søndag, juni 30, 2013

Facebookforakten

Når silkesnobben på Twitter skriver om Anita på Facebook, oser forakten gjennom hvert enkelt av de 140 tegnene man har til rådighet der i gården. Anita skriver om ubetydelige og private ting, sier de som selv mener de tilhører de øvre lag av sosiale medier. Anita elsker mannen sin og prinsen Leon og hun hjerter alle. Ikke som de på Twitter som diskuterer ytringsfrihet. Og sangene i Grand Prix. Og sender ironiske ord-smileys om Jarle Aabø. Og fotballfrue.

Resten av spalteteksten til Journalisten finner du her.

onsdag, juni 26, 2013

Google reader, hva nå?

Jeg har brukt Google Reader til å få beskjed hver gang bloggene jeg leser har oppdatert, når endel nettsider har lagt ut nye artikler, jeg har hatt søk inne og har fått beskjed når det er nye treff på søket mitt. Mandag legges Google Reader ned. Hvilket system skal jeg bruke nå?

Jeg misliker å måtte bruke tid på å skifte ut et system som virker for meg. Jeg liker at nye tekniske systemer jeg må sette meg inn i er enkle å forstå. Har du et tips til meg?

Jeg husker for mange år siden, jeg sa til den tekniske sjefen på jobben at jeg skulle ønske det fantes en måte å få beskjed hver gang en side hadde oppdatert, slik at jeg slapp å gå inn og sjekke hver dag. Noe sånt system hadde han ikke hørt snakk om. Det er en stund siden.

søndag, juni 23, 2013

Glenn Gould

Hvem var nå denne fyren som Patti Smith stadig trekker frem i intervjuer og som jeg så Dag Solstad også nevnte som en av få musikere han hører på. Jeg liker jo stort sett dokumentarer om folk uansett hvem de er, denne også. Dessuten hjalp den meg litt til å forstå klasisk musikk, som jeg ikke skjønner bæret av. Ikke bæret.

Om savn

Hvor mye frihet kan man ta ut ute å skade andre? Det spør Martin Widerberg om i denne filmen om sin far, farfar og sine sønner. Jeg har akkurat sittet og sett på den, anbefaler den.

lørdag, juni 22, 2013

Laurie Anderson i Operaen!

11. august er det, "Laurie Anderson er en av USAs mest anerkjente - og dristige - kreative pionerer. Hun er best kjent for sine multimediapresentasjoner og innovativ bruk av teknologi. Som skribent, regissør, visuell artist og vokalist, har hun skapt banebrytende verk innen både kunst, teater og eksperimentell musikk." Her er mer av Operaens informasjon.

>
Forøvrig, litt Se og Hør på P2-segmentet. Laurie Andersons mann, Lou Reed, fikk nylig ny lever transplantert.

onsdag, juni 19, 2013

Ferieregel #1

Poenget med ferie er hvile, tid til å være sammen, oppleve noe annet. Vi hopper rett til siste punkt. Å oppleve noe annet er å sette seg i en situasjon som ikke er hverdagslig. Vi spiser annen mat på ferie, men bare litt anderledes. Vi spiser på litt fremmede restauranter. Men hvorfor stoppe der?

#1 Ta den nærmeste boka du har i synsfeltet, slå opp på side 7. Ta kopi av den første fullstendige setningen, lim den inn i Facebook-statusen din. Ikke forklar deg. Go with the flow. Lat som om det er en gøy lek. Si til deg selv at det hjelper mot noe.

Ferieregel #2

Ferieregel #2

Ta en buss til endeholdeplassen der maten antakelig blir stekt i usunt fett, der trærne er færre og butikkskiltene er skitne. Eller, kanskje tilfeldighetene ta deg dit det er flere meter mellom husene, der trærne ikke hører hjemme i naturen i landet du ferierer, og kaféene har små bukker på fortauet der noen har tegnet med flerfargede kritt på tavlematerialet. Det vet du ikke, for du er på blåtur. Alle byferier bør inneholde minst en blåtur.

#2A Vær sulten. Virk usikker. Gå inn på et spisested. Spør den som serverer eller står bak disken hva den foretrekker. Spis det.

#2B Når du er mett går du til en frisørsalong på samme stoppested. Be frisøren klippe og fikse deg slik hun eller han syns er best. Gå til en neglesalong. Be om spesialiteten.

