekstenhundretallet? Som at jeg nettopp har skjønt hvor kort siden krigen det egentlig var da jeg ble født.

Hverdagen med barn ved matbordet, han liker ikke andres tvang, folk som tvinger mat i ungene sine. Men han forlanger at de ytrer seg i fullstendige setninger. Det er ikke lov å si: Bade! For et merkelig synspunkt av en som driver med språk tenkte jeg i går kveld på side 33.

Shampoo Rising rør på sig

2011-11-21T18:41:00.002+01:00

Det er to og et halvt år siden sist de blogget, men så for noen få kvelder siden rørte de på seg i googleleseren.

Så vad har hänt sen sist? Jag och min familj flyttade, mitt i bitande finanskris, till Malmö för att jag skulle börja jobba på Sydsvenskans kultur-och nöjesredaktion. I februari 2009 hyrde vi en bil och körde hit. Det snöade som fan i Småland. Min dotter kräktes i höjd med Nyköping. Vi övernattade på ett hotell med väldigt snygga sänggavlar i Värnamo. Vi kom fram till Malmö en fredag och på måndagen började jag jobba. Den tjänsten blir jag av med vid årsskiftet. Man behöver inte vara våldsamt medieintresserad för att ha kunnat följa utvecklingen i branschen, och Sydsvenskan är tyvärr inget undantag. Tjugo procent av redaktionen ska bantas bort och jag ligger nästan längst ner på las-listan - you do the math. Så nu blir jag snart småföretagare igen, en flexibel alliansdröm med f-skattsedel. När jag messade Annina vad som hänt skrev hon i sitt svar att "om det här varit en romcom är det nu vi skulle ha startat en gullig bokhandel, eller en cateringfirma". Åh, I wish. Om vi ändå varit en Nancy Meyers-film och om jag ändå varit Meryl Streep-figuren i densamma, minus skilsmässan och de svettiga hotellsamlagen med Alec Baldwin. Luftigt klädd, höljd i stråhatt och dyrt solskydd utan parabener, inhyst i ett vitmenat lyxbageri med miniskula citronmarängtårtor på hyllorna och frodiga cypresser och plataner utanför fönstren. Aldrig mer skulle jag läsa nedläggningsartiklar i Dagens Media eller Resumé igen. Aldrig mer skulle jag gå in och scanna av mediekollegors twitter-konton och få huvudvärk av prestationsvånda.

Jepp, Annina Rabe og Anna Hellsten er tilbake.

Jeg brenner

2011-11-21T18:27:00.002+01:00

I dag brenner jeg papiromslaget til Frantzenboka.
Det har ergret meg fra det øyeblikket jeg så det.

Jeg syns det er grellt.
Men noen ser noe helt annet enn meg når de ser på illustrasjonen. Hva er det de ser, hva er det som gjør dem glade? Fortell meg det du.

Tantztheater Wuppertal og Black Rider

2011-11-19T11:11:00.012+01:00

På en og samme kveld

Heldige meg. Jeg så Tantztheater Wuppertal, Pina Bausch-dansekompaniet, i operaen i går. Gå hvis du kan, de danser/spiller i morra også. Det pleier være enkeltbilletter å kjøpe rett før forestilling, folk som ikke kunne gå likevel, ligger hjemme og kaster opp i stedet for å sitte på første rad, lene seg tilbake og høre på Tom Waits og Cat Power og andre. Se opp på scenen og kjenne den befriende følelsen som kommer i meg av folk som griser med vann, kaster seg bortover i vannrenner, padler på det fine gulvet på operascenen, får vi lov til dette? ser sånn ut. Det drypper, noen spytter. Spruter vann fra bøtter mot den store steinen sånn at det sprer seg utover og ser ut som fyrverkeri.

Det er alltid noen kjedelige partier, for meg i alle fall, når det er en scene, en dansemåte eller hva man kaller det, et kapittel kan vi si, som varer for lenge etter min smak. Lite av det i denne forestillingen.

Det er stadige skifter av folk og måter, stadige avbrudd med hjemmekoslig dårlige vitser og alle følelser som fins blir danset tror jeg, glede og flørt, lede, sinne, kraft, kom hit til meg, gå vekk, hjelp meg hjelp meg ikke, ambivalens. Og de andre.

Det er ikke lov til å ta bilder mens de danser, men disse kan du dobbeltklikke på hvis du vil se dem større, de er fra applausen.
Her er en bloggpost med bilder fra filmen som Wim Wenders lagde om koreografen Pina Bausch. Så får du bedre inntrykk av hvordan de danser.

Lydspor til teksten under

Og så, etter at kvelden hadde vært mer enn fin allerede var jeg på kveldsstund på Det Norske Teatret. 22:30 hadde de bar og scene i 2. etasje og sangbiter fra det jeg tror må ha vært den teateroppsetningen jeg har likt aller best og jeg har likt mange The Black Rider, 13 år siden, jeg så den flere ganger.

Tom Waits og William Burroughs har lagd en variant over det å selge sjela si. I går var det Lasse Kolsrud og Ingrid Jørgensen som sang med passende ompaorkester med sag bak. Det var fint å høre de bitene igjen.

Men ikke kall det "Gammalt oppgulp frå Black Rider" da Det Norske, ha tro på det de har. Den gangen tok forestillinga av for seint, idet de under 40 fikk høre om den var det over, rene flaksen gjorde at jeg fikk vite om denne kvelden. Kom igjen´a - sett den opp en gang til! Det ønsker jeg meg.

Annie Leibovitz - iPhone m.m.

2011-11-17T19:39:00.006+01:00

Nå sirkulerer det en videosnutt tatt fra nyhetene i går om at Annie Leibovitz anbefaler iPhone.

Men sier hun egentlig det?

Først kan vi begrense det til at hun anbefaler iphone som lommekamera. Det neste jeg tror vi skal legge merke til er at Annie Leibovitz ser ut til å anbefale smarte telefoner generelt, de kan jo alt liksom. Ligger det innbakt i dette at hun tester nettopp iPhone fordi den har best kamera av alle smart-telefoner? Det kan godt tenkes, det har jeg ikke peiling på. Journalisten spør hva slags kamera hun anbefaler når noen spør henne.

Annie Leibovitz ord for ord:

I´ts an interesting time, it´s a great time because you know - the iPhone. and the whole ability to just use, I mean that is the snapshotkamera of today. It really.. you know I.. I am still learning to use my here.. but see (hun tar et bilde) oh boy here you go. It´s a pencil, it´s a pen, its a notebook. I cant tell you how many times I see people show me their children, it´s the wallet with the family pictures. It is actually, it´s so assessful and easy.

Her er intervjuet

Det er alltid mer

Så, hvorfor var Annie Leibovitz til intervju in the first place?
Hun har just kommet med en ny fotografibok.

(dobbeltklikk for å få bildene større)

How can she nurture her creativity as life gets more complicated? And how can she make the best use of the time left her? “It was hard as hell to do this book in the middle of everything I was going through. I was told constantly this book wouldn’t bring in money, and I should drop it. But I really wanted to do it. I needed to save my soul.”

She took her camera to Virginia Woolf’s house (over), photographing the surface of her writing table, and into her garden, capturing the wide, roiling water of the River Ouse, in which Woolf drowned herself. She photographed Dr. Freud’s sumptuously carpeted patient’s couch in London, and Darwin’s odd specimen collection. Eleanor Roosevelt’s bedroom, with its simple white coverlets, in her cozy cottage.

(huset til O´Keeffe)

Perhaps the most intense visit in this project — yielding some of its strongest images — was to New Mexico. “While I was growing up, Georgia O’Keeffe represented a big idea, a stereotypical idea, for us, as women. But I never quite filtered it, never took her in.”

