mandag, august 27, 2012

På Simpons vil han,

men ut på veien for å spella?

Tom Waits presenterer pappa Homer for en gjeng konspiratoriske hyperpessimister som gjør seg klar for teknologisk dommedag.

Episoden kommer på tv i desember. Hvis du ikke blir glad av dette, kan du bli glad av at Justin Bieber også er stemme på Simpsons denne sesongen. Eller fortelle det til noen som blir glad av det.

Eller så kan du bli med meg og surmule videre over at det han lanserte den tirsdagen bare var en fin video, ingen turné.

søndag, august 19, 2012

Helen Gurley Brown er død

Det har gått meg hus forbi. Hun døde 90 år gammel mandag etter et kort sykehusopphold på Manhattan der hun bodde. Hvem var hun? Kjent for sin frekke stil og for ha fått det til å svinge av Cosmopolitan, bl.a ved å fjerne den flinke husmoren fra forsidene og erstatte henne med en raff og ambisiøs single kvinne.

Hun var den første til å sette i gang diskusjon om sex for kvinner i Cosmopolitan da hun overtok det synkende magasinskipet i 1965. Hun hadde et litt rotete feministisk rykte. Hun oppfordret kvinner til å nyte sex, i ekteskapet og utenfor, gjerne med gifte menn. Og hun sa at kvinner godt kunne utnytte menn ettersom de tjente mer. Ellers ser det ut til at hun mente mye av makten kvinner kunne oppnå skulle gå via spilling på sex, men jeg har ikke lest bøkene hennes.

Then again, Guardian skriver at sannelig var det ikke hardt arbeide som gjorde Helen Gurley Brown til en suksess og critics called Cosmo the "unliberated woman's survival kit" but, as one British edition editor, Deirdre McSharry, said, "lots of people did not know how to pronounce orgasm before it launched".

I økonomidelen av New York Times denne uka nevner de Helen Gurley Browns temmelig friske forslag for kvinner over 50: In which she suggests that as women age and the supply of available men dwindles, they should simply appropriate their friends’ husbands for jaunty recreational sex.

Her er Helen Gurley Brown i 1979.
Her skrev jeg om at Helen Gurley Brown ville ha konkav mage, at hun minnet meg om Susan Sontags essay om sykdom og metaforer og tb i kommentarfeltet finner opp begrepet tub-chic.

I 1948 ble hun reklametekstforfatter, etterhvert svært godt betalt. I 1962 skrev hun boka Sex and the Single Girl, tre år senere Sex and the Office. Hun ble sjefsredaktør i amerikanske Cosmopolitan i 1965. I 1997 sluttet hun i den amerikanske utgaven av Cosmopolitan etter 31 år, og gikk over til å bli sjef for alle de internasjonale utgavene av bladet.

onsdag, august 15, 2012

På tur rundt kvartalet

Lå i senga, slappfisk. Hørte musikk, tenorhorn og trompet mm, overhørte. Trodde plutselig det kunne være MINensemblet, spratt opp, kastet på meg kjolen og gikk ut på let etter lyden. Det var musikkvideoinspilling i bakgården til Food Story, ingen konsert. Kjøpte lakrisstang til trøst på SevenEleven. Nå sitter jeg i senga med vinduet åpent og hører på tenorhorn og trompet mm, våken.

søndag, august 12, 2012

Lars Lerin forteller om livet sitt

Hva er det å skjemmes over, sier han.
Hør på her.
Jeg har skrevet om ham her og her.

I Lofoten malte han når det var lavtrykk.
Jeg liker maleriene hans så godt. Fyren også.

fredag, august 10, 2012

Lena Dunham i New Yorker

Close to tears, I called my mother. My mom is a Long Island Jew, and my dad is a Connecticut Wasp, and they were in Deer Isle, Maine, visiting his best friend from boarding school. Everyone but my mom was out sailing on a boat known as Cognac; she was inside the cottage, having an asthma attack.

That is, she was happily avoiding day-old tuna salad and being asked to “grab the rudder for a second” and reading Vanity Fair by the land line instead. I told her the story, and she was scandalized. “How inappropriate!” she cried. “How wrong! That woman is a grownup, and you are a child. Why would she do this?” She told me to write a levelheaded query about it to my ex-boyfriend, Noah. I did as I was told. A model of equanimity, I forwarded the message to him with the heading “What the fuck is this shit?”

He wrote back quickly: “Oh my god. Well, I was just hanging out with them and we kept on getting into these conversations (with my grandparents, too) about the Internet and virtual spaces and avatars. . . . Something must have reorganized in her thinking about her online presence. She means it when she says she remembers you with pleasure and fondness. By the way, I have moved to the Bay Area. I hope you are well.”

He had moved? Without even telling me? After a year and a half of my telling people that I wished he would move and not even tell me? I was insulted. And I wouldn’t drop it. I e-mailed him again: “What did I do? What set it off? Was it the trailer for my movie? Was it my Twitter?”

He conceded that Nancy did feel she learned too much about me from my status updates. Like the one where I said something like “It’s Christmas day and I have a raging UTI—do you think I got it from watching 9½ weeks?” Or was it the one that sort of goes “I want to date a male flight attendant. Everyone I’ve slept with is gay anyway.” Here’s the thing, or at least a thing, about me—I hate offending people. Even though I love the feel of something vaguely offensive on my tongue, I guess I want to have my cake and tweet it, too.

