søndag, juli 24, 2016

Hører Lyckliga Gatan på radio

Kommer på at jeg fikk klippe teksten ut av et ukeblad hos en nabo. Men så klisset den seg til et sitrondrops i lomma til den brune duffelcoaten. Like etter kommer jeg på at det ikke kunne vært den jakka. Brun duffel fikk jeg senere. Hukommelsen, kan ikke stole på den. Lurer om Kjetil Røed har latt seg forstyrre av det.

Kjetil Røed virker lite robust

Øyeblikkene når man er usikker på hva som er virkelig og hva som er lat, det er jo de som er deilige. Ser ikke ut som han har det på den måten. Men jeg trodde alle kunstanmeldere hadde lest om det på skolen.

mandag, juli 11, 2016

Noe blant mye

Man stirrer frem noe, én detalj blant mange andre i synsfeltet, det som interesserer en mest. Stirrer er for sterkt. Man ser frem katten i stolen, blomsten i enga, gutten i mengden.

Øyet fokuserer frem det som anses som viktig av resten av hjernen på en mye bedre måte enn kamera. Kameraet mitt har ingen hjerne. Kameraet mitt har ikke tilgang til min hjerne, med barndommens preferanser. Hangen til å like tang i havet, fugler, surfere.

Luktesansen min lukter også frem tanglukt, tjærelukt, andre elskede lukter, fremfor de jeg er mer likegyldige overfor.

Å skrive frem, det uttrykket irriterer meg.
Det høres jålete ut.
Skriv. Si skriv.
Men kanskje er det likevel det samme med skrift som med blikk. Og lukt. Man drar frem noe blant mye.

fredag, juli 08, 2016

Hvor stor dose bekymring anses som normalt?

I dag gikk jeg til legevakten for å sjekke om jeg har hjerteinfarkt. Jeg har vært bekymret av og på i to dager av et trykk i brystet, trøtthet: Ta det med ro, vent litt og se om det går over, du er kanskje bare fryktsom, oversensitiv, selvsagt skal du undersøke, det er det eneste fornuftige, tenk om jeg bryr dem med et tullete spørsmål, sånn kan man holde på.

Det var nok ikke hjerteinfarkt, EKG var helt fint, jeg får svar på en blodprøve i ettermiddag, men alt så godt ut.

Etterpå gikk jeg på kafe for å spise frokost og feire at livet er normalt og jeg skal på kveldsvakt, ingen utblokking av årer i dag. Overarmen svei, er det blodforgiftning i den åra der, ser den mørkere ut, hva er det egentlig som svir når det fortsatt svir. Men kroppen tåler at sykepleieren stikker feil, husk det. Husk det.

Å sitte på kafe og bekymre seg over svie på overarmen virker tøysete når jeg har kreftkuler som vokser i kroppen. De er jeg ikke så bekymret for for tiden, skjønt jeg er ikke fullstendig ubekymret heller, men sådär. Rolig. Fornøyd. Broren min sa: Jeg kan ikke forstå at det skal være en god nyhet at kulene dine fortsetter å vokse, da jeg fikk resultatet her om dagen og var glad.

Det er klart. Det hadde vært en bedre nyhet om de hadde stagnert. Eller enda bedre gått tilbake. Begge deler er mulig.

Men det jeg fryktet da jeg gikk til legen for å få CT-resultater etter ferien var at tilstanden skulle være så dårlig at jeg måtte behandles. Nå må jeg ikke det og det betyr at jeg kan leve normalt. Jeg kan ha hverdag, det beste som er. Jeg kan planlegge ting som skal skje om noen uker og anta at de kan skje, og jeg kan fortsette å begynne å løpe (så smått, så smått, egen post om litt) og regne med at jeg langsomt blir sterkere, ikke svakere.

Jeg har kuler som vokser i hele kroppen. I bekkenet er en av dem blitt 25 x 12 mm, mot 10 x 9 mm for tre måneder siden. Det er knuter på halsen og i nærheten av lungene. Men skjelettstatusen er uendret og jeg har luftfylte bihuler. Dette siste virker bra. Jeg merker meg det.

Legen på Radiumhospitalet lærte meg at kulene mine kunne vokse langsomt, men så kunne èn av dem skyte fart og gi symptomer i løpet av en måned.

Bekymring flyter frem og tilbake, stopper opp ved en flis, stopper opp ved langt større trusler. Jeg håper de lærer på lege- og sykepleierskolen at vi ikke trenger være koko likevel.

Legen på legevakta spøkte med meg på en intelligent måte. Jeg regner med det betyr at han ikke syns jeg var koko, og det er en god ting. Han lærte meg noe interessant: At diffuse og svake symptomer på alvorlige tilstander øker med alderen. De er ikke så typiske i den alderen jeg er i.

Hvorfor det, lurer jeg på. Er det fordi cellene deler seg så slapt at kroppen venner seg til forandringene? Er nervetrådene blitt sløve slik at smerte ikke oppstår så lett. Hvor er det popviten å finne om slike ting. Vi burde vite mer om slike ting. At gamle ikke fryser ihjel fordi de er gjerrige, men fordi de ikke kjenner at det er kaldt for eksempel.

Oh well. Takk for i dag. I morgen tidlig flyr jeg til Jæren og skal leve noen dager utenfor hverdagen. Det er også fint.

Andre tekster om kreft, samler dem her:


Det Kari Bremnes sa på radioen i går
Kle av med på cellenivå
Lemmy, kreft og journalistikk
Det går bra med meg
Fornuftens stadige, påtrengende påminnelser
Sex er viktig
Kreft er den nye puppen
Anne B. Ragdes raseri
Hva er dette for noe sludder?
Jeg visste jo
Irritert på Fugelli
Hvorfor kaller vi det gift
Hårene vokser
Jeg har glemt hvordan det er å ha hår
Jeg har glemt hvordan det er å være trett
Svart på hvitt og hardt
Språket til kreftbloggere
Jeg hadde tenkt
Folk får mer enn de kan bære
Å våkne
Livsvisdom, og sånn
Smaken i maten
En overraskende følelse
Fremmede følelser
Virkeligheten er upresis