lørdag, mars 31, 2012

Asbury Park, Bruce, oss

Han som jeg reiser med har et gammelt forhold til Bruce Springsteen. Vi prøvde å få billetter til en av New York-konsertene uten hell. Jeg har pønsket ut en plan B, en overraskelse. Han er på Arsenalkamp på en fotballpub nå klokka er 11 på formiddagen, jeg sitter på café på Barnes&Noble på Union Square og venter. Om litt møtes vi og han vet at vi skal til Penn Station, at vi skal ta en togtur og overnatte et annet sted en natt.

Vi skal til Asbury Park. Vi skal ut på eventyr, på Stone Pony i kveld og høre tributebandet Tramps Like Us.


Tramps will perform Bruce's first four albums -- Greetings From Asbury Park, The Wild, the Innocent & the E Street Shuffle, Born To Run and Darkness on the Edge of Town -- in their entirety live on the Pony stage! Doors are at 7, all ages admitted.


Det er et ståkonsertsted. Det blir antakelig fint, jeg er ikke sikker på at Tramps Like Us er gode, håper det.

Turnélista til Bruce Springsteen har et hull denne helga

Jeg skulle ønske Bruce stakk nedom, til det gamle Ashbury Park-konsertstedet der han har spilt mange ganger før, og tar et par låter i kveld. Det er min hemmelige plan. Er du med, Bruce?


Uansett skal vi gå og ta toget. Det er alltid fint å se ut fra tog på nye landskap. Vi skal gå litt rundt i den lille byen, på boardwalken, og vi skal bo i en film som ser sånn ut:

Det er fin utsikt fra T-banen i Oslo,

men hakket hvassere noen steder i New York

F.eks når man tar F/G eller R-banen fra 4th Ave/9th street. Da ser det sånn ut hvis man ser ut av vinduet oppover mot Brooklyn, nedover mot Gowanuskanalen. Alle bildene er fra T-banevinduet, man ser Manhattan i bakgrunnen på noen.


Jeg skulle lært meg å legge bilderekker som dette inn i et enkelt gratisprogram for billedgallerier. Hvis du vet om et som passer, si gjerne fra om det i kommentarfeltet. Enkelt, la det være enkelt. Og pent.


Landemerket Kentile Floors.


Kentile Floors i gråvær.


Jeg har hatt et fettmerke på linsa til høyre i noen dager, oppdaget det i dag.


Klokka er like før midnatt her i 11th-gaten i Park Slope i Brooklyn. Hos dere er det snart morgen. Når vi våkner med vekkeklokke i morgen skal vi ta T-banen over til Manhattan antakelig for siste gang denne turen, vi skal være de siste dagene av ferien der.

Botanisk hage i Brooklyn

Jeg ville dit for å se kirsebæralléen i full blomst.


Det gikk bare nesten, det var mange av trærne som fortsatt bare sto i knopp.


Men hagen var fin. Veksthusene stengte før parken, så dem kom vi ikke inn i, neste gang. Jeg motsto impulsen om å ta med en pinne hjem som minne. Jeg kunne brent den i peisen ved en høytidelig anledning. Det virket sjukt i øyeblikket, vanskelig å forklare i tollen. Men herregud, like gjerne pinne som plast.


På vei inn stanset jeg en gutt som kunne være noen og tjue knapt, en cool latino cat, for å spørre om noe. Han kjørte en messe nærmest om hvor flott kirsebærblomstringen var, han prøvde å få den med seg hver gang siden en kjæreste hadde lært ham den for noen år siden. Så godt å gjette feil om folk og så dumt at jeg ikke tok opp videoredskapen når den nå lå klar der i veska.

Pinterest

Dette er en ny og raskt voksende måte å kommunisere på på internett. Kikk gjerne inn på min side og se. Den er omtalt som et sted kvinner gjerne viser frem ting vi syns er pene. Det er vel og bra, men jeg gjetter at Pinterest vil tas i bruk på flere måter enn det, alt ligger i hvilke kategorier man lager seg.

For egen del har jeg foreløpig funnet det som et godt sted å legge ut ett bilde med svært kort tekst for å samle noe på et sted, f.eks småting jeg har gjort i ferien.

Det kan være et passende sted å samle andre ting som, når jeg ser gamle filmer om igjen legger jeg merke til at akkurat det, akkurat den replikken har satt seg fast i språket mitt siden jeg så filmen for 15 år siden. Jeg har bare glemt hvor det kom fra. Så heretter, hver gang jeg kommer på en slik språkhistorikk kommer jeg til å lime den inn i Pinterest.

