søndag, januar 30, 2011

Made for Television,

som Owen Meany og Marshall McLuhan sa..

Og visst unner jeg motebloggerne og de unge jentebloggerne oppmerksomheten i nettavisene, men torsdag var det motebladet Costume som kåret årets beste blogger, om noen dager er det bladet Vixen som skal kåre de beste bloggerne i ulike moterelaterte kategorier. For litt siden ble landets beste interiørblogger kåret av Dagbladet og interiørkjeden Kulør (aldri hørt om) og den beste mammabloggen kåres for tiden, vet ikke ennå om den får nettavisoppmerksomhet, men det kan godt tenkes.

De er made for Television,

som skapt for nettaviser med sine blogger med pene fotografier og med festarrangementer som blir hendelser som kan dekkes. Til sammen gir de bare et delvis godt inntrykk av hva det blogges om. Sonitus bloggkåring i desember er ikke så kommersielt tilgjengelig og fikk ikke oppmerksomhet noe sted. Må det være slik?

lørdag, januar 29, 2011

Emo på jobben

Maria går med lusekofte uten at noen sier Bhatti eller Toska, for avisjournalistene har gått emo og radio- og tv-journalistene har tatt på seg den følsomme stemmen, den som oser av sympati, den som sier at vi har med et individ å gjøre her folkens, et individ som trenger journalistens kritiske blikk mot makthaverne, et individ som trenger journalistens moderlige, eller faderlige, stemme.

Det er vanligvis ikke den stemmen journalistene har på når de snakker om sigøynertiggerne i byen. For nå har vi å gjøre med en stakkars, ikke en slemming.

Les resten av teksten i Journalisten

torsdag, januar 27, 2011

Faen,

døden er et helvete. Døden er sånn at jeg må banne når jeg tenker på den. Jeg leser nyhetssaker om folk som dør. Jeg vil at døden skal komme glidende når jeg er gammel. Jeg vil visne og bli trøttere og trøttere, skli inn i min egen glemsel og ikke-interesse. Jeg håper jeg er uinteressert i livet når jeg dør. Men døden tar folk før det. De vet at de skal dø, de diskuterer jobben sin dagen før de dør, de tar i mot venner på besøk for siste gang, sier hade og så skal den ene ikke være her mer. Døden er så rystende at det nesten ikke går an å nevne den i noe så hverdagslig som en bloggpost.

onsdag, januar 26, 2011

P2-losen

Bli med i nettstua hvis du vil ha selskap mens du hører/ser Dagsnytt18, klikk deg inn under. Vi kan alle trenge losing. (Jeg har tatt vekk lenken)

tirsdag, januar 25, 2011

P2-losen

Klikk deg inn under og bli med i nettstua. Lenken er tatt vekk.

søndag, januar 23, 2011

Jeg tenker

Og det går uendelig langsomt, ordene smyger seg ut. På andre dagen sitter jeg her edru og tviler og tenker på Maria Amelie og journalistikken. Jeg skal levere spalte til Journalisten igjen og jeg fatter ikke folk som har meninger å by på så sikkert og så ofte og innimellom så unyansert.

Det er ikke det å skrive og formulere seg som er vanskelig, det er å tenke. Har jeg belegg for dette, tenker jeg. Denne sammenlikningen, har den noe for seg? Hva står det egentlig her, det du akkurat skrev? Overdriver jeg, er jeg slem, er jeg dum kanskje?

Jeg tenker og tror jeg har det, sammenhengen mellom de to avsnittene, en ny tanke muligens, men så oppløser forståelsen seg og jeg må gå på do eller putte flasker i flaskeposen og komme tilbake til bordet og stirre på ordene og håpe at tanken kommer tilbake igjen. Det er ikke sikkert.

Jeg vet at andre har det sånn. Det hjelper ikke. I kveld er det meg.

Pressemelding på Twitter

Jeg havnet i en diskusjon med Cecilie Staude om pressemeldinger på Twitter. Kulturnytt i NRK reagerte på at Politiets utlendingsenhet sendte ut denne meldingen på Twitter før advokaten var orientert: «Arrestestasjonen av Maria Amelie foregikk uten dramatikk. PU tar sikte på snarlig fengsling og uttransportering» og de ringte til Staude.