When she was in New Mexico for an award, Ms. Leibovitz visited O’Keeffe’s house in Abiquiu. She began crying as soon as she entered O’Keeffe’s studio. “It was very emotional. She is the real thing. She has such a bad rap. I kept going back. The first hit I had was how little you need. She had her view. Her bed. She made her own pastels. She had music — she loved music. She had the best speakers! Not a lot of stuff.”

mer om hvordan boka kom i stand her i New York Times
og utstilling i Washington i hele vår

Jeg vil sitte her, i toppen av grana

2011-11-16T20:20:00.008+01:00

Og jeg vil gjerne gjøre det nå, akkurat nå

Frode Schei har bygget tre stk. trehytter i Brumundal. De kan leies! 1000 kr døgnet for ei hytte i et tre midt i uka, 2500 for helgedøgn, det må gå. De ser skikkelig hyggelige ut, de har det lille ekstra, reinskinn og sånn, fuglemat og ekorn som kommer tett innpå. Dette har de.

Teknisk Ukeblad har skrevet om hyttene,
her er det flere fine fotografier.

Sitte her og steike seg kjøttbit på grua og se utover skogen med tåke på.
Ut har også skrevet om hyttene, enda flere bilder.

Freddie Wadling, ny plate

2011-11-14T21:10:00.005+01:00

Jeg syns kjedelig,

hørte gjennom den på Spotify nå, Bondsanger som Diamonds are Forever og Live and Let Die. Den er monoton. Sällan har filmernas teman framträtt så dystopiska, syns Dagens Nyheter. Du kan høre selv. Nå vet du det i alle fall.

Han har konserter i Filadelfiakyrkan i Stockholm og Konserthuset i Gøteborg 21. og 22. desember. Det kan antakelig ikke bli feil uansett, Freddie Wadling som synger julen inn.

Siden hans

Improv Everywhere på TED talk

2011-11-14T20:09:00.007+01:00

Helt siden jeg hørte Charlie Todd fortelle om prosjektet sitt på New Museum i New York for noen år siden har jeg med jevne mellomrom skrevet litt om det her i bloggen. Nå har han holdt foredrag på TED og du kan se det over.

Vaktene så ut til å resonnere slik "It´s not shopping so it must be wrong" og tilkalte politiet. Noen overhørte denne samtalen:

Megastore guy: They were all just standing there.
Cop: What were they doing?
Megastore guy: Just standing, and then they all danced.
Cop: Did they say anything?
Megastore guy: No.

Pause

Cop: Why are we here?

Den gamle favoritten, Food Court Musical.
Siden til Improv Everywhere

Opprør er bare et forsøk

2011-11-06T16:22:00.002+01:00

på å tenke - Det er ikke sikkert det går bra

Hva er et opprør, hva består det i sett innenfra hos den enkelte person som er opprørt, som gjør opprør? Det sto jeg og tenkte på mens jeg var en del av publikumet til lanseringen av Trygve Mathiesens bok om norsk postpunk på John Dee på fredag. Holy Toy og De Sjenerte spilte, jeg hadde Bernt Erik Pedersens anmeldelse av boka jeg ikke har lest med meg i skallen.

Ubehaget melder seg når Mathiesen bruker over 70 sider på det interessante, åpenbart problematiske temaet «Flørten med totalitær estetikk», og konkluderer med at alt var greit.

Man har forakt, eller i det minste misnøye, eller hvertfall et ønske om noe annet og samtidig har man vilje til endring, også kraft til å bidra til en slik endring. Det er ikke så verst, men i seg selv er det jo ikke bra, kommer an på.

Det kommer ikke noe mer, det kommer ikke et oppsummerende og vettig avsnitt helt til slutt her. Jeg sier bare at jeg sto og surret med de tankene mens jeg satte det ene tomme ølglasset opp i det andre og slik forsterket glasstrukturen mens jeg lot ølet virke på den gode måten det som regel gjør og så til slutt lot plastglassbunken falle rett ned mellom alle menneskene.

Det fins alltid noe annet, det som skurrer, noe som frister.

Jeg sto midt i den rufsete gjengen vi er blitt, så på fjes jeg kjente eller bare kjente til den gangen, der står Petter til Sissel, der er Puffen, han kjente ikke igjen meg, jeg glemmer aldri ham, der står Sigurd pølsefest Østensen på scenen og spiller Folk er Rare, der er Astrid som jeg er blitt kjent med senere, vi var sikkert på samme konserter den gang, Tommy Olsson, Thomas Robsahm, der står jaggu Knut Gørvell som spanderte på bordet etter Aschehougs hagefest for noen år siden, context is everything, når jeg ser på ham i dette miljøet ser jeg jo at han ser ut til å ha andre sider enn å være sjef for Bokklubben Nye Bøker, don´t we all, det ble bare så påfallende.

Så jeg sto der midt mellom alle som hadde gjort klesvalg nært opptil slik de ble gjort for lenge siden. Kroppene var anderledes. Der hoftebeina kunne stå ut som en spiss i buksa en gang, var det mager som var blitt det ytterste punktet nå.

Pønklukta var seg lik, den lukta som kommer av fettsvettkanten på jakkebretten som ligger tett innpå nakken og munnhuletrøbbel, det hulrommet bak hjørnetanna der ingen tanntråd har vært.

Flere skaller var skinna, noen var fortsatt like innsausa i sløvhet, andre så tøffe ut slik de gjorde den gang, eller de så koselige ut slik de også gjorde da. Det er alltid rester som syns av den jeg var da for tiden.

Så der sto Andrej Nebb sammen med Holy Toy og under sto jeg og kjente i øvre del av låret og hofteleddsbøyeren at musikken virka godt på meg og jeg sto der og ønsket meg at vi sa faen ta, opp med armen! at vi alle skulle bryte ut i dans som i en Bollywoodscene, hvor skjønt kunne ikke det vært.

Pina Bausch og Wim Wenders

2011-11-05T17:06:00.010+01:00

I går hadde Wim Wenders film om Pina Bausch premiere, i formiddag satt jeg langt nedi stolen på Ringen øverst på Grünerløkka med 3D-brillene på og så. Etterpå hadde jeg lyst til å danse sånn omtrent. Jeg tok i stedet med meg bevegelsesiveren til gymmen og svetta der.

Den aller første dansen i filmen, med jord på podiet, var ikke min ting og jeg lurte også på om 3D egentlig var min ting,

men så vennet øynene seg

og i mellomtiden hadde jeg rukket å tenke på hvordan 3D gjør tredimensjonaliteten overtydelig, i alle fall det som er nært kamera, 3D-vulgært vil jeg si, minnet om de fine disneyfotografiene jeg så i brillene med titteplater som faren min brakte hjem fra havner ved andre hav enn der jeg var.

I denne mellomtiden la jeg merke til kroppene til danserne, det tredimensjonale ved dem, kragebeinet som står ekstra ut, og særlig så jeg på føttene til de kvinnelige danserne. Knokler kan vokse og det gjør de hos dansere, de trenger dem ekstra sterke og med 3Dfilm i tillegg fikk de skikkelige føtter å gå på, så uvant dukkefotestetikken som råder at det gjorde meg i bedre humør. Det er også en måte å se oss på.

Og så flyttet dansen ut fra jordgulvet, ut i naturen, i arkitekturen, i menneskeskapte landskap, se på dette glassrommet i skogen f.eks og folk som hopper inn i hverandres armer, folk som blir løftet, og sluppet rett ned, eller videoen under her med sandtak og fabrikker og førerløs bybane som henger i luftas 2. etasje.

Det er lite snakk i filmen, men litt der danserne forteller om en koreograf som er menneskelig tilstede sammen med de hun arbeider med. Så godt det må være å bli lest sånn. Pina Bausch ba danserne tenke over: Hva lengter vi etter? og Hvor kommer lengselen vår fra? Viktige spørsmål.

De fire årstidene slik Pina så dem.