Og ja, la oss finne nye måter å bruke Pinterest på?

fredag, mars 30, 2012

Huspimping

Jeg snakket med Carlo som vi leier av. Vi bor i tjenestefolk-kjelleren. Han kjøpte huset på 3 etasjer da det var i dårlig stand og han fikser og fikser, kan gjøre alt selv, snekring, el, ellers ville han ikke hatt råd. Da han skiftet ledninger fant han aviser fra da de la inn elektrisitet i huset og det var på 1850-tallet. Før det hadde de gass.

11th street er en husrekke i nærheten av Gowanuskanalen. Og der det var vann med fraktemuligheter, var der det ble bebygd først, som det pleier være. Litt lenger opp fra elva ligger de brune mursteinshusene med de store trappene foran. Her er husene enklere utenpå. Sånn som dette.


Det går en farsott gjennom gata. Husene pimpes med fronverandaer med voldsomme hvite overbygg med pynt på.


Takene får gesimser (klikk bildet større så ser du bedre hva jeg mener)

I løpet av de dagene vi har bodd her har naboen fått nytt gjerde.


I plastikk. Uvant for en nordmann.
Vi kjørte buss gjennom Bay Ridge i går. Vi kjørte forbi et par kvartaler med sølvgjerder, det har jeg aldri sett før. Tacky, plastikk, glinsende gjerder i sølv.


Var det i min gate hadde jeg sagt det var harry, nå syns jeg bare det er interessant.

torsdag, mars 29, 2012

Man vet at det ikke går,

likevel vil man prøve, hver gang for min del, å vise det som gjør inntrykk, et sug ned flere etasjer, et lavt gjerde på den lille broen inne på MoMa-museet: Hundre mann kan jeg bære, men hva med den ene personen som mister fatningen og vipper seg over.


Det er ikke vi som er gale, det er de som spaserer fryktløst over, den som ikke legger merke til høyden og suget. Det er de som ikke burde formere seg, det er de som skulle fått strengene klippet av.

Cindy Sherman, Dieter Roth, Joachim Trier

og meg

Jeg har sett på Cindy Sherman før. I dag så jeg en stor utstilling med mange bilder på MoMa. Hun viser frem forskjellige klisjéer av kvinneuttrykk og følelser slik vi kjenner dem fra andre bilder, filmer og tv, kvinner vi ser ellers.

She explores the compexity of representation in a world saturated with images and refers to the cultural filter of images through which we see the world.


Det er interessant. Men jeg ble skuffet da jeg så så mange bilder på en gang og la merke til at hun nesten ikke tar med kvinner som seg og sine med i granskingen. Det går mye i de fremmede kvinnene, de stramme og tilknappede, de litt vulgære, de litt naive.


På MoMa var det også tv-monitorer med levende bilder av Dieter Roth, en gammel mann, en gammel kunstner. Han satte kamera fast på posisjoner i leilighetene i Reykjavik og Basel og så ser vi ham sitte ved arbeidsbordet og arbeide og drikke juice. Eller re sengen og så gå til sengs og så ligge og lese med nattbordslys. Eller stå og vaske opp.


Jeg fant ingen stillbilder fra ett av kameraene, helheten ser ut til å ha fristet fotografene, ikke et bilde av en gammel mann som vasker opp.

Jeg ble rolig av å se på ham. Jeg ville hatt ham projisert på skjerm i stua. Der er Dieter, kunne jeg tenkt, han vasker opp. Det likner på deler av den funksjonen sanntidsmedier som Facebook og Twitter har, vi ser hva de andre gjør. Det fins andre mennesker. De gjør ting. De deler det de ser seg tjent med å dele og det de får til å dele. Mens jeg så på Dieter føltes det som jeg så rett inn i hverdagen hans, som om han ikke var iscenesatt. Det var han jo i høyeste grad, han hadde selv satt seg ned. Men det var en god følelse.

Nå er Dieter død forresten. Han lagde hverdagsprosjektet det året han nyktra seg og ett år før han døde av hjertestans i ateliéet i Basel.


Hvem er de andre? Hva holder de på med, når gråter de snørr, hva er det de andre ikke tør fortelle at de ikke får til? Jeg så Oslo 31. august i kveld, på MoMa det også. Jeg ble glad for den filmen. Joachim Trier gransker seg selv og sin egen kultur, meg og, vår.

Jeg likte språket hans i filmen så godt, variasjonene i lange snakkescener, langt tak, korte klipp, fine Oslo, lun humor, alt det, språket og det den handlet om. Jeg er sikkert den siste av oss som leser dette som ser den. En gang til, jag vill åka mer.


Det er en oppsamling av nye filmer fra ikke så kjente regissører som vises. Salen var full av filmfolk tror jeg. De stilte gode spørsmål etterpå og Joachim Trier svarte på sin sympatiske og personlige måte, han deler, det er bra.


