tirsdag, februar 28, 2012

Akkurat nå 89, litt brisen

Blå feiret 15 år i kveld og jeg kikket innom rett ned i bakken for der jeg bor på Olaf Ryes plass. En av dem som sto på scenen og takket (og tenkte over livet sitt i et glimt) var han som booker band der nå.

Han var fra Haugesund tror jeg, han fortalte om da han var ungdom på skoletur til Oslo og så på en papirlapp over de musikkgruppene som skulle spille på Blå. Etterpå lå han på sengebenken hjemme i Haugesund, og krysset med penn ved de banda han gjerne skulle hørt på, det var så langt til Blå da på alle vis. Og nå sto han her, på scenen og jubilerte.

Blå feirer videre i natten med Bugge Wesseltoft som smiler og rugger over tangentene, jeg går til sengs.

Blogg: Å følge med på noen

Blogger er så mye, som all annen tekst

Men noen blogger er en tydelig person som man følger med på. Kanskje kommuniserer man gjensidig. Noen ganger blir man kjent face to face, ute i lufta kan man si.

Det har skjedd med meg

Men oftest er det bloggpersoner jeg bare leser gjennom en tid, noen i flere år, noen blir jeg lei av etterhvert, andre holder seg. Jeg kan ikke alltid si hvorfor jeg fester meg ved akkurat den bloggeren.

De siste månedene har jeg fulgt med på en kvinne som bor utenfor Stamsund og som har kreft. Jeg har ikke kreft. Hun tror på gud, jeg tror ikke på gud. Jeg har aldri møtt henne. Hun har vært sosialminister, ikke jeg. Hun har grusom reklame på siden sin, hvorfor i all verden.

Jeg følger med likevel

Kommer Guri seg på hurtigruta i dag når hun skal på kontroll i Tromsø? Legger den til? Det er sånt man kan komme til å bry seg om.

mandag, februar 27, 2012

Lars Mytting: Hel ved, oh well

"Hel ved" heter boka og hel ved er folk det er tak i, folk med integritet, ryggrad. Folk som ikke vingler, folk som ikke er noen pingler men som sager veden sin sjøl, kan man forestille seg.

Men faen hvor sur jeg ble

Og det skal godt gjøres, så glad som jeg er i ved.

For det er meg som sleper med kirsebærtrestokker fra naboen og sager dem opp, det er meg som plukker med meg en pinne eller fire og legger i veska på vei hjem fra jobb - for opptenningsved. Det er meg som sent på kvelden når jeg har drukket opp og er ferdig med å se inn i peisen og grave i glørne, holde ilden ved like, ser på stabelen min med tilfredshet før jeg går og legger meg.

Det har gått sport i å dra nedfallsstokk hjem fra elva og parken og å holde meg med egen ved høsten og vinteren og våren gjennom. Jeg planla å sende bilde av stabelen min til facebooksida.

Så enkelt det skulle være kunne man tro, å joda: Snakke om menn som driver med ved, de er flest det er greit. Men i språket sitt ikke direkte stenge ute den som er kvinne og som leser, slik: "Valg av motorsag definerer mannen. Det er et innkjøp som ikke skal gjøres på hagesenteret en lørdag mens iskrem smelter nedover fingrene på ungene og kona maser om at parkeringa snart går ut."

Kapitlet om redskapen inviterer ikke lenger meg inn

Ikke introduksjonen til kapitlet om ilden heller: "For en mann kan nok knusle med kuvertprisen til konfirmasjonen, være treg med å bestille nye hagemøbler og velge garasjebygning foran syden, men han som lar sin familie fryse, har karakterbrist."

søndag, februar 26, 2012

Se! Snetråkkekunst!

lørdag, februar 25, 2012

Dok12: Padilla, d´Agata, Taylor-Lind

I går kveld var jeg på Dok12, som er fotojournalistenes faglige festival (som vi andre også kan gå på). Jeg har skrevet irritert om hvor slappe de er på nettinformasjon, men live var de svært gode og jeg satt stadig og var glad for at jeg kom meg dit.

Jeg gikk dit for å høre på Darcy Padilla. Jeg ble tatt av prosjektet hennes med å dokumentere livet til Julie Baird og menneskene rundt henne da jeg oppdaget det nylig. Jeg skrev om det da, anbefaler å se.


