tirsdag, oktober 29, 2013

Først skal jeg jobbe i morgen,

så skal jeg ta fly og så skal broren min lage kveldsmat til meg, så skal jeg sove hos min mor. Så skal vi ta båten utover havet og være på en bitteliten øy et par dager. Jeg ser frem til det.

mandag, oktober 28, 2013

Der Laurie og Lou bodde

Laurie og Lou bodde i West Village i New York, i West 11th Street, samme gata som Annie Leibovitz. De kjøpte et annet hus i tillegg for fire år siden, i Amagansett nesten ytterst på den lange tarmen Long Island øst for New York, det var der Lou Reed døde. Han fikk leveren transplantert i vår, og hadde noen problemer etter det. New York Times skrev i går at han fikk behandling inntil for få dager.

Hvis du er som meg, ser du gjerne huset der Laurie og Lou bodde, det ligger godt avskjermet fra veien og er et ganske lite hus med mye vinduer i. Slik så det ut da de forrige eierne la det ut for salg, og Laurie og Lou kjøpte det.

Noen bilder og en video fra gårsdagens bloggpost

søndag, oktober 27, 2013

Lou Reed er død

Stakkars Laurie Anderson, som levde med Lou Reed i mange år, og som jeg skriver om rett som det er på disse sidene. Lou Reed fikk en levertransplantasjon i vår, har vært skranglete siden såvidt jeg forstår. Men ikke så skranglete at ikke Laurie Anderson hadde planlagt konserter både denne måneden og neste.

Lou Reed sin nettside lar seg ikke laste opp akkurat nå. Det gjør Laurie Andersons. Vi kan muligens slutte noe ut av at hun avlyste konserten hun skulle hatt 16. oktober, men at 3.november-konserten fortsatt sto fast.

Sist jeg så Laurie Anderson var i operaen i august og da snakket hun om døden. Hun sa snakket om hunden Lolabelle som døde, og at dyr som mennesker trekker seg tilbake for å dø, eller vi går i det minste gjennom en prosess hvis vi ikke dør brått. Og det har vi ikke rett til å ta fra et individ.


Da de giftet seg i 2008, sa Laurie Anderson blant annet dette om forholdet til Lou Reed:

Well, I think he's probably made me a little tougher. And by that I mean if I'm sort of talking around something, he just goes, 'Why don't you just say what you really think? OK? You don't have to be nice or pretend. So that's been very interesting. And maybe it's almost the opposite thing that he's learning from me.

Mer om giftemålet, og flere bilder av de to
Laurie og meg i operaen


Husker du dette bildet, der Lou Reed forteller om de stilige brillene han har, med bevegelige brilleglass, sånn at han kan slå dem opp? Det er fra Blue in the Face. Og jeg tenkte på det den gangen i 2006 da jeg gikk rundt i Brooklyn og tenkte på Laurie Anderson rett som det var, og så plutselig gikk Lou Reed og Laurie Anderson rett forbi meg.

Det sammentreffelige med Laurie og meg

- Uten Lou Reed hadde ikke bowie turt å gjøre det han gjorde, skriver Andres Lokko i kveld. Lou Reed var personligen ansvarig för att skapa den moderna intellektuella rockmusiken.

- Punkvågen hade varit omöjlig utan Lou Reed. Den bästa bok som skrivits om punkhistorien, ”Please kill me”, inleds med Lou Reeds elchocker, skriver Jan Gradvall.


Her er Lou Reed med Julian Schnabel da spilte inn Berlin på film. Under er min Lou Reed som mot slutten av videoen gir et dempet smil, men et varmt smil til Antony, som har sunget Lou Reeds sang Candy Says, klippet av fra filmen Berlin. Jeg oppdaget foresten Antony i Oslo konserthus for tusen år siden da han koret på Lou Reeds Raven-turné.


torsdag, oktober 17, 2013

Nå blir det tøfler på badet

Nei. Jeg skal ikke få håndverkere til å bryte opp badegulvet og reparere varmekablene. I ti år har vi hatt rett ut fra senga til deilig varme på flisene om morgenen med føttene, for en utsøkt luksus, jeg skal huske hvor skjønt det var. Heldige griser var vi, lyckans oster. Men nei. Heretter blir det tøfler.

søndag, oktober 13, 2013

Cirkus Cirkör har fått nye og morsomme bevegelser igjen

Du kan se en mann som kan spille fiolin mens han balanserer, en dame som kan snurre med de store skuldermusklene sine inni en stor rockering. Du kan se en musiker i et tårn med et svært glis og fiolin og trommebrett, folk som tripper på en ball, folk som vever seg trygt inn i fiskegarn. Bare det å ha strikking som ramme for en forestilling, det ligger en protest i det.

Jeg har fulgt med Cirkus Cirkör i mange år, reist til Stockholm, Paris og Wien for å se dem, vært med barn i gymsaler, telt og i selveste mekka: Den store hallen i Botkyrka utenfor Stockholm. Nåvel, begeistringen har dalt de siste årene. Jeg syns ikke forestillingene har vært så oppfinnsomme, de har liknet andre forestillinger mer enn det jeg har tenkt på som Cirkus Cirkörs eget uttrykk, de har trått vannet syns jeg. Men nå begynner de å likne seg selv igjen. Triksene er mer originale igjen, de flyter over i hverandre og det skjer ting utenfor trikset også, slik at man som seer ikke blir tvunget til å fokusere på et fixed trix. Det er kjedelig.