Små cherrytomater

2011-11-02T19:22:00.008+01:00

Jeg hadde gulrøtter i bakgården i år. Og tomater og et par agurker.

De fleste av tomatene ble ikke modne før jeg ble frostredd, så jeg tok dem med inn for å gjennomføre eksperimenter med dem.

Noen måtte ligge i vinduet, noen på hylla og noen - måtte ligge i en pose sammen med et eple.

I alle de år har jeg unngått å ha tomater og epler liggende ved siden av hverandre på kjøkkenbenken, for det står i bla´ om det: At eplet skiller ut gass som gjør at tomatene blir overmodne for fort. Det er den type kunnskap som man kanskje ikke trenger, jeg har ikke anstrengt meg for å huske den, i motsetning til mye annet jeg prøver å banke inn i skallen.

Så kunne eplet brukes positivt i modningsprosessen? Javisst. Disse over lå sammen med eplet. Jeg hadde riktignok glemt at det gjør noe med et eple å ligge i en lukket plastpose et par uker, neste gang ofrer jeg ikke det store smakfulle eplet. Bare en tomat ble skjemt. De under fikk ingen eplegass på seg.

Så, det var alt fra landbruksnytt i dag.

Målselvnepa spises

2011-11-02T19:18:00.002+01:00

Jeg har gjort rede for mitt entusiastiske forhold til målselvnepa før, nå spiser jeg den siste av to jeg fikk i gave tidligere i høst, stor, gul og smakfull er den.

Sommerskole med Tracey Emin

2011-11-02T12:09:00.004+01:00

Neste sommer, når OL gjør at pengboka allerede er oppe, strøs det penger over resten av kulturlivet også. Bra det. Vi, folket, kan gå på sommerskole på Hayward Gallery ved vestre elvebredd i London og ta timer med kunstnere som Tracey Emin.

Sette av noen dager i juni til The Hayward's Wide Open School, det er det vi kan, det skal jeg. Det undervises 6 dager i uka mestparten av juni som en slags oppvarming til selve OL som varer fra 27. juli til 12. august, med paralympics etter det frem til 9. september.

Jeg har en følelse av at jeg vil lese mer om dette fremover.

Det vil bli delt

Jeg må nok prøve å finne på noe lurt for å få et rimelig sted å bo da, det blir antakelig harde økonomiske tider for den som vil leve med økonomisk kontroll.

Det går en tynn tråd fra bildene over til dette jeg snakker om nå. De er fra rett utenfor Hayward Gallery i sommer da jeg var der og så Tracey Emins utstilling.

Mer om sommerskolen hos Designweek og i Guardian.

Skumringslys

2011-10-31T19:42:00.002+01:00

Når det er rosa nesten, noen ganger lyseblått like før det skal bli grått og mørkt, og jeg prøver å fotografere det her jeg ligger i dokk rett ved svaberget et par dager.

Det er problem

I kameraet blir lyset bare lyst, ikke rosa. Hva kan jeg gjøre med det, du som kan det?

Det skal være overraskelser

2011-10-27T19:42:00.003+02:00

Jeg var på en utstilling der vi kunne gå på rullestein i stedet for vanlig flatt og ta trappa som var av trestubber istedetfor old school trinn, det var gress på veggene og i taket på do og man kunne klatre overalt.

Det var forfriskende

Og jeg kom til å tenke på hvor kjedelige de fleste barnehager og skoler er utformet og at det er dumt at Norsk Form sikkert tar vekk gresset når utstillingen er slutt.

Det er så stramt og strengt de fleste plasser, et og annet museum bare, et og annet praktbygg. På jobbene våre og hjemme ser do og kjøkkenbenk, foreldresoverom alt sammen, stort sett likt ut.

Kjedelig. Det er kjedelig

Ingenting er galt med huskestativ og sandkasse, men det skal være overraskelser også.

En måned fremover går det an å ta med seg unger og legge seg nedpå litt i koseområdene mens de kryper rundt. Og etter den lille hvilestunden kan man løpe rundt i hinderløypa selv, for man hadde gymklær på såklart.

Utstillingen er nederst på Grünerløkka

Anders Petersen

2011-10-25T18:57:00.002+02:00

Jeg overvåker åpenbart ikke kulturlivet godt nok for Anders Petersen var i Møllergata på Fotogalleriet og snakket 17. september og jeg oppdaget det da jeg leste Klassekampen en måned etterpå.

Jeg liker ikke deler av språket i Astrid Hygen Meyers artikkel (Han står foran oss. Hvem oss? Er det deg selv du snakker om? Si det da. Han ser ertende og nysgjerrig på oss når vi spør (igjen dette svære vi-et noen journalister vil gjemme seg bak). Du syns han ser ertende og nysgjerrig ut. Det var på 50-tallet vi kunne slå fast at noen ser ertende ut. Det syns jeg.)

Anders Petersen sin side

Det er Anders Petersen som har tatt dette bildet.

I går skrev jeg om Bjarne Melgaard og NY-galleriet hadde håpløs nettside å orientere seg i og lenke til. I dag er det Anders Petersen og Fotogalleriet, samme sak.

Oppriktige Bjarne Melgaard

2011-10-24T23:14:00.001+02:00

Jeg sitter og ser på Nasjonalgalleriet på nett-tv, ute av synk med de som så programmet da det gikk direkte forrige mandag men åpenbart i synk med meg selv for et par år siden da jeg så på tv og ble overraskende begeistret over ham og blogget om det, hadde jeg helt glemt.

Jeg liker så godt måten Bjarne Melgaard snakker på, oppriktig, villig til å forklare, han snakker så folk forstår. Jeg liker hvordan han ser ut i fjeset når han gjør det. Jeg liker når han ler. Jeg liker at Sverre Koren Bjertnæs sier at han kjenner seg bundet i måten å jobbe på. Jeg liker at de tror den andre blir skremt av å være dårlig kunstner, av å gjøre nye ting, av ensomhet, døden. Jeg liker denne utgaven av Nasjonalgalleriet.

Alt dette gjør meg rolig. Det roer meg

- Er du like drøy som kunsten din?
- Nei det er jeg ikke.

Bildet er hentet fra galleriets side som det er umulig å lenke inn i artikkel på, jepp.

Erika Larsen

2011-10-23T20:46:00.010+02:00

Fotografen Lars Åke Andersen gjorde meg og de andre som følger ham på Twitter oppmerksom på den amerikanske fotografen Erika Larsen hvis fotografier vises i novemberutgaven av National Geographic.

Her er billedserien

Her er Erika Larsens nettside: Erika is currently in the Scandinavian Arctic living with a family of Sami reindeer herders.

Jeg fikk lyst til å sitte i pulk og fare avgårde og ligge på reinskinn og sove. Jeg har i det minste vært i den vanlige osloskogen i dag. En halv kilometer innover og jeg gikk over mosen og under trærne og plukket traktkantarell igjen og ble bare forstyrret av skuddene fra skiskytteranlegget i Holmenkollen.

Sjekk denne videoen, her kan du se det som skjedde før og etter fotografiene.

The extended Gaup family warms themselves with coffee on the long off-road journey to meet the herd for calf marking on the tundra.

A reindeer lies slaughtered on a table in the Gaups' modern kitchen in Kautokeino, Norway. Not a bit of it will go to waste. The family freezes, smokes, or dries the meat, as well as the organs, fat, blood, and even hooves. Some Sami make handicrafts using antlers and bones for tools and toys, tendons for thread, and skins for bags and garments. They spend months preparing hides—scraping, soaking, drying, and stretching the leather by hand. To sell meat commercially, herders transport reindeer to slaughterhouses, which butcher the meat and discard the rest.

Så mye tøv

2011-10-23T20:17:00.003+02:00

Jeg hadde inntrykk av at Dagens Nyheter var en nogenlunde seriøs avis. Hva motiverte denne saken, en boligannonse som slår fast at spøkelser fins. Jeg blir så sliten i skallen av alt tøvet som fins i verden.