Jeg bare satte meg ned igjen,
ga opp prosjektet med å ta et bilde.

Dette er ikke en historie

Det er to av dagens bilder, bare

Jeg ventet på T-banen og en mor med ungen sovende i armene satte seg ved siden av meg på benken. Hun hadde med seg en ni-åring også, ei jente som jeg satt og så på. Men en gang hun begynte å bevege seg litt der hun sto, så jeg at hun var en energisk type. Jeg så for meg at hun var den litt iriterende i skolegården som alltid skal bestemme og fikse og aldri er rolig, en som baner seg vei.

Så gikk vi inn på banen og etter noen sekunder kom mora frem med pappskiltet som fortalte at hun var flyktning og trengte penger og jeg så at den sovende ungen hun bar foran seg i armene, som for å vise frem offerlammet, var 3-4 år. Mora holdt talen sin og jeg tenkte at den ungen sover ingen naturlig søvn.

Den største jenta gikk foran, mora med den sovende ungen, åpnet dørene mellom T-banevognene, hun var vant til det kunne jeg se. Jeg tenkte hun hadde øvd opp sine busybodyferdigheter, hvordan skulle hun ellers klare seg mot blikkene våre.

Jeg skulle skifte bane og gikk av på neste stopp og tenkte jeg skulle si det til noen, en politimann eller vakt. De sier alltid på høytalerne at man skal si fra hvis man ser en mistenkelig pakke.

Det var ingen å si det til. Og ville livet hennes blitt bedre med en politimann og en sosialarbeider på perrongen og kanskje et kontor etterpå?

På neste bane og neste vogn satt en mann rett overfor meg og snakket høyt. Han hadde hetta ned slik at jeg ikke så øynene hans og han så ingen, han snakket til en forestilt gruppe mennesker. Jeg kunne studere ham i fred.

Han hadde tre bagger med og de og klærne hans var skitne, det var et grått fettete lag med møkk i fibrene på dongeribuksa og boblejakka og hettegenseren under. Han var på min alder. Han så pen ut. Han hadde pene, magre trekk, tredagsskjegg, han raste om noen som hadde flyttet, om at han ikke ville være faren hennes, om intellektuelle, om the art museum.

I fjeset så han ut som han kom fra en slik verden, språket hans, stemmebruken også, selv når han brølte. Han hadde fine hvite og røde skinnjoggesko, dempede i stilen. Jeg så et dannet ur under jakka, han er ikke narkoman. Han hadde pene tenner. Flanellsskjorte og et tørkle. Han kom fra Chicago tror jeg han sa, kanskje han spiller musikk, underviser i litteratur, vennene hans var ikke her i byen.

Et sted sitter noen og er bekymret, oppgitte kanskje. Folk må ha sett ham skitten siden i vinter. Jeg vet ikke hvem man skal si det til, jeg er jo fremmed her.

Sist jeg prøvde si fra til noen var hjemme i Oslo. Jeg var på jobb og så ut av vinduet og så en annen mann i liknende problemer og da ringte jeg. Jeg snakket rolig, med skikkelige ord, jeg sa hvilken jobb jeg ringte fra, fremla bekymringen min på en effektiv og menneskelig måte, var meningen, men hun som tok telefonen la bare vekt på at ikke fler hadde ringt og at de skulle se på det hvis det var et ordensproblem, hvis mannen var til forstyrrelse for flere.

onsdag, mars 28, 2012

This is just to say 36

Hvem var ikke på operaen mandag, jo var det ikke Salman Rushdie og Patti Smith? (jfr. siste to dagers blogging) Se bildegalleri. Alle stiller seg opp til fotografering, Salman også. Patti, hun skuler bak skjerfet.

Patti Smith på Housing Works

Patti Smith tok den strenge tonen og snakket til seg selv: Patti! Patti... når hun så på almanakken fra den gang og det eneste hun skrev var "traff Janis Joplin" - ikke en eneste observasjon.

I kveld var jeg på Patti Smith-snakk i bokbutikken Housing Works i New York.

Bildene er som de er. Det første fra galleriet der vi satt, etterpå gikk jeg ned til signeringskøen og tok de andre. Ikke i dag heller turte jeg spørre om hvorfor hun ikke spiller Piss Factory mer.


Patti Smith bor i et hus på Manhattan. Hun er mye alene når hun ikke driver med musikk, hun er hjemme, drikker kaffe, leser og skriver, ser på engelske detektivserier på fjernsyn.