Lena Dunham skriver altså i New Yorker, i sin deilige detaljdelende stil. Her er litt mer av teksten. Men den stopper dessverre midt i. Man kan lese hele hvis man har en iPad (irriterende) eller hvis man abonnerer, men da må man senere selv av-abonnere seg (irriterend). Så jeg får ikke lest hele før om en uke når iPaden kommer tilbake til Olaf Ryes plass her jeg er.

torsdag, august 09, 2012

Florence and the Machine

Da jeg bestemte meg for å høre på bandet visste jeg knapt noe om dem, jeg hadde vel mest merket meg forsiden til høyre, hadde hørt på et par sanger og ventet meg endel kvinner over 30 foran scenen.

Jeg ble stående å se på publikum før bandet begynte, og ble overrasket over hvor unge de var og hvor såpass perlekjedeaktige de så ut til å være også. Det var tydelig at det var henne de ville se, i alle fall de jeg så.

Da Florence Welch kom på scenen og begynte å geberde seg falt alt på plass. Hun tedde seg som en gresk gudinne, som en Jesus slik han ofte står med hendene på søndagsskolekort, løftet armene langsomt med håndflatene frem. Hun hadde på blått stoff, et stoff man kunne kalt florlett, en kjole som ville blitt kalt fragrende gevanter hadde hun vært 30 år eldre.

Hun snakket til publikum på et kjølig engelsk, hun hoppe-hinket bortover scenen, sånn som småjenter gjør nedover veien når de er glade. Og jeg så på publikum igjen og tenkte at Florence er en sånn artist man vil ha idet man er i ferd med å forlate det jeg såvidt drister meg til å kalle hestejentealderen. Florence var et blekt, høyreist vesen med en lang nakke, hvis hun bare ville lagt den på skrått bakover ville man sett vampyrens merker etter tenna.

Og når hun så snakket om hvor goodlooking crowden var, om sacrifice, om å spre kjærlighet og kyss til sidemannen så tenkte jeg at disse jentene foran scenen har lyst til å bli Florence akkurat nå og jeg tenkte på gamle Zappas distinksjoner mellom a girl, a woman og a lady. Han fremførte dem i mange varianter, her er en av dem:

A girl as a person has a choice of becoming a woman or a lady. To liberate a lady, first thing you do is take her white gloves off.

Da var det noe helt annet med Feist og hennes korister Mountain Man like etter.

onsdag, august 08, 2012

Festival-ide: Konjakk mellom puppa

Slik gjør du:

Kjøp to poser frukt og en kjøttbit på butikken.
Stek kjøttet, eller et vegetarisk alternativ. Spis det.
Sjenk opp en konjakk. Drikk den. Den har du til ferden bort til Øya og køen du må stå i.
Sjenk oppi en konjakk til. Ha den ene fruktposen inni den andre. Du har en dobbel pose. Hell konjakk nummer 2 opp i den doble posen og knytt for.
Stapp posen med konjakk mellom puppene slik at den ikke syns. Jo større pupper jo mer konjakk kan du ha med. Jo større pupper, jo mer konjakk tåler du antakelig også.
Dra på festivalen. Ti minutter før yndlingsbandet ditt går på, drar du posen halveis opp fra bh-en, biter hull i hjørnet på posen og suger i deg konjakken som var det en saftpose.

tirsdag, august 07, 2012

Elisabeth Fraser og meg

Jeg følte meg nesten ikke verdig til å sitte på andre rad i Royal Festival Hall i går kveld, jeg var aldri noe Cocteau Twins-lytter, jeg likte ikke synth-musikk og var heller ikke opptatt av å lære meg språket som skulle til for å kunne fortelle om hvor uinteressert jeg var på en underholdende, arrogant måte.

Jeg er helt uinteressert i atmosfæriske lyder

Men som jeg prøver å trøste venner som bærer på unødig skam over at de ikke kan de siste tiårenes musikkhistorie, kunnskapen som tillegges overdreven vekt for tiden: Også de uverdige kan finne nåde for scenens uttrykk.

Så jeg satt der jeg og hørte på Elizabeth Frasers stemme, kunne ingen av sangene, publikum responderte med like stor glede på alle, aner ikke hvem av dem som var gamle og hvilke som var nye.

Meltdowns beskrivelse av konserten

Igjen dette responderende publikummet på Meltdownfestivalen, de ropte sine hurras som var de i operaen. Men også: We can´t hear you! Og det var sant, stemmen kom deretter litt lenger opp i miksen, jeg ville hatt den enda høyere. Strengt tatt ville jeg hatt et annet komp.

Konserten startet med fire kirkesangere som sang vanlig kirkesang. Etterhvert som Elizabeth Fraser begynte å synge var det lett å høre hvordan sangen og arrangeringen av stemmen mot de to koristene hadde elementer av nettopp kirkesang i seg. Det var også lett å høre hvordan hun må ha vært en inspirasjon for Antony i måten å bruke stemmen på.

Brian satans synteziser Eno var med, han ser ut som Mefisto også. Jeg ble ikke glad i ham, ble bare litt glad i ham, da han kom frem på scenen helt til slutt for å være med på applausen. Han så så glad ut.

Dette syns Guardian

Så hva betyr dette Tom Waits?

En ny musikkvideo ser det ut som. Jeg sitter på pub i London og får ikke hørt på skikkelig, hva er dette: En vanlig sang? Ingen annonsering?

Jeg tror knapt at dette er alt dagen bringer Tom Waits-vist etter siste ukas hype. Alt annet enn annonsering av en turné er skuffende, nytter ikke å komme her med en musikkvideo.