Ferieregel #3

Ferieregel #3

Oppsøk en plastisk kirurg. Spør hva flest vil ha. Bestill det. Gjør det.

Ferieregel #4

Ferieregel #4

Ta med deg bøtte, varmt såpevann og klut til et sted i byen. Vask noe som er skittent. Gjør det grundig, ikke bruk kort tid.

Ferieregel #5

Ferieregel #5

Kjøp blomsterjord og putt den i bøtta. Kjøp to små busker og en spisspade. Finn lavblokkbebyggelse med plener uten pynt. Hvordan har det seg at vi innordner oss strengheten: Der kan du plante, ikke der. Vi er sosiale vesener, men vi er også redde. Spa et hull, plant en av buskene.

Gi den andre busken til den første du møter som er i stand til å også bære med seg bøtta og spaden. Hvis den sier at den ikke har hage, trekk på skuldrene.

Ferieregel #6

Ferieregel #6

Når du kommer tilbake til rommet ditt Send en e-post til noen. Forklar hvorfor du gjorde som du gjorde den gangen.

Ferieregel #7

Ferieregel #7

Gå til det nærmeste kirkesamfunnet. Noter deg når de har neste samling. Gå tilbake på det tidspunktet. Hvis noen av de lokale oppsøker deg og du blir tvunget til å si noe, si: Jeg følte trang til å kjenne guds nærvær.

Ferieregel #8

Ferieregel #8

Gå på biblioteket. Spør den første du støter på bak nest reol om hjelp til noe. Vurder fremtiden sammen med dette mennesket. Hvorfor ikke egentlig? Ligg med det hvis du får muligheten.

Ferieregel #9

Ferieregel #9

Bestem deg for å gjøre noe uventet med ytterveggen din når du kommer hjem. Spør noen om hun/han kan male en pynt mellom to vinduer. Hvis naboen kommenterer det, si at du har savnet noe slikt.

Ferieregel #10

Ferieregel #10

Ta frem en pynt eller et møbel du har fått som du ikke syns passer hjemme hos deg. Sett det på et sentralt sted. Ikke forklar deg. Si at du er veldig glad i det.

Ferieregel #11

Ferieregel #11

Neste gang en kollega spør om du har planer for helgen, si at du skal være alene og drikke øl hver dag frem til søndag kveld. På dagen også. Drikke øl og sove.

Ferieregel #12

Ferieregel #12

Lev en dag slik du forestiller deg det ville være å være det andre kjønnet. Kle deg i det andre kjønnets klær. Stopp opp regelmessig og spør deg selv hvorfor du ter deg akkurat slik. Hvorfor sier du det? Hvorfor sier du det på den måten? Ikke vær parodisk.

Ferieregel #1

tirsdag, juni 18, 2013

Som en meditasjon, tror jeg

Jeg visste ikke at denne ferien skulle bli så hvilende. Jeg hadde ikke så lyst til å dra. Plutselig hadde jeg ikke lyst til å være alene, musikerne som skulle opptre på festivalen fristet meg ikke. Og så videre. Men det er grenser for hvor galt det kan gå, og så dro jeg.

Jeg maste lenge på forhånd med å bestemme meg for hvor jeg skulle bo. Alle stedene virket så overlesset. Hvis jeg skulle betale mye, ville jeg i det minste at rommet skulle ha luftige gardiner og bare se ut som en sånn såpereklame der alt er hvitt.

Jeg endte på et studenthjem. Det er helt stille her. Jeg har eget rom, med eget bad. Rommet får meg til å tenke mer på en klostercelle, enn et hotellrom. Og det er fint. Det er skap og hyller og kjøleskap og skrivebord. Ikke noe på veggene. Alle hyllene var tomme. Jeg har en hylle for skittentøy. En hylle er kjøkkenet, skjei og gaffel, brød ligger der. En hylle er for de tingene jeg ikke trenger bry meg med før jeg skal dra hjem. Klesskapet er nesten tomt. Det er lite her. Det er det som er fint.

Jeg var på Cut Piece, med Peaches. Yoko Ono hadde bedt henne lage en re-make av sin egen forestilling der hun sitter på scenen og publikum kommer opp en etter en og klipper vekk klærne til hun sitter igjen naken.