Hva liker hun ved New York, spurte en. Hun liker at det er mye historie i byen: Der er det huset, der satt han og skrev det diktet, sånt. Nylig kjente hun at hun meldte seg ut av den nye kulturen, det er ikke mine kamper mer, de yngre får gjøre som de syns, hun vil lene seg tilbake, leve et godt liv, arbeide med sitt.


Hun skriver på detektivhistorie og hun skriver på mer i samme gata som Just Kids. Det var så mye hun måtte ta vekk fra Just Kids for å holde fokus på historien som skulle være den om henne og Robert Mapplethorpe.

Nå sitter hun med mange andre biter fra samme tid som hun vil bruke. Dessuten henvender folk seg til henne nesten daglig og ber henne fortelle mer. Det vil hun gjerne, det er så mange av de andre som kunne fortalt som er døde.


Hun strevde lenge før hun fikk til formen på Just Kids. Hvordan lager man en tekst som ikke er kort, ikke en sang eller et dikt. Skulle det være kronologisk, skulle det være flashbacks.

Noen ganger når hun skriver blir hun forelsket i sin egen setning. Hun strakte armene i været: Jess! I´m such a Genius. Akkurat. Dagen etter, akkurat. Men det er ikke så dramatisk mer, nå går hun seg en tur, stoler på at nå som hun har klart det en gang blir den neste ikke like vanskelig.

Hun fortalte om en Gregory som jeg tror måtte være Gregory Corso, hun ville vite hva han kunne være redd for. Han svarte: Det eneste jeg frykter er a collapse of imagination. Patti Smith engstet seg ikke for at forestillingsevnen skulle gå fløyten.

Les også: Alt det Patti Smith kan


Trivelig å komme hjem og søke Twitter for Patti Smith og finne andre som også var på Housing Works i kveld: Denne, denne og denne.

Hermione Hoby: Man walking length of the Patti Smith line at Housing Works, smirking to himself & announcing, to no one in particular, "I know Lenny Kaye"

Michele Filgate: About to introduce Patti Smith and Glenn Kurtz at the @HousingWorksBks and @mcnallyjackson event!

Michele Filgate: "Find some time for yourself that is only yours... Discipline is good for an artist....don't be afraid of self-discipline."—Patti Smith

SarahNicolePrickett: "This is the first time we're having a disaster and it's not my fault" -- Patti Smith on the technical issues at Housing Works

(De klarte egentlig aldri få orden på de to mikrofonene, feedback, Glenn Kurtz som stilte de fleste spørsmåne var uhørlig.)

SarahNicolePrickett: So when Patti Smith said she wanted her book to be like a Francesca Woodman picture, everything made sense; felt jealous/scared/the happiest.

(Jeg skjønner ikke den siste, men kanskje dere gjør, si fra evt.)

mandag, mars 26, 2012

Akkurat nå 90

Soving er også endel av ferie, selv om den foregår i New York. Det kan det få være når jeg har så god tid, det er tid til overs til uplanlagte stunder som det er uklart når skal slutte.

Så får jeg maur i rævva. Nå har jeg spist frokost lenge og lest i avisa og snakket om avisa. Denne annonsen f.eks, står i gårsdagens New York Times. Hovedbudskapet ser ut til å være at Oslo er kul og det er bare å ta Icelandair fatt og komme seg dit. Men muren på Hamar?


Nå skal jeg ut en tur, skal lete etter kirsebærtreallé i blomst.

SeogHør for P2-segmentet 2

Hva er ikke nettopp SeogHør for P2-segmentet om ikke artikkelen i denne ukas søndagsutgave av New York Times

From Exile to Everywhere

Once forced into hiding by death threats, Salman Rushdie is now an indefatigable presence on the New York social scene.

Søndagsavisa gir oss oversikt over premierer og promomiddager Salman har vært guest of honor på de siste dagene, Salman Rushdie har nær Union Square de siste 12 årene.

Vi får oversikt over koner(4), girlfriends og dater med ekstra gossip om den siste som twitret og facebooket og som han kjølte ned med at hun bare var en casual acquaintance.

Men først:

It was the second party that night for Mr. Rushdie, 64, who earlier in the evening could be found chatting with Diane Von Furstenberg at a downtown show for the artist Ouattara Watts, hosted by Vladimir Restoin Roitfeld, one of his gallerists.

At Junoon, after plates of baby eggplant and lamb were scraped clean, Mr. Rushdie grabbed an iPad and read aloud his short story “In the South,” which appeared in The New Yorker in 2009 and which Booktrack had scored to original music played by the New Zealand Symphony Orchestra.

After he finished, Mr. Rushdie approached a long-legged, slim brunet woman sitting at the end of a long table. “How did I do?” Mr. Rushdie asked. She cooed over the recitation, and he thanked her for coming. As he walked away, she turned to a fellow partygoer. “It’s nice to see him out, isn’t it?” she said.