Tom Waits i avisa

2011-10-22T11:52:00.003+02:00

I New York Times

Talking about the album now ‘is like doing the dishes,” he said. “The meal has already been prepared and eaten. We enjoyed it. But after every meal, clang, clack, clang, scrape, clang, clang, clack, scrape — you’ve got to do the dishes.

Mr. Waits was seeking to write, he said, “dwell-in songs,” a phrase used by a woman he learned about in a collection of folk songs from Alabama. “Like a blues, you get down there and you start dwelling on a particular topic,” he said. “I was really taken with that, that it was something simple and it evoked so much.”

A waltz called “Last Leaf” — with Mr. Richards joining on vocals — celebrates the image of a lone leaf clinging to a tree: “The autumn took the rest but they won’t take me,” Mr. Waits sings. It’s tempting to hear it as a manifesto of stubborn persistence, but Mr. Waits shrugged that off.

“It was a tree, and there was one leaf left on the tree, and I wondered: ‘Wow, if you can make it through winter, you may be here until next year. Wouldn’t that be great, if you were just the only guy that hung on?’ ” he said. “I guess you could say everything’s a metaphor for everything else, but sometimes it’s just what it is. It’s just what it’s about — about a tree.”

I Washington Post

"Sometimes you tell a musician 'I want to hear what comes to you.' You don't even tell them what you want them to play." On "Get Lost," Mr. Waits said, "David played a riff that sounds like a Ray Charles Wurlitzer. But he didn't play it again." Ms. Brennan found it on the recording of an earlier take. "She said, 'This is the foundation.'"

The arrangement of "Chicago," the album's opener, is built on a banjo figure by Mr. Waits. "I made it sound like an old-time train bell. That stayed in. We built on it. We started a groove."

Stakkars Espedal nå

2011-10-19T14:46:00.002+02:00

Dette i all hast:

I noen dager nå har diskusjonen gått på om Espedal egentlig har sagt kvinne eller om det kanskje var Heger som tok frem kvinneordet. I dag skriver Espedals forlegger Kari Marstein innlegget Heksejakt på mannlig forfatter:Han har ønsket et Litteraturhus som legger forholdene til rette for litteraturen, og ikke først og fremst for et borgerlig publikum. Man kan være enig eller uenig med ham, men en ting kan man slå fast: Espedal nevner ikke med ett ord kjønnet på publikumet han snakker om.

Neida. Han gjorde ikke det

Men hjertet mitt blør ikke for ham likevel.

Det Espedal skrev, med egne ord, valgt med omhu får jeg tro, i innlegg sitt i Bergens Tidende var bl.a: I begge husene er bokhandelen for dårlig, restauranten for dyr, klientellet for ensartet og kjedelig; her kommer de med penger, de som vil menge seg med kunstnere, kulturmenneskene.

Jeg irriterte meg over det allerede da

Jeg skrev om Espedals univers der han ser ut til å tro at han typ er, Solen! mens vi planetene bare, kretser rundt. ..klientellet for ensartet og kjedelig; her kommer de med penger, de som vil menge seg med kunstnere, kulturmenneskene. Ta deg en bolle i dag Espedal det er meg du snakker om. Det er meg som har jobbet siden den gang jeg ikke fikk overtidsbetalt og bekymret meg for om strømregninga kunne vente til barnetrygden kom, jeg satt ikke ved noens føtter den gangen heller.

Å, denne forestillingen av penger vi har tjent, hva penger kan gjøre med oss, min evne til å hente effekt ut av Litteraturhusets foredrag er ikke blitt mindre nå som jeg kan kjøpe vin i glass og mer variert smakssatt mat, som om min interesse for å høre etter skulle være mindre å hige etter.

Tom Waits i telefonintervju

2011-10-19T08:11:00.002+02:00

F.eks om samarbeidet med Keith Richards

I was really nervous. He came with about 600 guitars in a semi-truck. And a butler. We were in these huge studios in New York, like The Poseidon Adventure. Huge, high ceilings in these rooms like football fields. They'd fill these things up with orchestras and we were in there with five guys. It felt a little weird. He killed me. I was really knocked out that he played on all those things.

Resten av intervjuet Will Oldham gjorde for Pitchfork kan du lese her.
Og hvordan du kan høre hele plata på nett før den kommer i salg fredag, her.

Akkurat nå 86

2011-10-17T20:06:00.007+02:00

Akkurat nå hører jeg på den nye plata til Tom Waits: Bad as Me.

Hvis du går hit og klikker på så får du en kode i eposten etter en times tid og så kan du også høre på. Eller du kan legge igjen en kommentar og få den straks, jeg har fem stykker å gi bort. Og nå hører jeg musikken i en rute og leser tekster i en annen.

Plata kommer ut fredag,
VG syns 6-er Dagsavisen skriver: I «Satisfied» insisterer Tom Waits på at han vil ha «satisfaction» før han dør, og ber Mr. Jagger og Mr. Richards om å klø ham bak. Så etterfølges den av «Last Leaf» i en duett med Keith Richards selv, så styggvakkert som det bare går an når to slike stemmer støter sammen.

Hypervirkelighet

2011-10-16T18:57:00.007+02:00

På Den Sorte Diamant i København viser de bildene til fotografen Gregory Crewdson denne høsten og vinteren. Han er fotograf, selv om han drar til stedene som er på bildene med location manager og director of photography og en svær gjeng (opp til 100 stk) med andre ansatte som lyser opp og lager tåke slik at virkeligheten ser så intenst virkelig ut, slik den noen ganger føles når jeg ser på noe med mitt mest melankolske og tilstedeværende blikk.

In a Lonely Place heter den. Her er siden til utstillingen med et intervju med Crewdson der han også snakker om følelsen av å være alene i verden.

Hver eneste lille detalje i amerikanske Gregory Crewdsons fotografi fra billedserien ’Beneath the Roses’ er fuldstændig i fokus. Og det kan godt gøre beskueren svimmel. For skarpheden og de mange detaljer får billedets iscenesatte virkelighed til at tage sig mere virkelig ud end den, der ellers omgiver os, skriver Trine Ross i Politiken.

Det får meg til å tenke på Dhita Siauw som jeg traff uka som var. Han ser virkeligheten på den motsatte måten: At alt er ute av fokus sånn som den ser ut i ytterkanten av vårt eget synsfelt. Hold en finger foran deg og fokuser på den. Alt det andre er uklart. Mens Dhita Siauw sa at alle ser jo bare deler av virkeligheten, det er alltid noe som er uklart for oss, det er bare likt ulikt hva det er.

Gregory Crewdson tenkte på å bli psykiater som faren sin men hadde vanskeligheter med å lese universitetstekster fordi han plages med dysleksi. Da han kom til sin første fotografitime fikk han en sterk følelse av å forstå hva greia var.

Gi meg fem minutter bare

2011-10-15T10:40:00.004+02:00

Jeg lå i senga og fikk ikke sove for det skjedde så mye i Tripoli. Hvert annet minutt tikket det inn en kort nyhetsmelding direkte til meg fra en journalist som var i byen. Jeg måtte ikke vente til han satte seg ned og skrev dagens artikkel, nyhetsmeldinga kom rett til meg fra reporterens mobiltelefon. Akkurat som da Anders Giæver skrev en nyhetsmelding rett til meg fra sin mobiltelefon idet han løp ned trappene til VG-bygget 22. juli. Jeg satt på flybussen.

Dette er starten til spalta i Journalisten denne uka, resten av innlegget kan du lese her. Det er ment som ren informasjon til de journalistene som nøler med å ta i bruk Twitter på jobben. Men kan være nyttig for andre twitternølere også.

JR: Women are heroes

2011-10-08T11:49:00.011+02:00

I august oppdaget jeg den psevdonyme, franske fotografen JR som limer opp svære versjoner av bildene sine ute i byer eller på landsbygda slik at de syns godt.