The point is, sa Peaches på forhånd, at publikum kan ta vekk det de vil fra kunstneren, i stedet for at kunstneren kan gi bort det hun vil. Jeg tenkte at det holder for meg med det kunstnere vil gi bort, jeg har ikke lyst til å ta vekk noe mer. Jeg forestilte meg at jeg gikk opp og så la saksen ned, men går ikke så ofte på scener og alle varianter ble gjort.

Når man sitter sånn og ikke har annet å gjøre enn å se på strømmen av mennesker som går opp, gjette hva de har tenkt seg, se at de klipper bittesmå biter, som ville de at dette aldri skulle ta slutt, noen må klippe slik at kjolen faller fra kroppen, noen må klippe BH-stroppen. Noen klippet av klesbiter av seg selv og la foran henne, noen dekket henne til, noen tok vekk. Jeg tenkte på hva vi vil ha av hverandre og hva vi vil gi. Jeg har skrevet om det før, kommer sikkert til å gjøre det igjen: Det er så godt å tenke når det skjer akkurat passe lite i synsfeltet.


Bildet var ikke ment å bli så uskarpt. Peaches satt der rolig, smilte noen ganger, så ut til å føle ubehag andre ganger.

På samme måte da jeg satte meg på bussen i går og tok den til endeholdeplassen. Etter å ha sett på butikker som reklamerte for kvalitetsvarer under ett pund, og affordable meals, beautysalonger, laundromater, skitnere skilt, og tenkt de samme, gamle tankene om klasseforskjeller så begynte de bare å flyte. Det tok en time, så tilbake igjen samme veien, der er en forestilling i langsom forandring, det er ferie.

Äntligen! Kritikk mot brystkreft-haiene

Jeg er så lei av at brystkreft kobles til BH-er, rosa, bamser som om kvinner med kreft er barn, Lindex. Løping også. Selv om Grete Waitz døde av kreft og løping er sunt, kan vi ikke bare skille tingene. Løpe for å løpe, snakke om kreft når vi skal snakke om kreft. Og fordi rosa nå er blitt brystkreftfargen, selger løpsarrangementer egentlig BH-er for Lindex.

Fordi det er kreft virker salgsfremstøtende uangripelige, siden saken er så god, folk dør jo av det. I USA har alt fra støvsugere, leppestift, biler og Kentucky Fried Chicken blitt promotert i brystkreftens navn. Den rosa sløyfen ble introdusert av det amerikanske damebladet Self og kosmetikkfirmaet Estée Lauder i begynnelsen av 90-tallet. I oktober, brystkreftmåneden, er Fløien i Bergen blant de monumenter som har blitt lyst opp i rosa i brystkreftens navn, sier Venke F. Johansen, hun har studert symboler og mening i brystkreftkampanjer.

‒ Noen hevder at den rosa sløyfen i dag brukes mer for å promotere produkter enn til å bedre kvinners muligheter til å oppdage og overleve brystkreft, sier forsker Venke F. Johansen.

Dessuten: Syk men pen

Kroneksempelet er dog organisasjonen «Look good feel better». «Hjelp kreft-pasienter med utseendet», er slagordet som kommer opp etter et google-søk. En rekke kosmetikkgiganter står bak initiativet.
‒ De gir gratis sminkeveiledning, forklarer Johansen.
‒ Så kvinner skal ta seg ut, også når de er syke.

Jeg har skrevet om hvordan vi omtaler kreft før:

Noen fikk sitte i VG i begynnelsen av november og plumpe ned språket ved å fjerne ordene som kunne lagd nyanser i den tittelen: Kreften - en berikelse. Det er alltid noen mennesker en tittels grellhet berører sterkere enn å vekke leselysten. Når livet viser seg fra den siden Jonas virkelig kunne kalt krevende, er det likevel ikke grenser for hvor platt det går an å fremstille det.

Folk får mer enn de kan bære

mandag, juni 17, 2013

3-åring på Twitter

søndag, juni 16, 2013

Silent disco og meg

Jeg var på Silent Disco seint i går kveld. Jeg visste ikke at det fantes en slik kategori. Man har på seg trådløse hodeklokker, i dette tilfellet veldig gode, god lyd! og så hører man musikken man danser til gjennom dem. Det sto to DJ-er på scenen og man kunne lett svitsje lyd og velge hvem man skulle høre på, og man kunne regulere lydstyrken. Jeg hørte stort sett på Peaches, hun spilte finest musikk. Hun andre drev med tradisjonell 80-talls spilt rett frem.