Perhaps a more apt question would be: where haven’t New Yorkers seen Mr. Rushdie lately?

Å, den syrlige tonen,
hvor deilig kan den ikke være å lese

Over med Courtney Love.

But perhaps his most scrutinized relationship was with Ms. Lakshmi, a former model and sometime actress to whom he was married for four years. Since their split, he has been linked to a number of attractive young women.

Friends say he once dated Michelle Barish, the socialite and former wife of the nightclub promoter Chris Barish. The actress Pia Glenn has spoken publicly of a relationship with Mr. Rushdie. And last November, Devorah Rose, an aspiring reality television actress and magazine editor who chronicles society in the Hamptons, posted a photograph on Twitter of her and the author at dinner. “Great times w @SalmanRushdie,” Ms. Rose tweeted. “Come back to the states soon so that we can have a do-over.”

What followed between Ms. Rose and Mr. Rushdie was catnip for gossips. Mr. Rushdie told The Post that Ms. Rose was a casual acquaintance. Ms. Rose shot back that Mr. Rushdie pursued her romantically, and provided messages he sent her on Facebook for publication on the gossip Web site Scallywagandvagabond.com, according to the site.

Ms. Rose og Salman.
Her er hele artikkelen i New York Times.
SeogHør for P2-segmentet: Susan Sontag

Mad Men seriestart

Jeg som hadde gledet meg, kjøpt inn vin og godter, forklart greia med serien, kommet hjem fra byen i tide: Et øyeblikk trodde jeg ikke jeg fikk inn riktig tv-kanal i stua i Park Slope på #NYferie. Jeg løp opp til husverten, han hadde ikke hørt om Mad Men! men utrop på Twitter hjalp meg. Jeg hadde et drypp et øyeblikk, klarte ikke tenke klart og bruke arbeidsredskapene jeg har i kassa.

Strømmen på Twitter just nu

søndag, mars 25, 2012

SeogHør for P2-segmentet

Jeg leser Edmund Whites bok "City Boy" - jeg bestilte den etter å ha lest Børge Skråmestøs bloggpost om boka. Jeg liker den direkte måten White skriver om sex på, han gir oss detaljene.

Han er også detaljert og direkte når han skriver om Susan Sontag, en venn som senere ble en ikke-venn.

Som når han beskriver hvor generøs, men dominerende Sontag kunne være i omgang med venner: She invited you to a good Chinese restaurant and ordered for you and paid for it. Then she accompanied you to several bookshops and expressed her scandalized amazement that you´d never read Trelawny´s Adventures of a Younger Son or Aksakov´s Family Cronicle.

She bought those books for you and gave them to you in a nice little ceremonius moment. During the unrushed afternoon she talked to you about her struggle with cancer and her love affairs - five women and four men."

Man kan se det for seg, en manipulerende, alltid på sin måte, alltid om seg selv. Men vel også det motsatte, White som leser maktbruk i en gave, nedlatenhet i en vennlig gest, Sontag som prøver å snakke om livet?

Det ødelegger jo alt å komme i tanker om slike ting. Jeg som først syntes jeg hadde funnet toppoppslag til SeogHør for P2-segmentet. Oh well. En siste Sontag-historie.
Den kan også leses på andre måter enn det White har tenkt.

"She was a terrible snob. Once I had her to dinner with a beautiful and charming young couple who each eventually went on to write successful novels but who were unknown at the time. Susan said in an embarrassingly loud stage whisper, "Why did you invite them?" I was so vexed that I lied and said, "They´re terribly rich."

Susan nodded sagely, as if that answered all her doubts. In fact, they weren´t rich at all, but later split up and each of them married extremely "well". Oddly enough, when I invited Susan to dinner in Paris in 1981 with Michel Foucault, he whispered, when she left the room for a moment, "Why did you invite her?"

Han legger ikke merke til at han kan virke temmelig snobbete selv, at Susan Sontag kanskje syns de var kjedelige til bords mer enn ukjente og at Foucault kanskje prøvde å sjekke White opp.

fredag, mars 23, 2012

Så mye er friheten verdt

Jeg skjønner ikke Sofie Mathiassen helt i Dagens Næringsliv i dag. Kommentaren til Sofie Mathiassen.

Sofie Mathiassen starter slik: "Likestilling mellom menn og kvinner bør ikke handle om å gjøre kvinner og menn likere som gruppe, men om å gi hvert enkelt individ større frihet til å velge."