Jeg skrev om han her og viste frem mange bilder også, ta en kikk.
Nå oppdaget jeg at filmen Woman are Heroes som han lagde i 2010 vises på Film fra Sør mandag, tirsdag, onsdag og torsdag. Den skal jeg se. Her kan du se Film fra Sørs informasjon om filmen og dessuten bestille billetter hvis du vil.

En helt annen sak er at jeg skummet programmet til Film fra Sør og la merke til at filmen Year without a Summer og Man without a cellphone er med i år. Noe mangler, en sommer, en mobiltelefon. Jeg sjekket hele programmet og fant mer som ikke fins, tapte tider, tapter stier, Where do we go now?

Which way home
Finding Ali
The Queen has no Crown
All your dead ones
So hard to Forget
Post Mortem
Nader and Simin: A Separation
Once Upon a Time in Anatolia
men i alle fall Eternity

Sam Shepard og Patti Smith

2011-10-05T07:55:00.002+02:00

I’m doin’ some stuff with Patti

Det svarte Sam Shepard da John DeFore i Washington Post spurte ham om han spiller no musikk for tiden. Sam Shepard, som er dramatiker og noen ganger skuespiller, spilte trommer i sin ungdom. Patti Smith og han skrev et teaterstykke sammen, og var kjærester, på tidlig 70-tall.

Smith is recording an album at Jimi Hendrix’s Electric Lady Studios, it seems, and Shepard is “doin’ some old tunes” with her. And he’s singing, not playing drums.

Asked if “old tunes” means songs from Smith’s early career, he laughs. “No, no — old songs, before we met,” he explains, rattling off names of bluesmen, gospel singers and banjo players, most from the dawn of the recording era: “Ivory Joe Hunter, Richard ‘Rabbit’ Brown, Washington Phillips, Charlie Poole — those guys.”

Fans of the Holy Modal Rounders, the folk group Shepard once recorded with, will be happy to hear that “Hesitation Blues” (a traditional tune they famously covered) is on the set list.

I fjor satt de to på samme scene og fortalte historier og leste tekster og da sa Sam Shepard: “I thought this could make a good story,” Sam Shepard said last night at the 92nd Street Y in Manhattan, going on to outline a premise whereby two people are together for a year, go their separate ways for the next four decades, marry other lovers and start families, have separate careers, become a rock singer in the case of one, and then, “forty years later they get back together and see what happens.”

Patti Smith, who was sharing the stage with Shepard, laughed and said, “That is what happens.”

Gulrøtter i bakgården

2011-10-03T22:13:00.001+02:00

Dette er noen av minigulrøttene jeg tok opp fra krukkene i bakgården i går. På frøpakken sto det at de er hurtigvoksende og skulle gi flere avlinger i løpet av sommeren, slik gikk det ikke akkurat. Men det er hyggelig med egne røtter likevel. Disse ble hakket litt og stekt i smør, sukker og ingefær. Det nesten som jeg ikke tør skrive smør og sukker i samme setning.

Folk pleier være raske med å utbryte: Disse tomatene smaker helt anderledes enn dem vi kjøper! og liknende, jeg pleier være skeptisk. Men det er mye som er bra med å pusle med egen avling uansett. Gulrøttene smaker faktisk litt for mye, litt bittert også. Jeg vet ikke om det er sorten eller oppvekstvilkårene. I alle fall gjør smaken dem mer egnet til koking enn knasking.

Jeg har likt å dyrke ting bestandig, i småskala. Jeg har aldri lengtet til å ligge på et jorde å luke, det er opplevelsen av å se at noe gror med et minimum av arbeide jeg liker.

Jeg har noen agurker og noen tomater også, de står fortsatt og prøver å bli større og for tomatenes del, orange.

Sjekk utsikten fra soverommet. Klikk bildet større. Jeg ligger med hodet ut mot bakgården og leser og kikker opp innimellom og ser på villvinen som stadig blir rødere og lauvet som faller ned og som jeg plukker opp og tar med ut i søpla hver morgen. Litt av det, jeg tar stadig litt, aldri alt.

Jeg liker utseendet på hjørnet mitt i bakgården alltid, selv når bedene er slappe og skulle vært spadd og buskene skulle vært beskjært. Det er ikke sånn at det arbeidet som kunne gjøres skygger over den lille gleden jeg har når jeg går forbi dette hjørnet hver morgen og hver ettermiddag og innimellom enda oftere. Jeg sitter ikke så ofte her likevel.

Når alle bladene er falt av og jorda frosset skal jeg ta disse krukkene opp på kjøkkenbenken og se på sviblene som gror opp, hver morgen og hver ettermiddag skal jeg stirre på dem.

Er det helt ut med kjønnshår?

2011-10-02T00:59:00.001+02:00

Nei.

(kommer i møte folk som googler seg inn på siden min)

Lars Lerin i Oslo

2011-10-01T17:52:00.012+02:00

Jeg tok feil i dag. Jeg tok bussen til Vippetangen og mens båten gikk til Hovedøya så jeg på tåka som lå på fjorden rundt øya og oppover åsene, helt anderledes enn den siste varme sollørdagen på et halvt år slik jeg hadde sett denne dagen for meg. Med sandaler!

Jeg så en kar som sto og fiska på hovedøyakaia, han hadde to fiskestenger og så ikke glad ut likevel og på trappa til Lavetthuset skjønte jeg at noe var feil, her var det jo ikke noen åpning av Lars Lerins utstilling.

Jeg tråklet meg tilbake gjennom byen til Tromsøgata der Kunstverket også har et utstillingslokale, i samme bygg som Lars Elling har atelier la jeg merke til idet jeg forlot stedet og han sto og hentet posten sin.

De minner meg om hverandre i stilen, Lars Lerin og Lars Elling og de er også nesten de eneste malerne jeg bryr meg om. Bildene er ganske ulike, men følelsen bildene gir meg likner.

Kunstverket Galleri

Lars Lerin maler store akvareller. Disse to over er tatt av galleriet, de under tok jeg selv, fargene blir anderledes dessverre. Du kan forresten klikke på bildene hvis du vil se dem større.

Jeg har likt ham lenge. Det er noe vemodig ved det han maler som jeg liker, f.eks i disse oslobildene som jeg har nevnt før. Jeg kjenner den samme følelsen ofte når jeg går ute og ser på hus og gater eller skogen, fjæra, ikke noe plager meg og lyset er fint, det er sen ettermiddag kanskje og plutselig blir jeg så oppmerksom på det som er rundt meg. Verden blir så tydelig og det at jeg ser på den og liker den blir tydelig.

Jeg liker at malingene er spikret opp på veggen med småspiker, det gjør gallerisituasjonen litt mindre stiv. Den trenger det, jeg trenger det.

Jeg rakk å se Lars Lerin selv før åpningen nærmet seg slutten og han dro sin vei. Jeg så en dokumentar om ham en gang og da var han syk, nå så han frisk og glad ut og det var fint å se. Jeg sa ikke noe til ham, slik jeg vanligvis ikke sier noe til folk, hva skal man si. Jeg liker å se på mestparten av det du maler og bildene dine gjør meg vemodig på en god måte og så måtte han si noe høflig og så ville ingen av oss vite hva vi skulle si og jeg måtte sagt: Det var bare det, og så. Nei. Ikke denne gangen i alle fall.

Hvis jeg så Lars Lerin i skogen eller på hurtigrutekaia skulle jeg hoiet ut: Hey Lars! Jeg liker bildene du maler så godt! Flestparten av dem i alle fall!

Når jeg googler så ser jeg andre folk snakke med Lars Lerin.

Det er mange av de samme bildene som henger på Rodeløkka.