Jeg ble så begeistret for denne idéen. Musikken når frem mye bedre. Musikken kommer rett inn. DJ-en kommer nærmere, man hører og oppfatter hva hun sier, det fins ikke noe skrål å forstyrres av.

Jeg vil alltid sitte på første rad, alltid stå foran på konserter. Jeg liker ikke at noe distraherer meg i opplevelsen. Jeg vil være inni opplevelsen, ikke distansert, ikke så selvbevisst. De siste årene har det blitt stadig vanskeligere å oppnå tilstede-følelsen på konserter, og jeg har savnet det. Jeg savner å danse også. Audun Vinger skrev for en ukes tid siden i DN at det er urettferdig at det å gå ut å danse er så fremmedgjørende for godt voksne folk. Det er det. I går fant jeg en ny venn: Silent Disco.






På skjermer ble det vist dokumentarfilmer om Yoko Ono, og noen ganger tweets av henne. En av dem var: Keep dancing.

lørdag, juni 15, 2013

Kulturdokk i London

Jeg velter rundt i London, ruller fra side til side i sommerens kulturdokk, skjønner bare halveis hva jeg driver med. I går startet jeg dagen på jobb 05.00, fløy til London, surret i gatene til jeg fant herberget jeg bor på, kjøpte adapter slik at jeg kan lade dingser, hentet ut ukas billetter i billettluken og vaglet meg på konserten til Yoko Ono, måtte samtidig utstå sønnen Seans jævla prat og mas og ideer om hva gutter og jenter liker (tog, ikke tog), sovnet periodevis på stolen, men fikk høre Yoko Ono og Peaches synge Yes, I`m a Witch. Med mere.

Meltdown er en årlig festival der en musiker får kuratere hele festivalen (en uke, opp mot to). Dette er tredje gangen jeg er her, og Yoko Ono begrenser seg ikke til å bruke kveldene og konsertsalene hun har til rådighet, hun kjører på i hele området, typisk! Bra. I dag var det aktivismedag med foredrag og samtaler. Jeg hadde tenkt meg på Cory Doctorow med flere om digitale medier og aktivisme, men ruslet uforvarende inn i en sidesal 3 på da det skulle begynne og satte meg på ledig plass på første rad rett foran Peaches som kom på scenen, Peaches som jeg ikke visste om før i går. Peaches er elektronisk musiker og scenekunstner som roter rundt i trange kjønnsformer.

Peaches snakket om å gjøre ting man ikke er kjent med, å få til å bruke kreativitet fordi man ikke kan konvensjonene, eller klarer fristille seg dem i det minste. Hun var glad hvis noen kunne hente noe ut av det hun holdt på med, hvis noe hun gjorde kunne åpne opp tanken for en annen, eller hvis ikke så pass, om musikken bare kunne fuck the pain away i det minste.

Peaches snakket om hvordan hun ville gjøre nytte av den statusen hun hadde til å peke mot Pussy Riot da de ble fengslet og hun lagde en video og 250.000 mennesker skrev under et brev til Putin som han rev i stykker og hun virket ikke entusiastisk i troen på hvor voldsom betydning noe slikt egentlig har. Peaches gikk.

Andre folk kom på scenen, de hadde lagd Pussy Riot-bok og jeg falt av. De var så unge plutselig, det var så lenge siden. En av kvinnene har den nye rare måten å bevege fjeset på sånn at jeg ikke skjønner hvilken kategori hun hører hjemme i, til pass for meg, de er 24 og har en master og falske øyevipper og de sperrer øynene opp når de snakker, de smiler, de hyper-mimikker, de ansiktsposerer. Oh well. Nei faen, de må slutte med det der. Legge litt pepper inn i sukkeret i det minste.

Raphael Fox, kunstner, snakket om at han hadde no regrets og han mente sikkert noe spesifikt men jeg tenkte på hvem som får til å gå gjennom livet uten anger. Hvem får til det? Fox hadde lagd noe som het Trans Media Action og de drakk kaffe med mediesjefer og opplyste dem, det hørtes vel og bra ut og nå fins det gender questioning kids, det høres lurt ut, burde vi ikke alle.