Det ville være feildimensjonert forventningsoppbygging. Og Tom Waits ville ikke gjort en slik feil. Jeg føler meg trygg på konsert? Det er fortsatt ingen oppdatering på plateselskapets sider eller twitterkonto, bare videoen ute på Youtube. Jeg har fortsatt tro på at det kommer mer.



Men kan vi dempe oss litt?

I Dagbladet i dag skriver Magnus Bernhardsen om kvinneforakt på nett. Utgangspunktet er Berge og den såkalte mannosfæren som mener kvinner selv bør ta ansvaret for voldtekt når de nå går rundt med klikk-klakk-sko og ser deilige ut. Les den her, interessant kommentar.

Kommentaren fikk meg til å tenke på noe jeg stadig tenker på: Hvordan vi bærer seksualiteten vår i offentligheten. Og hvordan vi blir lest som mennesker basert på seksuelle tegn.

La meg først gjøre det klart at jeg er for den enkeltes rett til å sexe seg utvendig nøyaktig som den lyster på vei ut døra og nedover gata. Og jeg er klar over at min elsk på folk som transer seg til på lekent vis og mitt indre neserynk av ungjenter med brune bare mager er klasseorientert. Det er likevel interessant å prøve å diskutere de strukturene de fleste av oss påfallende lett faller inn i, helt naturlig liksom.

For et par dager siden spurte en på Twitter

Synes dere jenter/kvinner at det er problematisk at ukjente menn sier "Du er vakker" eller snur seg etter dere på gata?

Spørsmålet minnet meg på noe jeg vagt husker: Etter et avisoppslag satt en kvinne på Skavlan og skulle forsvare at hun syns det var problematisk at bygningsarbeidere plystrer etter kvinner på gata.

Konteksten var klar: Så humørløst, neimen kjære deg da, er det ikke bare hyggelig å bli satt pris på, kan dere ikke bare overse det da hvis det er så plagsomt, nei nå skulle man sett - få tyn for å gi uttrykk for at noen er vakre også nå.

Og skulle man ønske å gå lenger ned i dypet: Ditt aseksuelle mannhatende vesen. Du skulle være glad noen har lyst på deg.

Så jeg svarte twitreren

"Ja, forbipasserenes gradering av ens tagbarhet har bismak, en påminnelse av maktforholdene." Det kom ikke noe svar.

Selv om seksualitet er en åpenbart viktig del av menneskelivet, og seksuell kapital er noe som er med sammen med de andre verdiene i menneskets bank, så skjønner jeg ikke den store plassen dette får i vår tid i vår del av verden.

Eller, la meg uttrykke meg anderledes: Jeg skjønner godt kommersielle krefter som drar oss inn i eksplisitt seksuelle uttrykk.

Men jeg er uenig

Jeg skulle ønske vi kunne dempe oss til hverdags, slappe av litt, gå med de flate bekvemme skoene så og si. Og så heller sminke kjeften rødere når vi er på den galeien.

Så svaret mitt er ja. Det er påtrengende å bli fortalt noe om ens seksuelle kapital uten at temaet ligger i lufta fra før. Som i alt annet er kontekst avgjørende, men med et par unntak kan jeg si at når det skjer ligger det alltid et tydelig og ubehagelig maktaspekt der.

Bernhardsen skriver:

Eit døme til: Det er mannosfærebloggarar som meiner kvinner som går i høge hæler er seksuell trakassering - av menn. Klipp-klopp lyden er eit høglydt, pågåande krav om seksuell merksemd, og er difor seksuell trakassering av menn som må høyra på det.

Det er synd dette synspunktet kommer fra en så en så ekstrem side av kjønnsdebatten, det gjør at trangen til å umiddelbart skyte det ned blir sterk. Og selvsagt er ikke menn slave av noen drifter. Men på samme måte som jeg kan bli litt sliten av å skulle forholde meg til min seksuelle kapital, kan jeg forestille meg at menn kan bli lei av å til stadighet bli invitert til å forholde seg seksuelt til mennesker når de bare er på vei til posten.

Dette har jeg ikke sett noen menn uttrykke.
Og det i seg selv synes jeg er interessant.

mandag, august 06, 2012

Highgate Cemetery

Jeg dro til Highgate Cemetery på lykke og fromme i dag. Jeg har lest om gravlunden fra tidlig 1800-tall flere ganger, lot likevel være å bestille plass på omvisningen, for det må man: Bestill plass en uke i forveien anbefaler de på nettsidene sine.

Hvis du klikker på bildene blir de større. Ikke alle er like gode, men skitt. Dette er en haste-bloggpost, som alle disse London-bloggpostene er, det er full fart og ut igjen til neste stopp. Det er igrunn en grei øvelse, å hastelage dem.


Men så bestemte jeg meg plutselig. Jeg gikk ut på busstoppet 4 meter fra inngangsdøra til herberget for å se hva det kunne by på. Buss til Notting Hill, ok. Buss dit og drosje av gårde, 20 pund for den, helt ok.


Jeg kom ni minutter før dørene til omvisningen åpnet. To stk. foran meg i håp om å få komme inn likevel. Da omviseren kom sa jeg at jeg jo vet at man må ha bestilt men at jeg håpet noen ikke ville dukke opp til plassen sin. Det gikk, jeg kom inn med et lite nikk, andre som kom senere fikk beskjed om å bestille. Flaks.