I reportasjen (som har musikk av Jan Johansson i seg) sier han at han trenger å bearbeide det han har vært med om, han lengter etter å komme hjem fra den utstillingen han blir intervjuet i slik at han kan skrive om det. Blogg, Lars, blogg.

Dette tror jeg må være fra Lofoten, han har bodd der i 12 år. Det hang bak glass.

Jan Gradvalls spalte

2011-10-01T10:28:00.002+02:00

Verdt å lese, her er et par utdrag fra helgens tekst:

Tittar man runt omkring sig så ser man att varianter på ”Han har levt mer än de flesta” dyker upp överallt i samtiden.

Det används för att beskriva människor som levt ett kaotiskt liv, inte sällan självdestruktivt. Det passar också väl in på den manliga konstnärsmyten. Det är till exempel väldigt sällan man får läsa ”Hon har levt mer än de flesta”.

...

Men stämmer verkligen det? Har den som lever farligt och utsatt verkligen levt mer än de flesta?

...

I samma intervju berättar Katja Kinnunen, mor till Dante, att hon knappt hann komma hem från BB innan hon var tvungen att flytta ifrån Toni Holgersson: ”Han höll på att skriva musik då och fixade inte att inte få sova”.

Hur många nyblivna småbarnsföräldrar tycker det är lätt att kombinera sitt arbete och skapande med att inte få sova? Ingen.

Men det är bara så kallade konstnärssjälar som därmed anser sig få en legitim anledning till att inte längre vara där för sina familjer.

Det bestående intrycket när man tar del av mytologiserade konstnärssjälars liv är tvärtom att de levt mindre än de flesta.

...

Vad som däremot kräver något utöver det vanliga – vad som verkligen kräver extraordinärt mod och en självbrännande inställning – är att till exempel varje vardagmorgon gå till ett jobb.

Att slita för att tjäna pengar som inte bara ska räcka till att försörja en själv, utan även till att betala skatt så att man också kan hjälpa sina medmänniskor.

Her er hele teksten til Jan Gradvall

Google og meg

2011-09-30T18:39:00.002+02:00

Jeg har lagt merke til Google+s politikk mot anonyme/psevdonyme brukere, men ikke festet meg ved det før i dag. Jeg skal jo bare teste google+ litt, har jeg tenkt.

Men så leste jeg Kristine Løwes artikkel i VG:

Googles regelrette krig mot anonyme brukere, brukere som Googles styreformann Eric Schmidt har sagt ganske klart fra at ikke er velkomne på Google+

Mange som har brukt pseudonymer og kallenavn på Google-kontoen sin har opplevd å blitt fjernet fra Google+ i sommer, en del har også mistet tilgang til alle andre Google-kontoer, som Gmail og YouTube, i prosessen.

Dette kan få store følger for arbeidet mitt. Jeg har brukt google-redskaper hele veien, jeg har foretrukket dem, ofte fordi jeg syns de er mer intuitive å forstå enn konkurrenters. Så bloggen min er lagd ved hjelp av google-redskap, jeg har epost på gmail, jeg skriver tekster og deler dem ved hjelp av googledocs, hver dag åpner jeg pc-en til mitt igoogleoppsett, alt med samme innlogging: psevdonymet mitt.

Og slik vil jeg ha det

Jeg vil selv bestemme over hva jeg deler i offentligheten på hvilken måte.

Og nå er jeg irritert

Jeg ble ikke lettere til sinns etter googling som førte meg til Guardians fugleblogger (!) GrrlScientist som fikk et liknende sammenvevd system som mitt stengt av Google nylig.

A week ago, I was stunned to discover that my entire Google account -- gmail, reader, blogger, Google documents, YouTube, Google Plus (G+), etc. -- was suddenly suspended because their system "perceived a violation."

Violation? Me? Wha?? I was completely baffled.

Whilst I tried to learn what the problem was, this suspension created a communication blackout that affected my entire life. In the end, I was forced to give up my telephone number to Google so they could text me a numerical code that I could use to unlock my gmail account.

Fortunately, at this point in my life, I have a personal telephone number -- which I eventually and reluctantly provided to them in exchange for renewed access to my gmail account. But my G+ account remains locked and inaccessible, even now.

Du kan lese hele innlegget her.

Jeg er usikker på hva jeg skal foreta meg annet enn å være irritert. Skal jeg slette google+kontoen min for å minimere sjansen for at resten av meg blir slettet, jeg er uansett ikke begeistret for G+ foreløpig. Skal jeg venne meg til tanken på å måtte slå opp med google for godt og finne meg egne, andre redskaper? Vet ikke.

Kulturkjerringer

2011-09-28T18:07:00.005+02:00

Jeg hører i starten av Dagsnytt18 at kulturkjerringer skal diskuteres. Det må jeg høre på gitt, det må vi snakke om. Klikk deg inn under og bli med. Lenge siden sist jeg har hatt Cover it Live forresten. (lenke tatt vekk)

Hjertet mitt blør

2011-09-28T10:27:00.002+02:00

for Emil Engeset (21) og Aftenposten som valgte ham som eksempel på saken om at det er vanskelig for ungdom å komme seg inn på boligmarkedet i Oslo etter at de må ha ti prosent av kjøpesummen på bok.

Det er det, det er vanskelig

Men Emil(21) står i en stue og sier, Å! Å! Hvordan skal jeg få råd til denne? Da må jeg jo ha 350.000 kroner på egenhånd! Det går ikke. Og jeg som bare har inntekt på 2000 kroner i måneden (som folkevalgt for Høyre), da må jeg jo kjøpe sammen med en annen.

- Skal vi ha et samfunn med et klasseskille der noen er tvunget til å leie bolig til evig tid? spør Emil (21) (H) (2000 i inntekt)

Og jeg svarer:

Vi kan godt ha et samfunn der man ikke kan kjøpe en leilighet til 3.5 millioner midt i Oslo sentrum når man fortsatt bare er 21 år og ikke jobber.

Grey Gardens i Nordland

2011-09-27T18:21:00.006+02:00

Først levde mor og datter, Big Edie Beale og Little Edie Beale, akt to av livene sine i East Hampton, i Grey Gardens - et skittent herskapshus uten mat i skapene. Første akt foregikk i finere salonger. Noen hadde falt og stablet seg ikke på beina igjen.

Jaqueline Kennedy satte inn hjelp etter at helsemyndighetene ville stenge huset. Albert Maysles lagde dokumentarfilm om dem og sa: De ville være anderledes enn det som ble ventet av aristokratiske kvinner, moren ville være sanger, datteren danser.

Så ble Little Edie homse- og moteikon med de pussige replikkene og de oppsiktsvekkende klærne sine. Så kom langfilmen. Nå er dukketeatret her.

Virkelighetens Little Edie viser frem antrekk

Figurteatret i Nordland spiller historien om Little Edie denne måneden. Jeg kan ikke se at de skal ut av fylket med teaterstykket dessverre, bortsett fra at de hadde premiere i Bristol.

Vi er alle redde for det: At de små valgene vi tar plutselig en dag skal vise seg å være fatale. Ubetydelige små steg som fører til at vi sitter ved enden av veien uten mulighet å trykke på en angreknapp. Gamle og rynkete, slappe og bitre. Livet skulle ikke bli slik, skriver Siri Nybakk i Rana Blad.

Jaquelines søster Lee Radziwill sier at de slett ikke skammet seg over dem. Never. You couldn’t possibly be ashamed of them; you celebrated them. I am very proud of the Beales. They made their lives into what they wanted, which was a fantasy. They had no complexes about the conditions of their house or themselves.
They were really happy not comparing themselves to anybody else.

Jeg har skrevet mer om the Edies og Lee og Arthur som var professor i psykologi og som lagde dokumentarfilmen om dem.

Hyperskog

2011-09-26T21:07:00.003+02:00

Jeg gikk inn i skogen i dag også, under grantrærne, over mosen. Det var mens høstettermiddagslyset var på og mellom grantrærne og mosen var lyset så konkret, som om det besto av partikler.