Det er noe annet å se fotografiene på storskjerm på Litteraturhuset og å høre henne selv snakke om prosjektet og Julie Baird selv og hvordan det nå gikk med mannen Jason og det siste barnet Elyssa etter at hun døde.

Darcy Padilla spilte av lydbiter og videobiter, f.eks av sønnen Zach, det bortadopterte barnet på 6-7 år som prøver å snakke på telefonen med den døende moren som nesten ikke klarer å respondere.

Jeg tror ikke jeg har sett noe prosjekt som har brukt virkemidlene til rådighet til å gå så tett på noen, også barn som ikke har valgt selv. Dette ble ikke problematisert i spørsmålsrunden etterpå og jeg er så keitete på engelsk og regnet med at noen andre ville gjøre jobben for meg.

Jeg satt på første rad og hørte snufs fra ulike steder i salen bak meg.



I dag googlet jeg mer på Darcy Padilla og fant andre prosjekter og til og med en bryllupsfotograferingsreklame, hun har et godt spenn i arbeidet sitt.

Og så er det det fine med festivaler..

..at man oppdager noe man ikke visste man kom til å like. Jeg kom for Darcy Padilla, men før hun begynte å fortelle seint utpå kvelden hørte jeg på to andre fotografer.

Anastasia Taylor-Lind

Hun er tatt opp i fotografgruppen VII, som jeg skjønner er the big thing for fotojournalister som jobber i konfliktområder.

Her er hennes egen nettside og her kan du klikke deg inn til Anastasias område på VII og se på mange ulike prosjekter hun har gjort.


Jeg likte henne. Jeg likte å høre om hvordan hun tenkte. Hun startet med å fortelle om seg selv fordi hun mener at hvem vi er påvirker hvordan vi arbeider. Jeg liker å høre disse historiene som motvekt til fantasien om det objektive, som jeg mener er skadelig fordi det da blir lett å la være å diskutere grundig nok hva som hindrer oss i objektivitet.


Anastasia Taylor-Lind har f.eks fotografert serier av kvinnelige kosakker i Ukraina, kvinner i PKK, unge jenter som håper å komme seg på tur ut fra den sibirske byen Novosibirsk ved hjelp av modellindustrien. Hun sa at når hun i ettertid nå ser på de arbeidene hun har valgt selv, så har de ofte det fellestrekket at det er unge kvinner i grupper som gjør noe sammen.

Antoine D´Agata

Han er Magnum-fotograf,
han er narkoman,
han er uten fast bopel.


Det er slik han blir presentert og slik han presenterer seg selv også. Jeg fikk umiddelbart sympati for fyren, jeg likte den måten han snakket forsiktig, litt innadvent.

Jeg velger aktivt å tro på historiens hans, det er ikke farlig for meg om han skulle overdrive hvor få kunstutstillinger han har gått på, hvor få rene lakener han har sovet mellom. De rankere blant oss skjuler andre ting, spiller sikrere og mer velformulerte roller.


- Dette handler om det jeg nettopp har snakket om. Hvis du som fotograf tenker at verden er en lekeplass, så synes jeg det er immoralsk. Å leke med lys og med komposisjoner bare for å vise hvor god en er, er også immoralsk. Som fotograf har man et moralsk ansvar ovenfor verden med tanke på hva man fotograferer. Dette er en posisjon man må vise ansvar ovenfor. Ja, jeg har sex med mange av damene jeg fotograferer. Men det er jo nettopp derfor jeg er komfortabel med å fotografere dem.

- I åresvis har det vært en tradisjon at en fotojournalist kan gå hvor som helst og invadere andres liv. For å lage fotografier og for å lage sine fremstillinger som henger på greip eller ikke. Samtidig later man som om man gir en eller annen objektiv fremstilling av verden. Men dette skurrer for meg. Fotografiet virker ikke på denne måten. Få fotografer har en politisk, filosofisk eller moralsk bakgrunn til å forankre det de forsøker å formidle. Fordi man vet hvordan man komponerer et bilde, har man ikke nødvendigvis en rettighet til å kommentere verden.