Kirkegården ser ut som noen forlot den for 50 år siden og så låste de opp døra i går. Det er litt sant. Den ble forlatt av private eiere noen år, men den har vært i bruk et par tre tiår igjen, men entusiaster holder den vedlike og passer på at det overgrodde, glemte preget består.

Derfor lar de nesten ikke besøkende inn, og bare med følge av omviser og bare på stiene han går. Med mindre man skal besøke noens grav da.



Det er med på å øke gleden, følelsen av å være utvalgt til å komme inn i en hemmelige hage. Det er mørkt, stiene er overgrodde, noen steder skinner lyset gjennom, man går rundt med ærefrykt og godt avslåtte mobiltelefoner.


Jeg anbefaler det, som dere skjønner. Med på veien får man byhistorie og kunsthistorie og litt om personene i gravene. Neste gang det passer skal jeg gå på lørdagstur til Dickens-failiens graver, ikke så mye på grunn av Dickens selv men fordi jeg da får gått på noen andre stier.



I tillegg til engler kan man ha både hester og løver til å passe på seg i døden åpenbart.



Da gravlunden ble anlagt var det fordi Londons gravsteder var mer enn fulle. Det ble anlagt 7 nye gravsteder på det som på den tiden var utenfor byen. Det var private som drev dem og de reklamerte. Highgate kunne reklamere med å ligge på en høyde med fritt utsyn over byen. Dessuten var det buede stier, noe som gjorde den mer intim. Og egyptiske ornamenter og søyler og pynt, egyptisk var da new shit på den tiden.
Nesten alle trærne er grodd opp i slutten av forrige århundre.




De pusser opp noen av gravene, nennsomt. Da vi gikk forbi holdt på å gi tilbake en engel hele vingen sin. En annen stein var pusset slik at man kunne se hvor hvit den var da den ble satt opp.

En åpen dag i London

Dagene i min vel planlagte kulturdokk her i London har vært akkurat passe stappa til nå, til akkurat nå. Jeg har ikke noe spesielt fore før i kveld og nå begynner jeg snart å bli ferdig med å drikke ferie-frokost-kaffe på herberget.

Hva skal jeg gjøre i dag? Vet ikke helt. Jeg ligger altså rett sør for Themsen, er ikke sugen på museum i utgangspunktet, heller ikke butikker i utgangspunktet. Snuser på å dra til Highgate og gå på gravlunden, men den eldste delen av den må man visstnok ha booket billett til en uke på forhånd.

Rusle i Hamstead Heath? Er det noen som leser meg nå som har forslag, kast deg på, skriv en kommentar. Jeg er visst mest i humør til rolig rusling, ikke T-baneskift, kanskje en drosjetur.

Jeg poster kattebilder

Lenge før det ble så forbanna uhipt å poste instagrambilder av bare tær og fortelle på facebook at man sitter på en veranda i syden med et glass rosé, var det kattebilder folk lot seg plage av på internett.

Så, hils på Mahler. Katten som nyss snek seg inn bakdøra hjemme. Det var ikke helt meningen men.

søndag, august 05, 2012

Antony og Kazuo Ohno

Faen, jeg liker dette stedet! Southbank Centre. Idet jeg kommer ut av konsertsalen, se for deg foajéen i Konserthuset i Oslo, så eksploderer folk av smil og hyl og andre lyder. For Bolt vinner 100-meteren og i konserthuset er det samlet folk foran storskjerm og de drikker øl og gliser. Se for deg det i foajéen på Konserthuset.

Det er to store bygg her, med flere saler og flere barer og spisesteder og steder å gjemme seg bort. Folk finner en stikkontakt og jobber på pc-en. Det er bare å ta nett, nettet er fritt og uten et jævla passord eller registrering, ring til Southbank Centre dere bekymrede andre.

I alle fall, Antony. Jeg var på Antony-konsert i kveld. Satt i kø for billettkjøp fra den som har for mange. God ordning, de setter ut stoler, så kan man sitte i en kø-rad, orden. Jeg fikk billett.

Konserten var delvis en prøvelse. Før man hørte en tone fra Antony var det 20 minutter med nothing nesten, med film av en måne og noen skyer projisert på sceneteppet, laangsomt sigende måne ute av fokus, laangsomme skyer, alt i svart hvitt. Jeg har ingen tålmodighet med slikt.

Innimellom kom en danser inn kledd som en pønka fugl med no tyll og platåsko og hun gjorde laangsomme eurytmiske bevegelser til ut-i-verdensrommet-musikk. Den type musikk som man spiller når man vil ha publikum til å tømme tankene forestiller jeg meg, til å ikke tenke på noe, til å meditere. Den type musikk man spiller på tv-serier når man skal ut i rommet, pling, senere plong. Sånn musikk som massasjestedet jeg går på irriterer meg med å spille. Nei, jeg slapper ikke av, jeg tømmer ikke hjernen, jeg tenker på verdensrommet og tv, jeg tror dere er wakka-bakko-freaker som tror på hva man nå måtte finne på å fortelle dere.

Så der satt jeg og lurte på når faen konserten skulle begynne, som jeg banner i kveld. Den begynte og den var langsom. Jeg kunne ønsket meg mer tempovariasjon og ulikt trøkk, nå var vi bare i det vare. Men det var ikke jeg som bestemte åpenbart.

Det som var fint var film om danseren Kazuo Ohno, som konserten var en hyllest til. Fine bilder i filmen, fortsatt wakko-bakko-freake-musikk, pling, og så senere plong.