Cecilie Staude svarte Kulturnytt: Saken er nok et eksempel som bekrefter at folks manglende erfaring med sosiale medier er åpenbar. Meldingen mener jeg føyer seg inn i rekken på personer som i det siste har trådt over grensen i sin omtale av saker på Twitter, Facebook og i andre nettsamfunn.

Her er hele bloggposten hennes, jeg fortsetter i egen blogg siden hun avslutter diskusjonen.

Kulturnytt og Staude ser ut til å ta dette at advokaten ikke er varslet som tegn på at twittermeldingen ikke var sendt ut med hensikt som en pressemelding. Informasjon om pågripelser kommer hele tiden før advokater er varslet, ofte ved at journalisten ringer politiet og smakk ut med nettsak. Ville de reagert på dette? Pressemeldinger blir sendt før advokater er ringt, men de kommer som regel med e-post. Ville de reagert på det?

Det er altså Twitter som er problemet, som om informasjonssjefen hos politiet satt hjemme med en kveldsøl og fikk en intern informasjon, brøt taushetsplikten og trodde han var i et koseprivat rom og sendte en informasjon til sine nærmeste venner. Slik var det selvsagt ikke.

Jeg syns Staude er arrogant når hun sier saken bekrefter at informasjonssjefen har manglende erfaring med sosiale medier, hun svarer meg i kommentarfeltet:

"Men å sende ut et såpass alvorlig budskap i en kanal som snart renner over at intetsigende snakk og atpåtil før sentrale aktører er orientert, vitner ikke særlig mye om profesjonalitet rent kommunikasjonsmessig. Skriver det på kontoen for uvitenhet (-:"

Twitter er en kanal, nettavisene en annen kanal og de flyter sannelig over av litt av hvert. Skal en alvorlig sak ikke kunne stå ved siden av en mindre alvorlig sak? På Twitter har jeg større kontroll ved hva som renner inn ettersom jeg selv redigerer hvem som er mine avsendere.

Er det en forskjell om en pressemelding kommer på e-post eller også på Twitter? Ja, forskjellen er først og fremst at på Twitter er det også andre enn journalister som får beskjeden samtidig, alle som er interessert i nyheter direkte fra Politiets utlendingsenhet kan følge dem på Twitter. Men det berører ikke Cecilie Staude i sine svar.

Informasjonssjefen i Politiets utlendingsenhet på Twitter

Likhet for loven

I januar har halve Norge og Jens sagt likhet for loven i så mange avisdager at den andre halvparten har rukket å tenke over om vi syns den skal forandres.

I morges leste jeg en artikkel om de utlandske tiggerne i Oslo, sigøynertiggerne, romfolktiggere, eller

masseturister som sjefen på Sentrum politistasjon kaller dem:

"- Er det greit med norske tiggere?

- Det er noe annet. Vår oppfatning er at tiggingen er en form for masseturisme. De kommer hit i minibusser. Den slags turisme vil vi ha slutt på, sier Hansen."

Det er det ordet Hansen og de andre på politistasjonen har valgt seg for å gjøre jobben lett for seg når de skal gjøre den jobben folk vil de skal gjøre. Masseturisme, solstol i Rimini liksom.

Likhet for loven

Jeg leser at Høyesterett har bedt om å få høyere straffer til det de kaller mobile vinningskriminelle og som de formålstjenlig nok også kaller organiserte kriminelle. Organiserte kriminelle, narkotika og drap og Sopranos liksom:

"I fjor vinter ble han tatt med en ryggsekk og iPod som ikke var hans. Og for å pante tomflasker fra to sekker merket «Grand hotell». Straff: 28 dager ubetinget fengsel.

Han har også fått tre forelegg: ett på 10.000 kroner for å bære kniv og stjele en øl til 25 kroner på Kiwi. Ett på 6000 kroner for å sove ute i en park. Og ett på 5000 kroner for å stjele bensin."

Straffenivået er skrudd opp fordi politikerne hører på folk (mange) som syns det er ubehagelig med tiggere som snakker til oss når vi går forbi.

Folk jages fra parkene om natten og hvem gjør det?