Sånn presenterer Magnum ham

Jeg likte dette intervjuet også:

My images are innocent because they are accidental. I’ve used every possible method I’ve been able to come up with to give up control. I’ll use whatever I can put my hand on—alcohol, drugs, rage, sex or fear—to push my own limits and make sure the final image is not an illustration or a statement. This doesn’t mean I won’t be a maniac when it comes to building the coherence of the work later.

Hvordan ser de menneskene jeg har nevnt ut?

Antoine D´Agata ser du over. Anastasia Taylor-Lind er til venstre. Darcy Padilla under.








Ekstraopplysninger:
D´Agata ble blank på øynene da han fikk kritikk fra salen.

Darcy Padilla viste synlig irritasjon da en i salen kritiserte henne.



Jeg har glemt kritikkene, jeg husker bare det jeg selv ble irritert over: At hun henvendte seg til Padilla "som kvinne synes jeg".
Jeg satt på første rad.

torsdag, februar 23, 2012

Applaus er å få snakke

I kveld var jeg og den begeistrede ungen på en prøveforestilling på Nationaltheatret. Før det begynte gikk Hanne Tømta som har regien opp på scenen og ga noen praktiske opplysninger om at de kanskje måtte begynne på nytt hvis noe gikk galt og velkommen og slikt.

Etter at forestillingens siste replikk var sagt ble det helt stille. Skuespillerne gikk av scenen. Ingen klappet. På merkelig vis skjønte alle at det ikke skulle klappes.

Men hvorfor skulle det ikke klappes?

Teaterfølget mitt var utilfreds, fylt av begeistring og trang til å ytre dette gjennom klapp.


Hun gikk bort til en av de som jobbet med regien og sa, hvorfor får vi ikke klappe? Men vi fikk ikke det, det skal ikke klappes når forestillingen ikke er ferdig.

For en trist konvensjon

Skuespillerne kunne kommet ut og tatt imot applaus på en mer uformell måte. De kunne sagt et par ord om hvordan det gikk. Man må ikke slutte å kommunisere med publikummet sitt, frata publikum muligheten til å svare.

mandag, februar 20, 2012

Hvis man vil være pop

Når massene liker noe er det på tide å distansere seg, og skulle massene være kvinner som ikke lengre regnes som tagbare, ja da.

Da kan man ikke regne med å være et klesmerke som teller når motebransjen snakker om det som er moderne. For når folk snakker om de som kler seg i flagrende gevanter og har feil øredobber, så er det ikke det de har på seg disse 50-årige bibliotekarene som egentlig er feil: Uansett hva kvinner over klimakteriet med treårig høyskoleutdannelse velger å gjøre til sin stil så kommer det til å bli feil.

Jeg skrev om sorten for tre år siden: Kjerringpunkere


Under 2000- talets slut upplevde Sverige något så ovanligt som ett modefenomen som gjorde avtryck genom en grupp människor som förväntas vara både osynliga och tysta om sin stil.

Svenske Sofia Hedstrøm var på motemessen i Stockholm:

Efter visningen startade en diskussion om Odd Molly som fortsatte dagen därpå på SvD:s redaktion. Som vanligt när modehuset förs på tal var det starka känslor inblandade. Jag blir alltid barnsligt exalterad när mode genererar känslostormar, men eftersom Odd Molly år 2012 nästan uteslutande genererar irritation började jag fundera över varför det har blivit accepterat att sparka på ett svenskt stilfenomen som präglat kolleger, mammor och systrar.

Varför rynkar vi på näsan åt Odd Molly-kvinnorna? Vad är det som är så provocerande med volangprydda tunikor i blek pastell mitt i allt det Stockholmssvarta?



Bildet er fra Odd Mollys presentasjon på motemessen i Stockholm.

søndag, februar 19, 2012

Og folk betaler

Eller snarere jobben, tenker jeg

For hvordan skal Märtha stakkars forsørge seg når hun er ferdig med å hente ut kroner fra det norske englemarkedet? Da skal hun fortelle hvordan kvinner kan gå veien fra offerrollen til å tørre og stå i kvinnekraften.

Og, Gelius skal gi hjelp "til de mange arbeidstakere som sliter med tiltakslyst, motivasjon og trivsel på sin arbeidsplass. Det fører ofte til sykefravær, konflikter og mistrivsel."

Så hvis det er greit for deg at jeg irriterer meg over småting mens det er sult i verden, så gjør jeg det. Jeg ergrer meg også over ordbruken.