Mosen var sterkt grønn etter alt regnet. Skogen var blitt hyper. Det å være i skogen var som å være i en film (det er det vi griper til når noe kjennes ekstra virkelig: Det var som å være i en film). Skogen der jeg gikk i ettermiddag under grantrærne, over mosen, var som en eventyrfilm.

Akkurat nå 85

2011-09-25T21:12:00.003+02:00

Jeg har vært to dager i skogen rett bak Sognsvann og plukket traktkantarell sammen med storfamilien min. Det var masse sopp og vi gikk rundt og bantes så begeistret ble vi hver gang vi så en klynge og vi bøyde kroppene våre i uvante stillinger for å komme til under grantrærne, gym, det var gladgym.

Vi hadde bålplass og bacon som lå i sølvpapir og sopp oppå der og pepper og så krøllet vi det sammen til ei kule og la den på bålet. Og når den hadde ligget der en stund så stakk vi hull under med gaflene våre sånn at overskuddsvannet rant ut og vips så var middagen klar. Rødvin hadde vi i veska også, vi har vært i skogen før.

Nå har jeg tredd noen på tråd, men mestparten er forvellet og puttet på glass og bokser, små og store og lagt i frysen og soppen skal bli til risotto (kjøpte risottoris i går) og pasta med sopp (spiste til kveldsmat i dag) og pizza med sopp og kjøttbit med sopp. Jeg silte soppvannet av den forvellede soppen og frøys den også, jeg skal koke risen/pastaen i den, hvor bra blir ikke det? Kjempebra.

Akkurat nå har jeg bare lyst til å snakke om sopp og jeg vil finne noen som vil gå i soppskogen med meg i morra. Eller, jeg kan gå alene. Eller, kanskje hele sopplysten er rent av meg i løpet av natten og jobbdagen i morra. Men akkurat nå har jeg soppfeber.

Joan Didion, en novemberbok

2011-09-18T22:45:00.004+02:00

I 2005 ble boken der Joan Didion skrev om mannens død en bestselger. Like etter at den var skrevet ferdig døde den voksne datteren. Joan Didion har skrevet om dette også og Blue Nights kommer i november.

Christopher Hitchens har skrevet en kort tekst om boken som skal komme i Vanity Fairs oktobernummer. Reklamen for dette, sammen med opplysningen om at Annie Leibovitz hadde tatt bildet (som du kan se under), fikk meg til å jakte på bladet på Narvesen på min vei forbi på morgenene. Men jeg kom meg likevel ikke til å legge ut denne informasjonen før artikkelen var lagt ut på nett, nåja. Artikkelen var mager syns jeg.

Finally, perhaps we all remain unknown to each other. Seamlessly woven in are incidents Didion sees as underscoring her own age, something she finds hard to acknowledge, much less accept, skriver forlaget.

Christopher Hitchnes selv har kreft og skrev om det i septembernummeret av Vanity Fair, akkurat i dette sitatet mer spesifikt om krigsmetaforene folk har en tendens til å bruke når de vil oppmuntre en til å hente krefter i idéen om å slå tilbake kreften, vinne kampen: Allow me to inform you, though, that when you sit in a room with a set of other finalists, and kindly people bring a huge transparent bag of poison and plug it into your arm, and you either read or don’t read a book while the venom sack gradually empties itself into your system, the image of the ardent soldier or revolutionary is the very last one that will occur to you.

Pirrende i solskinnet

2011-09-17T13:01:00.003+02:00

Jeg hører Ukeslutt og reporteren står utenfor Helsfyr hotell der Hells Angels holder til i helga og hun rapporterer blidt som var det et kongebryllup, med en herlig seksuell undertone: Det skal være fest i kveld! 500 gjester er ventet fra hele Europa, alle gleder seg. Det går menn rundt med skinnklær og skjegg og solen skinner!

Hun har snakket med andre gjester på hotellet
og de sier at Hells Angels har oppført seg eksemplarisk.

Det hjelper ikke at det kommer en gjest i studio etterpå og forklarer at det fins andre sider ved denne gjengen.

In the eye of the beholder

2011-09-17T10:11:00.003+02:00

i dag i skallen til Michael Cragg i Guardian som ser Amy Whinehouse synge med Tony Bennett og det han ser er: In the video she's clearly nervous, shuffling about but gazing admiringly at Bennett.

Er det det hun gjør? Eller spiller Amy og Tony ut en mild flørt for hverandre, sangen og kamera? Hun gir ham et blygt smil, skakker på hodet, han søker blikket hennes, holder håndflaten mot hjerteområdet, det er ikke sikkert han kjenner på hjerteflimmer likevel.

Amy Whinehouse synger Body and Soul med Tony Bennett,
du kan se den her (etter en brødreklame dessverre).

Javel. Nåja

2011-09-04T18:44:00.008+02:00

Når folk jeg kjenner snakker om kunstutstillinger de går på, konserter de hører, filmer de ser, så virker det som de alltid har meninger om dem og svært ofte følelser.

Jeg er ofte tom

Javel, tenker jeg. Ok. Akkurat. Jeg kjenner ingenting, merker ikke noe. Det er bilder her, jeg ser dem. Det er tett med folk. Bildene er greie de. Jeg vil hjem.

To ganger bare denne uka har jeg hatt det sånn, på Mikkel McAlindens fotoutsilling fredag og på Bruckners 8. symfoni på onsdag. Jeg satt på første rad på Filharmoniens sesongåpning, første rad fordi jeg er avhengig av nærhet for å kunne ta inn, hva som helst egentlig.

Ettersom jeg prøver å utsette meg for ukjente inntrykk en gang i blant, hender det at jeg går på klassisk konsert selv om jeg hittil ikke har merket noe, jeg kan vel godt si at jeg ikke liker klassisk musikk. Jeg forestiller meg at jeg ikke har knekt lyttekoden enda, men jeg må ha vanskelig for akkurat det.

Jeg spør folk hva de liker og hører etter hva de sier når de svarer, men nei, blankt.

Jeg kjeder meg ikke likevel. Det er alltid noe å se på, musikerne og bevegelsene deres f.eks. Mens jeg satt i Konserthuset og visste at jeg skulle sitte helt stille i nesten to timer og lytte og se rett foran meg på det samme bildet, men likevel ikke helt likt for det er bevegelser, så tenkte jeg på at det minner meg om å sitte på med bil. Mulig jeg har nevnt dette før (men det er min blogg heldigvis).

Når jeg sitter på med bil sitter jeg også helt fast og det jeg ser endrer seg men som regel ikke så mye at jeg får lyst til å snakke om det eller notere meg det til senere, det er mange trær og mye hus.

Da tenker jeg best, da og når jeg går. Fordi jeg får distraksjon gjennom synsinntrykk som endrer seg akkurat passe lite klarer jeg bedre å tenke. Til vanlig må jeg lage meg distraksjon selv for jeg orker ikke tenke på samme ting mer enn noen få minutter som regel, før jeg avbryter meg med noe, åpner en epost eller noe.

Så det var fint å bli satt på plass på 1. rad, men no feelings altså.

I dag kom denne kommentaren inn, og Oddvar Ultra Runner skriver at han sjelden opplever at folk som ikke er utdannet innen kunst/historie er interessert i kunst. Han liker min tilnærming og lurer på om jeg er utdannet i den leia.

Og nei, det er jeg ikke. Da jeg var yngre hadde jeg et rykk da jeg leste litt overfladisk her og der fordi jeg ikke orket å ikke ha noen referanser hvis jeg kom over en henvisning til postmodernisme eller Barthes, men jeg kan ikke gjøre rede for dette. Men det er ikke grøt heller.