"Rusken-patruljen er blitt satt til å jage tiggere vekk fra parker og skoger de overnattet i." Rusken er en del av renovasjonsetaten til Oslo kommune. Mennesker er blitt et renovasjonsproblem. Det er gjennom Rusken at alle skolebarn hver vår skal lære å plukke søppel.

Les hele Aslaug Tangvald Pedersens artikkel her, en lang og god sak.

søndag, januar 16, 2011

Akkurat nå 78

Från: ann.heberlein@teol.lu.se
Till: karin.johannisson@idehist.uu.se

En e-post-samtale skrevet for avisa DN, som jeg likte innimellom, men så til slutt:

Annars sitter jag här i ett nedmonterat, nedpackat och orimligt smutsigt hem och tänker på Iris Murdoch. Murdoch betraktade sitt hem som en levande organism och vägrade därför att städa. Hon flyttade i stället, när huset grott igen helt.

Jeg googler, finner foreløpig ikke noe.

fredag, januar 14, 2011

P2-losen

Klar for nyheter igjen. Bli gjerne med, klikk deg inn under og bli med i nettstua, det er åpent hus.
(lenken er tatt vekk)

torsdag, januar 13, 2011

Dagsnytt18

Det har vært interessant å se hvor mye saken om Maria Amelie har engasjert folk i dag. Klikk deg inn under og bli med på småpraten mens sendinga går. (lenken er tatt vekk)

onsdag, januar 12, 2011

Oppkast, svensk tabloid

Jeg får lyst til å kaste opp de gangene det skjer at voksne mennesker sier til mediene at aldri! har de opplevd en kjærlighet som dette. Samtidig kommer det frem at de nylig er gått ut av et langvarig forhold og jeg kan lure på om det er hukommelsen eller evnen til å ta hensyn til det forrige mennesket som lider mest.

Når jeg tenker meg om tror jeg bare at jeg har sett menn gjøre dette.

Det trenger ikke bety noe

I løpet av ett år ble Alex Schulman skilt og gift og far. Nå har han skrevet en roman som en hyllest til sin nye kone. Den heter: Att vara med henne är som att springa uppför en sommaräng utan att bli det minsta trött.

Den nye konen mammablogget, Alex pappablogget og Alex blogger fortsatt her og twitrer her. Noen vil huske da Alex Schulman la ned bloggen sin i 2007 fordi han var blitt slem. Intervju med Schulman i svenske DN.

Vredesmod, et fint ord

Hvorfor har ikke historien om Svenska Akedemiens leder Peter Englund og forfatter Bjørn Ranelids fight nådd norske nettmedier?

Jeg mener, alt som kan kalles "Let's dance-bråket"..

.. og som har to slike typer i rollene. Den har jo alt man kan ønske seg av drama og sterke følelser. Makta slenger med leppa på bloggen sin om Ranelid som danser i "Skal vi danse" og Ranelid blir sur (han har vært sur før) og sier at han faen ikke vil ha de prisene Akademien har gitt ham før, bare ta de tilbake! Og så, etter å ha roet seg, denne fantastisk åpne replikken, særlig for en mann, offentlig kjent, i sin alder:

– Nej, jag ska inte lämna tillbaka dem. Jag sa det för att jag var så ledsen. Det var i vredesmod.

Dette skrev Peter Englund på bloggen sin:

Noterar att Björn Ranelid uppmanat mig att följa hans exempel och delta i dokusåpor. Det kommer inte att ske. Däremot har jag inga invändningar mot att han gör så själv. Allt som håller Ranelid borta från skrivandet välkomnas.

Det er .. friske takter fra en akademi-leder

Og hvorfor gjorde han det. Fordi Ranelid på ettersnakket til programmet sa at akademifolket skulle ta seg en tur utenfor kammeret sitt og danse litt,
du kan høre det her.

Svenska Dagbladet oppsummerer saken greit her.

Jeg anbefaler også Expressens reaksjoner fra svensk kulturliv, mange av Akademiens medlemmer. Jeg festet meg særlig ved Stol nr 13, professor Gunnel Vallquist "Bloggar är personliga och privata". Det må jeg si, dette er et menneske som har beskjeftiget seg med offentlige tekster et helt liv.