Men bildene, og dansen! til Kazuo Ohno

Jeg kjente ikke til ham. Han var en guru i butoh-dansing i Japan, en danseform jeg ikke kjenner til. Sønnen Yoshito Ohno danset på scenen mens Antony sang, det var fint også.

Men bildene av Kazuo Ohno! Jeg likte dem. En mager, utgammel mann, som danset. Han minnet meg om Cunningha da han danset på sine gamle dager, så lenge noe kan beveges kan man bevege det. Men Kazuo Ohno beveget seg mer på siden av det man pleier, Kazuo Ohno lå på bakken, Kazuo Ohno drakk av en grisespene i filmen, han var sminket og kledd, en mager skranglete fugl, et utskudd, blant andre utkledde utskudd. De filmbitene gjorde inntrykk.


Ohno once said of his work: "The best thing someone can say to me is that while watching my performance they began to cry. It is not important to understand what I am doing; perhaps it is better if they don't understand, but just respond to the dance.


In 2001, though Kazuo Ohno lost his ability to walk, Ohno continued performing and developed ways to express himself through dance solely by moving his hands. In recent years, Ohno had been under nurse's care at home, but he continued his stage appearances, particularly in the butoh works of his son Yoshito Ohno. In January 2007, he made his final public appearance in Yoshito's Hyakkaryoran at a gala celebrating his 100th birthday. He died of respiratory failure on June 1, 2010, at 4:38 pm (JST), in Japan at the Yokohama Sen-in Hoken Hospital in Yokohama City, at the age of 103.

Det er den informasjonen vi skal ta til oss i dag om Kazuo Ohno, du kan lese litt mer her.

I London i kveld: Marina Abramovic

And I will stay here with you. Slik avslutter Marina Abrivanovic sin forelesning: Hun kler av seg alle klærne, ber om å få fullt lys på seg og ber oss om å reise oss og stå sammen med henne i stillhet i tre minutter. And I will be here with you.

Those are powerful words

Hun står sammen med oss med kroppen sin slik den er. Ikke så ulik min egen.

Alt strittet i mot da jeg leste at Marina Abramovic har en: Please note that this is a women-only event. Jeg håpet hun ville formulere en god grunn, men hun nevner det ikke, sier bare at Antony ba henne komme og gjøre en forelesning bare for kvinner.

Hun snakket om smerte og om tilstedeværelse. Om at hun ser det som sin hensikt på jorden, å forstå og vise smerte. Smerte får deg til å reflektere, sier Abramovic, lykke til å bare ville være i tilstanden. Det høres litt lettvint ut, jeg tenkte det da hun sa det også, men det hørtes ikke riktig så banalt ut da hun sa det selv. Det må være småordene som ikke kommer med når jeg noterer.

Det var likevel flere ting hun sa som fikk meg til å rynke på min indre nese. Å være kunstner, noe man er: Å våkne med idéer, og ville uttrykke dem. Hun glemte helt sammenhengen man er født i, folk har idéer når de våkner. Veien til museet har ulik lengde. Eller: Art has no gender. Den er bare good, bad og ok. Hva mener hun nå med det. Kjønn er vel i det meste, kjønn og alt annet.

Man må ville gjøre ofre for kunsten, sa hun. Kvinner vil bli elsket og ha barn. Et menneske har bare en viss dose krefter. Se på Bourgeois, sa hun, hun lagde god kunst etter at hun ble 60: husband had to die before great art.

Men så var det viljen til kommunikasjon som formildet alt hun sa. Hun snakket om å ville være til stede på scenen, at publikum merker når man faktisk ikke er det og konsentrasjonen til publikum faller. Det gjelder meg, jeg er en hund etter tilstedeværelse og irriteres lett over fake slik.

Hun stager død og smerte slik at vi skal bli klar over begge deler.

Hun viste videoer av performances som hun liker. En jeg ikke finner noe tegn av, må ha oppfattet navnet feil: Pascal Grouch, en film der hun stapper neven inn i munnen, langt inn i kjeven så slevjet renner. Pina Bausch kledd ut som playboybunny som løper ute og gråter. Maria Callas som blir liten når hun tar i mot applaus og ikke lenger er i rollen (men det syns jeg kanskje hun var litt, den ydmykes rolle).

Og så slutter hun med å stå naken på scenen.



Abramovic is currently developing the Institute for Long Durational Performing Arts in Hudson NY where she will teach the Abramovic Method.

Pass opp, hun kommer til Oslo neste måned.

Du er pen også!

I en samtale i ettermiddag initiert av Antony Hegarty, som vil at vi skal utforske fremtidens feminisme, måtte jeg altså høre Janet Suzman introdusert på denne måten: ... mest kjent for sin intellektuelle kapasitet. Så snur Jude Kelly (som introduserer) seg mot Janet Suzman og sier vennlig, ikke ironisk: Ikke det at du ikke også er sensuell og vakker. Og i et senere spørsmål: Ikke det at du er gammel.

Jeg er gammel, svarte Janet Suzman kjapt

På scenen sitter tre kvinner, det er en samtale mellom Kim Cattrall og Janet Suzman, spørsmålene stilt av Jude Kelly. Det var ikke lov til å fotografere.

Jeg ligger i kultur-dokk i London, frivillig innelukket på sørbredden av Themsen i et område på størrelse med mormors åker. Jeg får tankegangene pusset på og uroen oljet.