Katya i Pussy Riot kom på Skype-overføring, hun fikk si noe om fryktløshet og uavhengighet på en råtten linje. Så kom to andre kunstnere i Pussy Riot på scenen, de kunne sin dramaturgi de bok-aktivistene. De satt der med fargede balaklavaer og snakket med forvrengte stemmer via mikrofonen, men de ble mest spurt om seg, ikke hva de lager. Hvorfor vil de være anonyme (vil ikke være famous people). Hvor ofte får de to fortsatt i fengsel se barna sine (en gang i året), hvordan er det å være dem kort sagt.

Det er sånt de lurer på nå de som har jobbet lenge med boka: Hvorfor er du så kul? men de gjerder jo inne Pussy Riot og trekker opp stigen etter seg, gi nå folk sjansen til å høre noe om Russland og forholdene der. Snakk til folk, åpne opp. It`s a fight for art, det er kjernen i prosjektet, det fikk de sagt. Og mens vi satt 40 mennesker i en sal i London og hørte Pussy Riot snakke og ingen Instagrammet (glemte adapter på kafé) og ingen twitret, så twitret andre mennesker om at Paul McCartney sto på scenen i Manchester og sang Back in the USSR og viste frem Pussy Riot-banner.

Det kanskje var det Sean Lennon gjorde i går mot slutten av konserten, åpnet opp, snakket til folk, da han fortalte at han hadde spurt mamma (Yoko) hva hun ville ha i 80-årsgave, skulle han ta henne med på en fancy restaurant? Men Yoko hadde lyst på å gå i studio og spille inn et rockealbum. Kvinner på 80 kan leve mer enn å smøre seg inn med en god krem. Og litt yngre, men gamle, i alle fall periodevis muggen kvinne (meg) skal nå prøve å riste av meg mismotet og gå bort til Themsen igjen der Peaches skal være dj ute på terassen. Prøver det.

torsdag, juni 13, 2013

Sophie Calle på bordet mitt

Der ligger hun, her sitter jeg. Sophie Calle er et annet sted også, hva holder hun på med i kveld? Vet ikke. Jeg skal pakke sekken, legge meg, jobbe en tidligvakt, ta drosje til flytoget, vise frem passet mitt, gå av på riktig T-bane-stopp i London, finne stedet jeg skal sove, og om ett døgn sitter jeg på en stol og hører på Yoko Ono synge. Det er det jeg skal.


Sophie Calle er på forsiden av bladet jeg fant i Narvesen i dag og hun skal få bli med til London i bladform. Jeg ser allerede nå at hun sier:

"Men jeg synes ikke verkene mine krysser grensen mellom det private og det offentlige fordi ingenting i verkene mine er privat."

To be continued. Eller, fortsettelse følger, som vi pleier si.

lørdag, juni 08, 2013

Tom Waits, beste fanbrevet jeg har lest

Dear Tom, My wife and I owned a motel out in Ramono in the 70´s.
Before we were married, my wife´s 2nd husband´s oral surgeon (who incidentally had six toes on each foot) bought a tractor from a fella who had a seed bank in Biscayne, FI.

Well, he claims the fella who painted his house also painted your house. Anyway, I went in for passing bad checks (and also something I dont`t want to talk about) and well, prison wasn`t so bad (Soledad). I learned to read there and I`m out now and I collect autographs.

I have Roy Rogers, Orin Hatch, Bella Legosi, Paul Lynds, Stallone`s, Rita Moreno, Richard Berry (who wrote Louie Louie) and I would love to add yours to my collection.

Also, by the by... the woman on the cover of Small change is a friend of mines, mother. Weird huh?

Anyway your in Christ, Rex Taggart

P.S and by the way, I love everything you`ve done.

Fra den nye fotoboka av Waits og Corbijn.



tirsdag, juni 04, 2013

De kan sine triks

Se på dem da. Jeg har ikke sluttet å se på folk som kan triks siden den gang jeg klippet Olga Korbut og Nadia Comanechi ut av bladene, limte dem på fargede papirplater fra bokbutikken og hang dem opp på rommet mitt. Disse to går på sirkusgymnas i Sverige.

lørdag, juni 01, 2013

I dag har jeg lest,