Dette er et utsagn som ikke betyr så mye, bortsett fra at det er komponert musikk som svinger i ørene for den som er engstelig for at kvinner skal slutte å ta på lebestift og riste putene i sofaen. Det er uklart hva utsagnet innebærer. Individuell frihet høres alltid flott ut, men hvis utgangspunktet før valg er skeivt, er ikke friheten allverdens å ha. Resten av kommentaren motsier denne starten.

Sofie Mathiassen skriver: "90 prosent av alle barn har barnehageplass nå mot 60 prosent i 2001. Likevel arbeider ikke norske kvinner flere timer nå."

Spørsmålet er hvorfor det er slik. Hvis en familie har mor og far i fullt arbeid på dagtid må barn være i barnehagen fra det våkner om morgenen til det er tid for middag, barne-tv og senga. Etter mitt syn er ikke problemet at foreldre jobber kortere tid i småbarnsperioden, men at det er kvinner som tar denne delen av familiens arbeide og at hun med det valget oppnår lavere grad av økonomisk selvstendighet på lang sikt.

Kan det være at kvinner ikke nødvendigvis vil gjøre dette hjemmearbeidet selv, men at hun, kanskje han også, ser det nødvendig at en i familien gjør det? La oss få menn hjemme 80 prosent i større grad.

Sofie Mathiassen skriver: "Men hvis vi kompenserer dem som velger bort selvstendighet og uavhengighet, gjør vi det samtidig lettere å velge akkurat det."

Skal kvinner rette seg helt etter det som hittil er anerkjente oppgaver, lønnsarbeide. Eller skal et samfunn også justere seg etter at en stor del av medlemmene ser ut til å ville prioritere oppgaver hjemme til tross for belønningen er dårligere økonomisk handlefrihet enn menn når begge er blitt 50?

Når vi har en slik kjønnsskjevhet i valgene i samfunnet. Hvorfor er det da gitt at det er tradisjonelle kvinnevalg som ikke skal kompenseres økonomisk? Uavhengighet er en viktig verdi. Det fins også andre, som frihet til å yte mer av yngelpleien selv.

Sofie Mathiassen skriver: "Så lenge kvinner har samme muligheter til å velge ingeniørutdannelse som menn, er det ingen grunn til å kompensere dem for at de ikke gjør det."

Så mye var friheten verdt

Som om ikke sykepleiere blir nødvendige fremover.

Sofie Mathiassen skriver: "Hvis vi tror at kvinner er hjelpeløse stakkarer eller fullstendig styrt av biologien, så bør kvinner beskyttes mot egne valg eller kompenseres for dem. Men hvis vi tror at kvinner er minst like kloke, sterke og selvstendige som menn, bør vi få velge friest mulig og selv ta konsekvensen av våre valg."

Så mye var friheten verdt

Bare den som velger etter de verdiene Sofie Mathiassen setter opp, kan anses å ikke være biologisk styrt eller en hjelpeløs stakkar.

torsdag, mars 22, 2012

Et svar til Lars Laading

Som spurte på Twitter i går om jeg tror det er hyggelig å spise på Balthazar-restauranten i Prince Street New York alene. Det tror jeg absolutt det er.

Vi spiste der i går igjen, og var like begeistret som forrige gang. Les her for utfyllende begeistrede ord om hva jeg synes om stedet.

Jeg tror vel det kan være fint å spise alene på alle steder, men kanskje mer anstrengende på stive steder? I alle fall sitter man så tett på Balthazar og kelnerne er så mange og har så ulike oppgaver og de fyker rundt og bærer på bord og skjærer brød, det er alltid noe å observere. Det gjør et alenemåltid lettere å like her skulle jeg tro.

Og for min egen hukommelses skyld også: Forretten min, eplesalat med epleskiver som må ha ligget i kanel-lake, med valnøtter som hadde en ekstra aroma, syltet rød løk, sprøstekte skinkebiter og en dressing som var blek og som smakte eple, men også noe annet jeg ikke klarte skille ut: Var kjempegod. Den skal jeg ta igjen.

Til hovedrett spiste vi chateaubriand, som man må være to for å bestille. Godt kjøtt, litt vel salte poteter røstipoteter, men med en veldig god spinatpai. Hva var nå fyllet der bortsett fra spinaten og smulelaget? Ost? Godt hvertfall.

Jeg ser jeg mener det samme som sist: Det er merkelig hvor mye alt smaker. Til dessert tok jeg palovaen og den var like myk og god inni og de lukne bærene akkuratlike smakfulle.

Til Lars Laading igjen: Det er mange som vil inn. Søndag gikk vi innom og ba om bord på ettermiddagen, da var det fullt helt til 22.30. I går, onsdag, stakk jeg innom 17 for å få bord til 18:30, det gikk fint.