Jeg bryr meg ikke om temaet for forestillingen, jeg liker å se på kule bevegelser. Jeg liker å bli begeistret over å se noe nytt. Begeistring er en god følelse. Gjentakelser er godt og gir glede, men kan man få kicket av begeistring av dem? Jeg flyter vekk i tanker om gjentakelser og fordypning mot begeistring, i forestillinger og i forhold. Oh well.

Lillestrøm, Askim, Sandnes, Harstad, Fredrikstad, Hadeland, Arendal, Haugesund, Kristiansand, Skien og Larvik, her ser du når.


Her får du flere fakta om forestillingen og en video.
Videoen blir heftigere mot slutten.

søndag, oktober 06, 2013

På Arbeidermuseet

Klikk på bildet og se det i større versjon, se på fjesene, frisyrene, klærne. Jeg syns disse kvinnene ser helt anderledes ut enn slik jeg ser for meg kvinner fra gamle dager. Men så, hvor ofte har vi sett kvinner som arbeider på fabrikken i arbeidsklær. Noen av dem kunne sklidd rett inn i dette nu-et. I dag var jeg på det nye Arbeidermuseet ved Akerselva.



Blant de andre som gikk rundt og så på industrihistorie, møtte jeg en gammel, kvikk kvinne og vi kom i prat. Hun fortalte at hun fortsatt bodde i den leiligheten hun var født i. Da hun var 17 døde først mora tidlig på høsten, mens hun satt ved henne på Ullevål sykehus, et par måneder senere faren.

Politiet kom på døra og hun måtte bli med ned og identifisere ham. Han hadde lønningsposen hos seg, han ble slått ned og drept etter en pengekrangel. Han var alkoholiker, det var tydelig at hun ofte hadde fortalt at det var godt de bodde i første etasje sånn at de kunne hoppe ut av vinduet når faren var full og tok fram øksa. Faren hadde båt nederst i Akerselva, han dro ut og fisket mat. Han arbeidet på kaiene. Faren svømte ut til Amerikabåten for å få ting. Faren hoppet fra ti-meteren med broren på skuldrene, men da var han full.

Så var begge foreldrene døde og hun måtte forsørge de to yngre søskenene. Var det ingen fra kommunen som oppsøkte dere, du var jo et barn selv? Nei, sånn var det ikke da. Hun spurte noen i oppgangen hvordan hun skulle lage julesteika det året.

Etterpå, da vi gikk med rundt med en omviser, kom en kvinne på min egen alder. Hun hadde hes røst og så ut som hun var voldsomt forslått. På kinnbeinet var et par dager gammelt kutt uten plaster, som om huden og kjøttet rett under var sprukket opp av slaget av en neve. Det var som en flat pute med lymfevæske under huden på kinnet.

Hun hadde blåmerke, grønt egentlig, over hele kinnet, det strakte seg opp over øyet og langt nedover halsen helt ned til brystet. Jeg har aldri sett noe liknende. Hun fortalte at hun hadde ribbeinsbrudd, men at hun var på bedringens vei. Det fins så mange virkeligheter, noen rett borti gata, andre for merkelig få juler siden.

onsdag, oktober 02, 2013

Jeg er hjemme

Det er det samme hver gang, vemodet over å forlate hvilen, det rolige samværet med mennesker som er nær, spenningen ved å oppleve nye og fremmede ting, den gode følelsen av å få til å supe i seg skjønnhet ved bygg, natur, beplantninger, skikker og situasjoner - fordi de er nye for blikket.

Og samtidig, gleden ved å komme hjem, til rutiner, til nøysomhet, virksomhet. Å stå opp i otta og gå på morgenvakt, streve med arbeidet, streve i mange timer etter hverandre i strekk med å få til noe som kan ha en nytte for andre. Gå på jobben, gå på gymmen, kjøpe gulrøtter og linser, bruke opp krydderboksene som står bakerst på hylla, gå i skogen etter sopp og høstluft, brette sammen klærne til hyllene. Sin egen seng. Omorganisere hyllene litt. Jeg har lyst til å gå på teater.

Pakke ut av kofferten, litt etter hvert. Pakke ut de nye tingene, sleiva i oliventre med flat tupp som gjør den god å røre i grønnsaksgryta med, salatbestikket, som er kort og bredt, også i oliventre. Det er alltid for få skeier til å forsyne seg med når det er gjester, slik har det vært i tiår. Ikke heretter antakelig. Slik tusler livet av gårde. Unge folk ser ut til å tro at det skal være orden i skuffene faderlig fort etter at man er blitt voksen.

Hverdagen skal bare vare seks uker denne gangen, før ukene skal brytes opp med nye inntrykk og ny hvile igjen. Jeg har bedt om permisjon uten lønn noen uker. Det er merkelig egentlig hvor sjelden det gjøres i vårt samfunn, i forhold til hva vi ellers bruker penger på. Jeg kom nesten ikke på at det var mulig.