Anledningen er den nye boka til Janet Suzman med en ikke umiddelbart interessevekkende tittel for meg: Not Hamlet - Meditation on the Frail Position of Women in Drama og Cleopatra som hun setter opp med Kim Catrall (på nytt) i september i Chichester, ikke så langt fra Portsmouth.


Janet Suzman har vært skuespiller i Royal Shakespeare Company.

Jude Kelly, introdusereren og samtalelederen, som lot innbarka tradisjonell høflighet overdøve tankegangen, er kunstnerisk leder for Southbank Centre (etter kamp).


Her spiller Kim Cattrall Kleopatra i 2010.

Så de snakket om mangelen på bærende og godt utviklede roller for kvinner i teatret og i film, på tv. Ikke for skuespillerens skyld, for publikums skyld. Det er absurd egentlig at det knapt fins roller der kvinnen er den som sier noe allment om sin verden, og dermed om menneskets verden. Roller der det er kvinnen som kommer med analysene og filosofien.

Dette er botn i feminismen slik jeg ser det: I tillegg til økonomiske strukturer, ikke til å kimse av, slett ikke, så er dette at kvinner blir sett på som kvinne kontinuerlig nesten, i motsetning til menn som oftest får være et menneske bare uten å få kjønnet vedlagt som undertekst der det ikke har noe med saken å gjøre.

de Beauvoirs Den Andre, mao

Janet Suzman var ettermiddagens helt for min del. Hun så ut som hun hadde tatt til seg alle rettigheter, bakt dem inn i personligheten, hjulpet av suksess, det hjelper alltid. Men hun satt der med et no-nonsense-vesen, avslappet, kjapp, nølende, som det var. Mimikken var nogenlunde i samsvar med det som foregikk inni skallen så det ut som.

Mens Kim Cattrall hadde den lukkede, smilet-på-der-smilet-kreves-hodet-på-skakke-mimikken. Det var interessant å høre henne snakke om hvordan hun ble mer og mer nøye på hva hun vil bruke tiden sin på arbeidsmessig, om hvordan hun diskuterer roller med regissører for å se om hun får utvikle rollen i det minste i en retning som hun vil ha den. Jeg så for meg hvordan hun tok tak i Samatha-rollen i Sex and the City og skrudde den til et hakk.

Antony satt i salen, halvfull sal, og var en av de mange som stilte spørsmål til slutt. Han sa: Dere i teatret er helt innsausa i forståelsen av det feminime!

Dette i all hast, tastet ned i en sofa i et hjørne av Royal Festival Hall, et hjørne med strømuttak. Nå tilbake til Elizabeth Hall og foredrag av Marina Abramovich.

CocoRosie! Yasmine Hamdam! Nomi Ruiz! meg

Hoveddelen av min egen kulturfestival kommer fra Antonys Meltdown, jeg bor på Walrus hostel rett bak Waterloo station, så rett bak at togene passerer noen meter fra vinduet. Vinduet er åpent om natten, men toglyden er kategorisert som hyggelig og dermed sover jeg.


Jeg bor på 6-mannsrom for begge kjønn. Skal jeg først sove på rom med fremmede kan det være det samme hvilket kjønn de bekjenner seg til tenker jeg. Det jeg fryktet var små unge kvinner som våknet før sju om morran og omorganiserte sekken sin der alle kategoriene var lagt i små plastposer som knitret.

Nå som jentegjengen med musikk og formidlingsbehov er dratt sin vei og etterlot tomme potetgullposer og colaflasker all over the place har det komme voksne menn inn på rommet. Vi nikker til hverandre, utveksler hard-informasjon om dusjen og det er det, perfekt.


Det er trivelig å bare rusle bort til Royal Festival Hall der alt skjer. I går skjedde CocoRosie med gjester. Jeg hadde lave forventninger, har hørt dem en gang før og ble skuffet. Men for en overraskelse! De hadde ordentlig band med, piano, maskin, trompet med sordin og en beatboxer! som var tøft å høre på. De har kostymer.

Og så gjestesangerne. Yasmine Hamdam, en libanesisk sanger født i Beirut med hår som Amy Whinehouse, mager, bare bh og trang bukse på og så sang hun en energisk miks av det jeg antar er tradisjonell arabisk sang fra området og et elektronisk lydbilde. Utseende hennes nevner jeg fordi det var en så vesentlig del av attityden, et voldsomt rocka/sexy sceneuttrykk som knuste i alle fall noen kategorier.

Jeg finner ingen bilder av henne slik hun var på scenen i går. Det var mange fotografer på plass, håper det dukker opp noen bilder i løpet av dagen. Dette er en video, jeg får hverken sett eller hørt den her jeg sitter, men den gir kanskje et inntrykk som passer.

Og så Nomi Ruiz fra Jessica6 fra Hercules and Loveaffair med en slags discomusikk med to dansere bak som bryter ned alt du måtte forestille deg av hvordan dansere til slik musikk skal se ut og te seg. De var tøffe.

Se alle bildene til Jason Williamson fra konserten
Jeg hadde lagt inn et bilde av Nomi Ruaz men det vil ikke synes i selve bloggposten, du får heller bla gjennom bildene til Williamson.

Og publikum!