Man skal få påfyll

Da får man tro at det er noe som er tømt ut? At jobben tømmer deg for kraft? Da bør man kanskje ta tak i noe på jobben heller? Enn at Gelius (skal jeg våge meg på min første: sic?) skal forebygge konflikter på jobben?

Det er tre foredragsholdere til, et vanlig dagseminar. Hva koster det?
2495 kroner. Da får du lunsj til. Og hvis jobben din betaler 1.295 kroner til så får du middag med forrett og dessert og to enheter drikke. Det er fri garderobe ser jeg.

På sidene til arrangøren Kraft står det at alt arbeide gjøres på fritiden, de 29 medlemmene betaler til og med 600 kroner året for å være medlem.

Jeg gjetter at Märta skal leve av foredragsinntekter.

Her kan vi følge med på hvem som skal være med, også offentlige helsepenger blir brukt.

The Hungry Hearts

Se på dem!

De kaller seg et pin-up performance band, de er en trupp som lager konserter, kortfilmer, fotografier og du kan se hva de skriver om seg selv her.


Jeg oppdaget dem i et innslag på Nasjonalgalleriet i går, du kan se dem her, gjør det. (klippet ligger bare en måned)


De sier de er inspirert av David Lynch, Pedro Almadovar, Roy Andersson, Haruki Murakami og Frida Kahlos malerier. De prøver i alle fall å utvide forestillingen om hva en kvinne kan tenkes å være.

The Hungry Hearts har lagd videoen til Anne Lorentzens sang og forestilling om den norske utvandreren Belle Gunnes som skrev «Vår kjærlighet er så stor at ingen vil forstå den. Ikke fortell noen at du kommer!» til menn hun ba om å selge alt de eide og ta med seg pengene til henne. Og så tok hun livet av dem.


De burde dog røkte MySpace-sida si og ta kontroll over twitterkontoen sin igjen.

lørdag, februar 18, 2012

Sveve og så snurre

I tåka i Wyllerløypa

Jeg dro opp i dag, og så ned igjen. Det var fuktig der, det regna, jeg begynte å tenke på hvor tørt det er hjemme og det ikke er nødvendig å ha på de store ytterskoene som går til knærne og som har uttagbart ullfor. Hjemme har jeg lammesteik og rødvin og øl og nå sitter jeg og spiser ostepop mens jeg har nett-tv-en på Wyller og Whitney Houstons begravelse. Det var bare det akkurat nå.

lørdag, februar 11, 2012

Det er ikke sånt

det er ikke sånt man pleier skrive hjem om

Det er ikke engang det at Turboneger er min kind of gjeng, men det er rett i nærheten. Og Vulkan er rett i nærheten av der jeg pleier være, der jeg bor.

Jeg tenkte jeg ville stikke nedom og suge ut adrenalin og ta med meg hjem.

Jeg kunne trenge det

Jeg har altmulig jeg skulle gjort denne helga, men det er ikke måte på hvor slapt jeg tok stand på ettermiddagen og kvelden i dag.

Jeg kom subbende bakpå

Jeg hadde knapt stått opp og hengt opp klesvasken så var kvelden her og jeg var mett og trøtt og edru.


Så jeg prøvde å forte meg og kaste innpå en vin og gå ned bakken og bortover sletta, der Bellona var før hørte jeg at konserten var i ferd med å kjøre rulletekst, men jeg gikk likevel inn og skjønte at jeg hadde feildisponert løpet.

Asbjørn Slettemark rydda i listene sine sikkert og skulle vel spille plater til de med svette brystkasser og seilerluer og jakker med Turbojugend Gjerdrum på og Håkon Moslet sto i et hjørne sammen med andre folk som gliste bredt og alle virket så fremmede.

Hadde jeg vært fullere ville de nok interessert meg mer, som vore de i en film eller no. I stedet gikk jeg ut igjen og opp bakken, noen karer ropte øy du med kamera ta et bilde´a - av han som pisser, alltid det. Jeg løfta bare armen i en slags vennskapelig men arrogant hilsen og gikk den korte veien hjem.


Dette omtrent var det jeg gikk glipp av

Jeg leser stadig om Didion

Skulle tro jeg hadde utnevnt meg selv til Joan Didions ridder så lett jeg blir irritert på folk som skriver om henne. Eller så er jeg kanskje lettirritabla på formuleringer generelt.