Eller hva med Ranelid i Aftonbladet: – I fjol gjorde jag 138 framträdanden, jag har miljoner läsare, människor har låtit tatuera in metaforer som jag har skrivit på sina armar, jag har målat omslagen till fem av mina böcker, varit fotbollsspelare på hög nivå, fått Augustpriset och mycket annat. Rent vetenskapligt sett är jag mer begåvad än han någonsin kommer att bli. Jag vet inte vad han är känd för. Han har skrivit några böcker om krig.

Have fun.
Oppfyller ikke tabloidene, skal sannelig jeg.

tirsdag, januar 11, 2011

Sophie Calle og meg, igjen

I søndagens Guardian skriver Sophie Calle et takkeinnlegg for Hasselbladprisen. Under er en bit av det, her er hele. Jeg innrømmer det. Jeg er misunnelig. Jeg er misunnelig på bakgrunn.

Room with a view

Some nights you can't put into words. I spent the night of October 5, 2002, in a room set up for me at the top of the Eiffel Tower. In bed. Between white sheets, listening to the strangers who took turns at my bedside. Tell me a story so I won't fall asleep. Maximum length: 5 minutes. Longer if thrilling. No story, no visit. If your story sends me to sleep, please leave quietly and ask the guard to wake me . . . Hundreds turned up. Some nights you can't describe. I came back down in the early morning. A message was flashing on each pillar: Sophie Calle, end of sleepless night, 7:00 a.m. As if to confirm that I hadn't dreamt it all. I asked for the moon and I got it: I SLEPT AT THE TOP OF THE EIFFEL TOWER. Since then, I keep an eye out for it, and if I glimpse it along some street, I say hello. Give it a fond look. Up there, 1,014 feet above ground, it's a bit like home.

Jeg så henne i Paris

- Det kommer ingen Knausgård 6,

sa min bokhandler nå nettopp. Det tror hun i alle fall. Jeg var innom for å høre om det var satt en dato på 6-ern. I februar trodde jeg den skulle komme. Men den har vært utsatt til mars. Og nå utsatt "på ubestemt tid". Og det betyr jo ofte aldri.

mandag, januar 10, 2011

Å tenke på etnisitet

Jeg kom hjem i dag. I en måned har jeg vært i New York. Og nå kom jeg på hva jeg har glemt å prøve å snakke med noen om: Hvor raskt tenker folk: Han er jøde, foreldrene er sikkert irske, er det et tysk etternavn?

Når innvandring er en så total del av samfunnet, helt anderledes enn i Norge, er det slik at folk flest straks de møter en fremmed scanner personen for tegn på etnisitets-miks, utseende, navn?

Hvor raskt kommer saken opp i en samtale?

Jeg så folk på T-banen med blandinger av hudfarge og øyeformer som vi slett ikke har i Norge. Gjør det folk mindre opptatt av etnisitet? At tiden har gått og fler bakgrunner har rotet seg mer sammen, om enn slett ikke så mye som man kan tenke seg i et koselig øyeblikk. Eller blir trangen til å kategorisere like sterk, fordi man leter etter felles- eller fremmede trekk å navigere etter?

Og hvordan er det når det ikke er ett dominerende kirkesamfunn som i Norge, men flere. Blir det viktigere da å la det komme frem i samtalen at man tilhører den katolske kirken eller den jødiske og hvilke underkategorier? Også hvis man bare er seremoni-religiøs?

En annen ting, jeg syns folk ofte snakker om sin irske bakgrunn, sjelden om sin indianske. Er det som med samene? Fraværende kulturelt sett i Oslo selv om antallet er høyt? Temmelig fraværende i nyhetene?

Ofte bruker vi forresten begrepet etnisitet feil. Ofte tenker vi oss folkegruppeopphav, men begrepet er videre. "Etnisitet er en kollektiv identitet knyttet til forestillinger om kulturelt fellesskap som følge av (oftest) et antatt felles opphav. Etnisitet er forhold mellom grupper som oppfatter seg selv, eller blir oppfattet av andre grupper, som kulturelt særpregede."

Nåvel

Selv om jeg ergrer meg over meg selv, og prøver å venne meg av med å raskt kategorisere folk jeg møter som homo, kvinne, har pakistanske foreldre etc.så jobber automathjernen langsommere enn den klare tanken.