Jeg husker en gang jeg hadde vært på en utstilling som interesserte meg og så leste jeg om den i Aftenposten etterpå og jeg forsto ingenting. Jeg skjønte ikke hva som sto i artikkelen. Det ble jeg fryktelig irritert over. Hvis jeg ikke skjønte poenget til den som skrev, hvem skrev hun eller han for da? Måtte man ha kunsthistorie eller litteraturteori for å begripe det?

Det går jeg ikke med på

Jeg tar meg faen på et par ting. Det ene er at jeg vil velge ord når jeg skriver som gjør at alle kan forstå meg. Jeg er trassig på å skrive sammenheng, ikke kontekst, hvis jeg får lyst til å smykke meg med et ord så lar jeg hjernen knirke til jeg finner et annet ord som jeg strengt tatt også skjønner bedre selv. De ordene oppleves noen ganger banale og det er urettferdig for ordene, det er vanen og sammenhengene vi er vant til å lese dem i som gjør at vi syns vi kan få se ned på de alminnelige begrepene.

Og så tar jeg meg faen på å lete etter hva jeg selv faktisk tenker, evt. ikke tenker om noe. Ofte er det ikke så mye, men det er det jeg har å by på og det er de tankene som er interessante for meg selv å skrive, innimellom gjør det at det kommer et nytt sidespor til tanken. Noen ganger av selve skrivingen, noen ganger gjennom kommentarer fra andre.

Så er det noe undertekst her og der men det er ikke meningen den skal forstyrre hvis man ikke har bruk for den.

Nåja. Javel

Derfor forteller jeg om at jeg noen ganger ikke føler noe som helst når jeg treffer på kunst i ulike former. Som oftest egentlig. Jeg kan umulig være alene om dette.

Og hva gjør vi da?

På fredag gikk jeg hjem. Jeg gledet meg til å dra på Mikkel McAlindens utstilling i Galleri K (jeg hadde vært der før, på Bodil Furu bl.a) Men viktigst:

For tre år siden sto jeg foran dette kjøkkenbenkfotografiet av Mikkel McAlinden og var forelsket i bildet og visste ikke hvem som hadde tatt det. Og det viktigste for meg, jeg lurte på hva det var med dette fotografiet som fikk meg til å ville se og se på det.

Det vil si, det var jo ikke akkurat dette bildet jeg så på. Dette er jo bildet jeg tok av bildet for å huske det. Så jeg la det ut på flickr og spurte hva det var og så fikk jeg svar et annet sted, på bloggen min.

Under er bildet slik det ser ut når artnet vil selge det.

Men enda bedre kan du se det på Mikkel McAlindens side,
i galleriet, i 2.etg - klikk på bilde nr. 48.

På fredag dro jeg til Skillebekk og gikk inn i Galleri K og kikket på bildene og så på menneskene og så på hvitvinen som jeg ikke orket å drikke og så tok jeg trikken hjem igjen og kjente ingen ting. Kjøkkenbenken, den husker jeg fortsatt på.

Her kan du lese om utstillingen til Mikkel McAlinden på foto.no

Diane Arbus i Oslo!

2011-09-03T21:25:00.004+02:00

I dag åpnet en Diane Arbus-utstilling i Oslo, det var jeg ikke klar over. Det er galleriet Peder Lund på Filipstad som har utstillingen, bare åpent på lørdager mellom 12 og 16, det var knagert syns jeg.

Små bilder. Jeg foretrekker store, som smeller mer i fjeset, men jeg vil se dem. Jeg liker ikke at han kaller dem vintage. De er vel ikke vintage, det er vel ikke gammelheten eller second-handheten som er poenget med dem, men at de er fremkalt av Diane Arbus selv (mellom 1956 og 1971).

Fra nettsiden foto.no:

26. juli 1971 tok Diane Arbus sitt eget liv. På det tidspunktet var hun på topp karrieremessig, og hadde seilt opp som en av samtidens mest anerkjente kunstfotografer.

- Det som er blitt skrevet om Arbus, har bidratt til at hennes fotografier ofte blir oppfattet som vitnesbyrd om kunstnerens biografi. Denne lesningen av bildene har nok bidratt til deres popularitet, men har skygget for aspekter ved dem som er vel så interessante som de sider av dem som forteller noe om fotografens biografi, skriver Peder Lund i en pressemelding.

Diane Arbus´ selvportrett med datteren Doon.

Her har jeg skrevet om meg, Diane Arbus og Susan Sontag.

fr.martinsen

Det er ikke sånt

det er ikke sånt man pleier skrive hjem om

Jeg kunne trenge det

Jeg kom subbende bakpå

Jeg leser stadig om Didion

Eller disse to:

Jeg blir tekstens fiende

Akkurat, tenkte jeg

Havresekken!

Sånn at du også kan få gjøre det

De sier det slik selv:

Først så har man

Jeg vil gå i Admiral´s Row

Har de kontroll egentlig?

Norges Idrettsforbund, når de gir meg andre folks passord?

De avslutter med denne strofen:

Jeg tar til meg nyheter

Streaming, kom igjen

Vil de ikke gi folk på Rena sjansen?

Men: Siste! siste!

En fin henvendelse tilbake

Det er rart

T-banelinjene

På ski!

Det er lett å skille ski-fiffen fra meg

Han har helt rett selvsagt

Jeg liker ikke å lide

Joda, det kan vel tenkes

I kommentarfeltet i går skrev Marianne:

Jepp. Slik er det nok

Twittersnobbene klager

over at facebookrøkla skryter av skiturer

Er Facebook den du var og Twitter den du vil være?

Klarer jeg å skrive "håp for livet"

uten å nevne at det er det jeg gjør

Rune Johansen

Nye Facebook og meg

Facebook har lagd historiebok av meg,men det er de som har redigert meg, ikke jeg

Livet til Julie Baird

Sally Mann kommer til Oslo

i februar og jeg oppdaget det nå, for seint

Mens far bærer ved

Wes Anderson

Akkurat nå 88

Ett klikk

Litt Bowie i dag

His deal with Sony is a short-term one while he gets his label started and watches the Internet's effect on careers.

I'm fully confident that copyright, for instance, will no longer exist in 10 years, and authorship and intellectual property is in for such a bashing.

It's terribly exciting. But on the other hand it doesn't matter if you think it's exciting or not; it's what's going to happen.

Jeg er klar over

at det skjer alvorlige ting,

First Aid Kit på Blå

Ann Heberlein: Ett Gott Liv

Åsa Beckman i Dagens Nyheter skrev:

I dag har jeg lest svaret hennes til Jag vill inte dö

Joan Didion: Blue Nights

Jeg er som du skjønner uenig

Sant nok

Anton Corbijn på Fotografiska

Fotografiska skriver:

Patti Smith forlater Bowery Ballroom

Men jeg var der!

Se på dette!

Knaus-slutten, Knaus-ferdig

skulle jeg tro

Alltid mer

Før jul skrev Toril Moi i Morgenbladet

Her er biter av min lesning med sidetall markert. Kast deg gjerne innpå med en kommentar idet du evt. leser den selv

Fy for ei god suppe

Akkurat nå 87

Hva har jeg gjort?

Og særlig

Se på dette!

Knaus-nitten

Knaus-atten

Knaus-sytten

Kristian Lundberg - Flamme Forlag

Min debattartikel som kommer i norge i veckan

Knaus-seksten

Facebook har lagd historiebok av meg,
men det er de som har redigert meg, ikke jeg

Det man ser i andres blikk
når man vil forstå det som foregår rundt seg

Dette er interessant, tenkte jeg. La meg nå sjekke hvordan disse firmaene jobber mot bloggere.
Så jeg svarte:

Några punkter angående inlägget:
Inlägget får inte innehålla information om vårt avtal
Försök att ha så mycket text som möjligt mellan länkarna, men minst 4-5 rader
*Inlägget får inte vara märkt med "reklame", "annonse", "sponsor" eller liknande.