Jeg vet ikke om det er engelskmenn, eller akkurat dette publikummet, men for en respons. Det var tydelig også på Laurie Anderson-konserten fredag, publikum var høylytte, lo der det var morsomt, klappet og ropte. Og i går kveld på CocoRosie med gjester kan jeg ikke huske å ha hørt noe liknende, det var et voldsomt lydtrøkk i publikum. Folk snek seg frem for å danse. Når de ikke fikk, satt på stolene sine og danset med armene. Og ingen ville gi seg når det til slutt var slutt, vaktene måtte bli strenge og stå manngard ved scenen. Dessuten, folk hadde kledd på seg i sine mest visuelt oppsiktsvekkende kostymer, kjønnsregler for påkledning ble overskredet, håndvesker ble båret av menn, neonfarger i frisyrer med inspirasjon fra Versailles. Slikt øker humøret.

Og nå?

Jeg sitter værfast på puben som hører til herberget. Kvinnenes OL-maraton går i bakgrunnen, nærme nok til at jeg hører følgehelikopteret, jeg hadde planlagt å rusle bort og se på stegene de tar, Zhou, Kiplagat, Adere og Petrova, men ettersom jeg ikke pakker sekken som bror min sitter jeg her i sandalene mine mens det regner ute og ser på en storskjerm uten lyd, men med musikk på anlegget, hyggelig nok. Om en drøy time er det uansett tid for å gå bort til Southbank Centre for å se på Kim Cattrall og etterpå Marina Abramovic.

For en fis: Olafur Eliasson

For en tynn liten fis Olafur Eliassons utstilling i Tate Modern var.

Rett ved basen min for kulturfestivalen ligger Tate Modern. Der er det utstilling av Olafur Eliasson og jeg ruslet bort der i går formiddag og trodde det som viste seg å være utstillingen bare var inngangspartiet til en skikkelig utstilling.

Utstillingen var i gangen, eller på platået da, der du går av rulletrappen, før du går inn i utstillingsrommene. Dere kan se selv, et gult gulv, en vegg med minimalt med skrift på, tre skjermer og en lampe som hang fra taket.

På veggen sto det ikke mye som ga mening og på de tre små skjermene var det ikke mye å se.


Ettersom jeg hadde lest om utstillingen før jeg dro, visste jeg at det er et solenergi-prosjekt, et opplysningsprosjekt bakt inn i kunst og følelsene man får av å holde sola i sin hånd, vil jeg tro. Man kan kjøpe ei lykt på Tate Modern, Olafur står under med en slik, en sol skal det forestille, fin den men.

1.6 milliarder mennesker er uten strøm. Lykta skal gi 5 timers lys etter å ha ladet 5 timer i sola, det hadde jeg lest. Tanken var at lyktene skulle spre opplysning til oss og lys til de som ikke har lys. Vi ser lampa i Afrika. Den skal selges til redusert pris i Zimbabwe, Kenya og Etiopia i august.


Men hvis lampa skal gå over fra å være kunst til også å være et praktisk formål for den som ikke lys har i bokstavelig forstand, da må det være lov å spørre hvor funksjonell den er.


Svaret er at den hverken er funksjonell som lampe eller lommelykt. Er den funksjonell som en hyggelig pynt hjemme hos meg, en ny ting jeg skal lade og passe på ikke får regn på seg og som gjør at jeg må fortelle denne sure historien om en slacktivism-utstilling jeg ikke likte der vi kan bælme i oss rødvin og tenke på de som ikke har elektrisitet likevel? Den ble ikke med hjem fra Tate Modern.

Mer om prosjektet her
Utstillingen varer til 23. september.


Jeg gikk heller og la meg på gulvet i turbinhallen og tenkte på da Olufur stilte ut den store solen i det som er Tate Moderns største hall, den er svær. Det var speil i taket og datteren min la seg ned på gulvet og ble liggende der mens jeg gikk rundt i museet: Man lå og så opp i taket og så dermed de andre som også lå på gulvet og så lagde de mønstre eller vinket litt, kommuniserte på en ny måte fordi distansen speilet gir tillot det.


Jeg liker veggen til Olafur i ny-operaen i Oslo, og fossefallet i New York, hvor fint var ikke det. Men nei, Olafur, no little Sun for me today.

lørdag, august 04, 2012

Forskjøvet i London

Jeg gikk hjemmefra 5 i morres, karret meg over Olaf Ryes plass med trillebagen på tidligvakt på jobben. På flytoget etterpå duppet jeg. En far satt bak meg og forklarte hurtigtogsfart med nordnorsk dialekt til sønnen sin på femseks, han snakket fint med ungen sin og jeg forestilte meg at vi var i familie sammen og så stanset flytoget og mannen vekket meg og jeg sa takk. Jeg har jobbet tidlig.

Over London fløy flyet som om det gjorde en sjarmtur for at vi skulle få se på Themsen og sigaren og hvilke bygninger og parker man nå kjenner igjen: Southbank Centre for min del, der jeg kommer fra nå etter konserten.

Jeg tror ikke det er en tråd i det jeg forteller, annet enn at det er denne dagen som organiserer det jeg skriver. Jeg kan fortsatt huske en natt jeg gikk i Stockholm for flere år siden og så en svær isklump på gata og bartenderen avverget at jeg bestilte en grappa (et glass altså) til tusen kroner, bare med blikket sitt. Det hadde jeg ikke husket hadde jeg ikke skrevet det ned.

Det er så lange ganger på Heathrow og damen bak flytogdisken så fornærmet ut da jeg spurte om jeg kunne ta tog til Waterloo, nei for det er bare til Paddington man kan ta flytog sa damen som så oppgitt ut, men hun hadde hvite fleskete armer med rødt tørt utslett på undersiden av overarmene så det var mest synd på henne tenkte jeg, shush til T-banen med meg.