PJ Harvey..

søndag, januar 09, 2011

Samson og meg

Jeg fikk en Samsung Galaxy Tablet, en ny venn. Nå leser jeg e-bok på senga, boka som Keith har skrevet om seg selv er første. Jeg lå i senga og bestilte den, kjapp kjapp to-tre tastetrykk, jeg slapp å styre med visakortet også ettersom jeg har konto på Amazon fra før.

Samson og innsovningsprosessen

Jeg må som regel lese en time før jeg sovner. Jeg leser og leser og blir trøtt og så er det om å gjøre å legge papirboka til side og snu den slik at jeg finner ut hvor jeg var neste dag, uten at jeg våkner opp av bevegelsene det tar.

Med min nye venn Samson er det lettere

Jeg lager en grop, en støtte av dyne og puter slik at Samson ligger støtt i passende leseavstand, slik at jeg slipper å holde den. Jeg slipper å snu bladet, jeg bare dytter litt med fingeren på skjermen. Jeg slipper å snu meg selv og boka på andre siden for å lese den andre siden. Og så sovner jeg bare og Samson ligger i gropa og fader seg ut selv etter 2 minutter og neste dag husker den akkurat hvor langt jeg var kommet.

fredag, januar 07, 2011

B.B. King og meg


The Wellmount Theatre i går kveld
Foreslått lydspor til posten
Klikk på bildene så ser du dem større.


Vi var på B.B.King i et gammel teater en halv time inn i New Jersey der bebyggelsen så ut som en gate i Andeby eller i Frustrerte Fruer og teatret likeså, med blekgrønne vegger med blomsterpynt fra langt inn i første del av forrige århundre.


B.B. har spilt i over 60 år og når sant skal sies så brukte han mye av konserttiden til å lage funny-faces og snakke med publikum og skrive autografer, men mannen er 85.


Vi satt på andre rad og jeg gjorde kamera klart i smug i veska og så sneik jeg meg frem til scenekanten og sto litt sammen med de tre lokale karene på 45 med litt langt hår og utvaskede svarte bukser og skikkelig lange linser. Og klart BB, flørtet med meg og kamera.


Litt seinere når tiden var kommet til å kaste gull-juggel-smykker fra handleposer så han meg langt inn i kameraet og kastet et dingeldangel mot meg, men ei røy rett bak meg hadde tatt i mot en baseball før.


"Hvis dette blir min siste konsert skal jeg huske dere alltid."

torsdag, januar 06, 2011

Red Hook


I to dager har jeg fotografert nede ved Red Hook. Første dagen bare med Samson'en, vi gikk på tur i det området der nordmenn strandet på begynnelsen av 30-tallet da de mistet hyra på båten og ikke kom seg hjem fra Amerika. Så ble de liggende i slumbyer i Red Hook, sultne rett under den svære kornsiloen. Disse tre øverste bildene er av selve siloen.


Jeg ble så begeistret over hvordan det så ut der, jeg fikk lyst til å ta bilder med det ordentlige kameraet så jeg dro ut med Nikon i går ettermiddag.


Thor Gotaas har skrevet om kolonien på Red Hook i Ørkenen Sur.


Fra T-banestoppet


Fra T-banestoppet


Dette er T-banestoppet..


T-banestoppet utenfra. Trekassa er trappegangen opp til banen som går over bebyggelsen. Klikk på bildene for å få dem større.


Trekassegangen sett fra sida.


De tar i bruk luftrommet når de skilter i Amerika.


Red Hook er et småindustriområde med lagre og bilopphugging, ei lita havn, oljelagre. Og bebyggelse og skolebuss og IKEA.


Bebyggelse under T-bane-fundamentet.


Bispelokket men penere.






En slags allmen pynt som hang mange steder de plastfrynsene der.



Jeg vet ikke hva det betyr at lagringen er klimakontrollert. Kan man bestille et stabil antall grader? Til å heve bolledeig i?