Tiden før du skal spise anbefaler jeg brukt til å stikke innom matbutikken DeanogdeLuca i kvartalet over. Og Eileens Cheesecake i kvartalet under. Ta med seg noe på rommet, ta med seg noe hjem igjen.

onsdag, mars 21, 2012

Hjertet i halsen

Den siste timen har jeg fulgt med Ann Heberlein på Twitter, hun sendte ut svært urovekkende og suicidale meldinger. Godt å se at mange meldte fra og at politiet på Södermalm også evner å ta i bruk de redskapene de har til rådighet når sånt oppstår.

I dette øyeblikk gir søket @AnnHeberlein trøst

Et halvt døgn senere:

Her er en artikkel av Ann Heberlein fra mandag som jeg tror må være debatten som virvlet opp endel skit.

Lenkene over fra i går virker fortsatt. I tillegg til politiets gode respons og menneskeligheten som viser seg hos så mange, er det i andre enden av skalaen absurd å lese professoren Tor Aulins tone mot Ann Heberlein.

Og tv-produsenten Annika Dopping som starter med å irritere seg over at Ann Heberlein ikke kommer til avtale men som tar seg fint inn og avslutter med dette sitatet som jeg syns passer:

"Det är våra sår som är kontaktytan mot andra människor, inte vår perfekta yta".

Den viktigste twitterstrømmen er det Ann Heberlein selv som skriver. Midt i elendighetens øyeblikk klarer hun å formidle hvordan det står til og etterhvert direkte be om hjelp.

Oppdatering 2

Gøteborgsposten skriver om twitterkontoen til professoren Tor Aulin. Jeg ser på nettet at mange umiddelbart kjøper påstanden hans om at noen andre skrev de aggressive twittermeldingene, det virker ikke særlig troverdig når man ser på gamle meldinger.

Sånn bor folk også i New York

Vi kan så mange bilder om hvordan folk bor i New York. Vi vet hva slags svære trapper det er utenfor brune hus der Carrie kommer ut i Sex and the City, vi vet om mer slurva steder der rockere og kunstnere holdt til i Lower East Side, vi har sett det på film så mange ganger at det blir uvirkelig å gå i gatene på Manhattan. I dag har jeg sett på andre steder der folk bor i New York.

Vi satt i bakhagen i formiddag og det var ganske varmt og sol og timesoversikten på Yr ga oss håp så vi bestemte oss for å dra til Rockaway Beach i Queens, det er en lang tarm av en halvøy rett utenfor flyplassen JFK.


Her f.eks, se hvordan en byplanlegger, en politiker og en utbygger sammen har gått med på at det skal ligge høye blokker med boliger og et frimerke av en lekeplass i høyre hjørne av blokka, så knapt utstyrt at alle som har vært borti saken skulle skjems. Et par benker rett ved parkeringsplassen, så har de sitt på tørre?

En hovedvei som deler bebyggelsen fra stranda og friområde mellom. Det var lange områder med kratt mellom veien og stranda og der lå det søppel. Plastfiller og kaffebegere, potetgullposer, en sånn tetthet av søppel som ikke likner på noe som fins i Norge - ut av bilvinduet med det. Å se kilometre med søppel er så trøstesløst.


Mens noen rett i nærheten bor i hus på påler med terasse og utsikt inn i bukta.


Se her, det så ut som Smögen, eller rorbuer i Lofoten.


Det fins et sentrum i Rockaway Beach som ser omtrent sånn ut.

Tåka veltet innover gatene som røyk.

Vi ble sultne og så oss rundt etter muligheter og valgte dette stedet som, var det litt gresk, det var i alle fall sør-europeisk, litt fiskemat, litt pizza, ikke så verst, hakket over gatekjøkken, interiøret fikk meg til å tenke på tyske landsbyrestauranter.


Gjestene og betjeningen, det var de som vakte interessen. De var alle over 70, servitører som kunne være greske kanskje men som hadde hvitt hår, de var godt bemannet, en mann brettet servietter, en serverte mat, en vin, en hentet skittentøy. Men alle kokkene (som to mellommål mens vi var der snakket spansk og så sør-amerikanske ut) Og nesten alle gjestene var hvithudede middelklassekvinner som også var over 70 og som så ut til å være bekjente selv om de satt gruppert ved ulike bord.

Det gjelder bare å se forbi frisyrene og blusene og utseendet på restauranten og smaken på maten så er det lett å forestille seg at det er godt å bli gammel på et slikt sted? Hvis jeg kunne stikke innom en stamkafé med mat jeg likte som jeg syns så fin ut og det var ganske varmt og godt og venner i nærheten? Håper det var sånn de syns det var, det kunne virke sånn.