Og der satt den typiske mannen og skræva og han klarte jeg ikke å finne noe å synes synd på så da var jeg bare irritert og hva faen skal jeg med den uproduktive følelsen? Mellom beina hadde han kofferten sin og en sekk, han hadde vært utenlands, så ut som han stemte SV og jobbet i forlag, tynne pene hender.

Men sekken flyttet han ikke da det kom en liten dame og satte seg ved siden av med beina på skrått måtte hun sitte, beina over hverandre sånn som man får åreknuter av. For han ville ha kofferten til bord og pc-en oppå den. Han ville jobbe, jævla maktgubbe, unnavei. Kona sikkert satt ved siden av og leste Caitlin Morgan eller hva hun heter hun man leser nå, dårlig nett her, får ikke googlet. Kona var sikkert godt oppeppet og lot seg ikke vippe av pinnen av et skræv forestilte jeg meg, men det gjorde jeg.

Jeg pleier prøve omgjøre irritasjonen til en performance som jeg spiller av i hodet der jeg rocker T-banevogna og får forklart alle nøyaktig hvor mye plass et skrev kan få ta.


Det er så mange folk her. Jeg snakket nylig med en venn som sa det er trangt i London, og jeg sa hva, er det ikke like trangt i New York for eksempel? Men hun hadde rett. Det er ikke like trangt i New York.


Bilene bråker mer, fortauene er smalere og det går fler folk på dem og de sitter mer på fortausrestaurantene og de roper mer på gaten og T-banene er trangere og alt virker mer uregjerlig. Merkelig. Alt virket kjent, for jeg har vært her før, på de samme stedene. Samtidig fremmed, som det jo er, det er jo derfor man reiser, for at alt skal være akkurat passe fremmed. Så blir man skjøvet litt til siden for det trygge vante der man pleier legge tilværelsen sin til hverdags.


Jeg surret meg frem til Walrus hostel og opp trappene til rommet mitt der det lå åpne kofferter og dekket gulvet, seks senger. Jeg gikk til Soutbank Centre, skrev ut billettene, satte meg rolig ned på en benk. Så på folk. Spiste siste rest av matpakka for dagen: grovbrødskiver med leverpostei og agurk. Tok en klunk av plastflaskekonjakken jeg kjøpte på taxfree-en.


Jeg gikk inn og hørte på Laurie Anderson. Hun har nytt konsertopplegg, morsommere enn på en stund, politisk. Hun tar for seg paven og Israel og eget land på eget vis.

Hun snakker om hunden sin Lolabelle, hun viste youtubesnutter av Lolabelle som kan spille piano, se på henne. (Jeg får ikke sett på her jeg sitter, men jeg tror dette klippet virker) og da Lolabelle ble syk ville veterinærer og venner holde talene sine om å ikke lide og en sprøyte og så en annen sprøyte, men Laurie hadde andre venner.

Man skal ikke ta døden fra folk og hunder. Vi må ikke dø så renslig og ubrysomt alle mann og hunder.

Hva gjør man med kjærligheten til noen f.eks Lolabelle som blir borte? Noen lager en ny fløy på kreftsenteret for barn, sa Laurie Anderson.

Jeg gikk hjemover og utenfor senteret var et rack av matboder og sangria og folk som røykte på gata og på benker og folk som gikk med ølbokser, de er helt crazy her i London.
Det lå en sky av grillos fra iberiske pølser og jeg tok meg en, som vore jeg i spansk film forekom det meg.


Tilbake til herberget betalte jeg prisen for den økonomiske fornuften som gjorde at jeg ikke kjøpte meg hotellrom men 6-mannsrom på billig herberge. Før jeg fikk åpnet døra hørte jeg trangfrekvent litausk maskinpop spilt fra en musikkspiller så liten som en håndflate, jævlig hørtes det uansett ut. På rommet satt fire jenter på 22, en var norsk og glad for å endelig møte en nordmann, jeg rømte til kjøkkenet her det er bedre nett.

Kjøkkenet er trivelig på sitt vis. Mens bildene har lastet opp har jeg vannet blomstene som holder på å dø. Toget går ti meter fra kjøkkenvinduet. I underetasjen spiller en enmanns-Bruce-Springsteen-praktiker. Dette kan jeg leve med tror jeg, det kan omgjøres til noe trivelig og trygt. De jentene vet jeg ikke. De skal dra til Paris om en drøy time. Jeg tror ikke øreproppene mine klarer ta fokuset vekk fra dem, og taklyset og koffertene de har og som de sikkert skal pakke.

Og de to mennene som kommer inn til sine køyer i natt, jeg skal gjøre mitt beste for å overhøre dem. Jeg har større tro på at de i det minste kan komme til å sove til klokka ni eller mer, jeg prøver nå å gå til sengs i en slags tillit.

Alle bildene er fra rett utenfor eller inni Southbank Centre.
Mer om det senere.

fredag, august 03, 2012

Til min egen kulturfestival

Klokka er 05.00, kofferten er pakket. Den skal først bli med på tidligvakt på jobben, etterpå til London på min egen kulturfestival. Jeg reiser alene. Jeg skal sove i sovesal på ungdomsherberge, jeg har med ørepropper.

Jeg er ferdig på jobb 13. Konserten i kveld begynner 20. Før det må jeg, og hente ut billetten i luka.