Å skrive hennes liv i stedet for livet hennes, og det fortsetter på samme viset, hennes forhold til datteren Quintana Roo, hennes selvbebreidelser og hennes altomfattende angst.

Eller disse to:

Med 60 barnekjoler i skapet blir det unektelig en spesiell oppvekst for barnet, som dessuten er adoptert under det man kan kalle summariske omstendigheter.

Jeg blir tekstens fiende

Hva da unektelig spesiell oppvekst, tenker jeg, hva da? Og er det meningen jeg skal føle meg tosk som må slå opp og tenke meg om hva summariske omstendigheter kan bety? Jeg tror det skal bety at det gikk litt fort for seg, at noen hoppet over noe.

Hvis det stemmer vil jeg si at boka til Joan Didion ikke er en redegjørelse for hvordan paret Didion/Dunne gikk frem i adopsjonsprossessen da de fikk datteren Quintana Roo, som senere døde og som er utgangspunktet for denne siste boka til Joan Didion.

"Samt all mulig annen angst som de fleste foreldre vil kjenne seg igjen i. Likevel kan man fort komme til å tenke at bekymringen vokser ut over alle rimelige proporsjoner i et samfunn og i et sosialt lag som til de grader dyrker frykten for alt som kan komme til å skje."

Jeg liker ikke at refleksjon over hva slags oppvekst man gir ungen sin blir møtt med det jeg leser som nedlatende, allvitende frekkhet. Som om journalisten får lov til å bestemme hva som er dyrking. Som om bekymring for egne barn er tåpelig så lenge det fins noen som er sultne i Afrika. Jeg gjetter Rune Hallheim har lest boka med sin egen kjepphest som bakteppe. Som jeg har mine på plass når jeg leser anmeldelsen hans i Aftenposten.


Magasinet K er Aftenposten sitt og jeg liker det ganske godt. Kristin Valla har vært i New York og snakket med Joan Didion og derfor gikk jeg ut i dag for å kjøpe det. Joan Didion sier til Kristin Valla at boken ikke er en fortelling i tradisjonell forstand.

Akkurat, tenkte jeg

Jeg åpner bladet K og ser på fotografiene, de legger en forsonlig og forventningsfull brille mellom meg og teksten. Teksten er grei den, ganske fin.

Havresekken!

Sånn at du også kan få gjøre det

På torsdag var jeg på en konsertstund på det lille og gamle stedet Valkyrien på et av majorstuhjørnene. Havresekken heter konseptet og man får tre overraskelseskonserter på samme kveld på et sted som Kampen menighetshus, Trollvannsstua, Golia Velhus.

De sier det slik selv:

Vi gir deg artister du ikke veit du liker, sanger du ikke har hørt, på steder du ikke visste du kom til å trives.

Havresekken er hemningsløst sjangernøytralt, duggende friskt og befriende fritt for navlebeskuende trendsjåvinisme. En kveld med Havresekken kan by på alt fra knallhard kveding til folkelig rock, seig jazz, stram elektronika eller fullstendig fri blues.


Så, man kjøper billett på forhånd (blir lett utsolgt) kommer i god tid slik at vi kunne få et bord to meter fra der Susanna Wallumrød skulle sitte ved pianoet et par timer etter, spise gode biffsnadder og drikke masse øl.

Etterpå kom Morten Gunnar Larsen, som jeg husker at jeg likte fryktelig godt for mange år siden, men jeg hadde helt glemt ham. Han spiller ragtime med en skeiv jazzig touch. For en fin overraskelse.

Og så roe ned til slutt med Espen Eriksen trio med håndklapp og kontrabass.

Dette var min første havresekk. Det var musestille i rommet når det ikke var musikk der, merkelig stille. Jeg skal følge med på programmet heretter.

Oppdatering 23. februar:

I går kom bildene fra arrangementet

mandag, februar 06, 2012

Først så har man

musesyke i albuen av og på og så går det over
og så går man litt mye på ski (!) armtak
og så får man en rød, hoven og bankende albue som legen sier oj av.
No more tasting på deg før mandag (som er i dag)
pc-en måtte ligge langt oppe på hemsen
Jeg måtte lese og se på dvd.