Vi tok bussen videre utover øya og der ble det villaer med amerikanske flagg hengende utenfor, eller plastfigurer som feiret St. Patricks-dagen eller figurklippede busker. Det var hus i ulike deler av skalaen av mur eller umalt trevirke, men de lå alle i det området som er regulert for enfamiliesboliger og der det ikke skal være noe næringsliv


Jeg tok slomsete bilder fra bussen. Mange av husene lå i en kort tverrgate til den lange stranda. Jeg så for meg hvordan unger har vokst opp der og satt seg på sykkelen og ringt på til naboungen og vaset nedpå beachen hele dagen. I dag satt en av guttene tror jeg, på restauranten der vi spiste med pensjonistmor og argumenterte med at hun ikke trengte treate ham for lunsjen, hun kunne spare pengene sine til noe annet. De småkranglet om dette, hun sa at hun skjønte at han hadde penger, men likevel.


Turens mål var stranda, men turens mål ble bare en liten del av utflukten for det var kjølig og disig, vi kunne ikke se storhavet der vi hørte båter tute. Jakka måtte være på i sanda. Det var ikke nødvendig å fylle på med solkrem.


Vi tok bussen hjemover gjennom Flatbush, mer ytterkanten av Brooklyn enn der vi bor.


Det er noen regler som er tydelige. Langs havet og der det er utsikt og nært sentrum er det dyrt å bo. De andre stedene fylles det opp med de som har gjennomsnittlig lavere levealder enn oss andre. Jeg satt på bussen og så på hovedgatene og butikkene der.


Her er lokalene med 4 meters flate mot fortauet fylt av neglesalonger med treading, fried kylling og kirkesamfunn. Jeg talte ti små kirkesamfunn med nedrullsvegg på to kvartaler.


Plakatene har grellere farger, større bokstaver. I den delen av Brooklyn der vi holder til er flere plakater mørkegrønne eller brune. Og vi har frukt og friske blomster. Og restauranter og gallerier. Kirkene er penere større og færre.


Hva gjør det folk å bo akkurat der. Hvis vi et øyeblikk ser bort fra pengene som antakelig er færre, jobben som er anderledes, bakgrunnen, hvis vi bare tenker på hva det gjør å være i akkurat de skrikende omgivelsene.


Det er ulikt som påvirker stemningen min, hvor kjent jeg er med miljøet, om jeg syns det er fint, hvor tett med mennesker det er (det kjennes roligere her i bygatene i Park Slope enn i Little Italy) - fargene, grellheten, søppel, fattigsligheten.


Bymiljøer utvikler seg gjennom det næringslivet som ser seg tjent med å etablere seg akkurat der, etterspørsel. Men det er noe dypt urettferdig at det blir plukket mindre søppel i noen områder og at det er færre trær og pene offentlige bygg.


Dette sagt av meg som bare t-banet og busset seg gjennom områder i Queens og Brooklyn der jeg ikke har vært før.

mandag, mars 19, 2012

En messe mot Wall Street

Det hjelper ikke at det er Occupy Wall Street, det hjalp ikke at jeg akkurat hadde hørt Alain de Botton snakke om at vi kan lære av religionens retorikk mens jeg nikket nølende: Jeg klarer ikke med taktfaste rop.


I Zuccottiparken var det tomt i dag. I går var det en markering av at det er 6 måneder siden Occupy Wall Street konstituerte seg og parken ble ryddet og folk arresterte. Slik skriver New York Times om hendelsen.

I Pace University hadde venstresiden i USA samling og i en av pausene skulle det være en markering av gårsdagen. Vi gikk dit for å høre på.

Men jeg kan jo ikke noe med taktfaste rop

En og en gikk opp på steinen og kom med vitnesbyrd mens publikum svarte med gjentakelse, slik:
Last night
LAST NIGHT
I was walking on the street
I WAS WALKING ON THE STREET
I went up to an officer
I WENT UP TO AN OFFICER
and asked him
AND ASKED HIM
politely
POLITELY
Can I have your badgenumber
CAN I HAVE OUR BADGENUMBER
and he said: No

Det er forsåvidt et auditivt poeng med den ropende gjentakelsen og visst mener jeg man skal få rope ut sin motstand mot det økonomiske systemet i USA. Det er ikke det. Det er det fellesskapet jeg alltid føler tvang av, og nå ble jeg som knapt vil rope heia-rop i skiløypa invitert til å rope ut deler av setninger som noen andre formulerte sekunder før og som jeg slett ikke ante slutten av? Det er ikke en del av min tradisjon. DET ER VEL MER Å STÅ PÅ SIDEN OG SE SKEPTISK UT.


Menn på 60 som var på venstresidesamlingen og som ropte med de som delte.


Mens på Starbucks har de denne løsningen.