Vi gikk der for å fotografere kornsiloen som står og forfaller (de tre øverste bildene). For å komme til gikk vi på ei lita kai med noen oljetanker. Plutselig skrek en amerikansk stemme gjennom en ropert, jeg snudde meg for å se hvor stemmen kom fra men så ingen. Det var nok noen inne på et kontor. Med fast uteropert.

Det var ingen andre å rope på en oss og jeg skjønte ikke hva stemmen sa, hørte bare noen tall. Jeg tolket det slik at han ropte lovhjemmelen som kom til anvendelse når han kunne forby oss å ta bilder av de oljetankene. Men det kan selvsagt bare være meg.


I skumringen på vei tilbake til T-banen.


Jeg skal legge ut noen flere i morgen. Nå skal jeg finne toget, skal på en tur i turen til New Jersey og BB King-konsert og overnatting på landens hotell. Jeg tror også, at når jeg kommer hjem skal jeg kjøre noen av disse ut på papir og henge de på veggen og invitere venner på vin og feriebilder.
(La ut fler bilder 10. januar)

Huskeliste

Blåskjellene på Lucien og å spise sausen de ligger i også, eplekaka på Lucien som nesten bare var tynne epleskiver lagt oppå hverandre med karamellisert sukker oppå, prøve å lage dette og potetene på Balthazar som også bare lå tett oppå hverandre, kanskje det var røstipoteter rett og slett. Og pavlovaen på Balthazar med myk kjerne og lunkne jordbær og blåbær i saus rundt. De friske bringebærene oppå ostekaka som smakte nyplukka.

tirsdag, januar 04, 2011

This is just to say 29

Noen ganger syns jeg de reglene vi har i Norge er for strenge. Hva gjør det egentlig at kunder kan gå gjennom bakeriet (turte ikke ta bilde, det var en ansatt der, men bare vent til jeg får meg spionkamera) og gjennom bakrommet (under) for å låne doen?


Og hva gjør det egentlig at det står litt vaske- og maleutstyr på do?

mandag, januar 03, 2011

This is just to say 28


Jeg gikk bortover Prince Street med en kaffe i hånda og der hang han.

Patti Smith på Bowery

En post med et lite, tynt praktisk poeng og ingen egentlig konsertomtale.
Foreslått lydspor til posten: Piss Factory.

Her om dagen fikk jeg oppfylt et ønske jeg har hatt et par år, å gå på Bowery Ballroom når Patti Smith har en av nyttårskonsertene sine. Hun har tre, en nyttårsaften, en på bursdagen sin dagen før og en før der igjen.

Det var på bursdagskonserten vi var

Den kvelden i høst da jeg bestilte disse billettene satt jeg hjemme ved bordet mitt og hyperventilerte. Jeg hadde flere dager før notert meg klokkeslettet for når billettene skulle legges ut og jeg skulle gjøre kjøpet i samme øyeblikk var planen, mens jeg fortsatt satt på jobb.

Men det glemte jeg, hvordan kunne jeg

Så vel hjemme og vel etter middag kom jeg på det, å faen! Jeg gikk inn på billett-siden og fikk ikke gjennomført noe kjøp. Prøv du fra din maskin med ditt kort, skrek jeg til den store ungen og hun fikk kjøpt. Puh.

Jeg nevner alt dette fordi vi kan ha nytte av det en dag

Det er ulikt hva som skjer når man bestiller nettbillett, også fra USA. Noen ganger kommer de i posten, noen ganger skriver vi dem ut, noen ganger henter man dem på konsertstedet. Da jeg leste nøyere på A4-arket jeg hadde skrevet ut om min bestilling så jeg at den som har betalt billettene må ha med seg legitimasjon når de henter.

Jeg gikk ut fra at det skulle gå bra likevel, men helt sikker var jeg ikke. Den store ungen er i en helt annen verdensdel enn meg, hun plukker frukt eller noe, og jeg var litt urolig da vi gikk bortover de få gatene til konsertstedet.


Vis Heldig i et større kart
(å drit, jeg fikk ikke dette kartet til skikkelig selv etter mye strev. For å se poenget må du trykke på minus, slik at du utvider det. Dessuten overse den øverste blå.)

Vi bor virkelig midt i smørøyet på alle vis. Og bare det å kunne legge ytterklærne hjemme og rusle til konsertstedet er en kvalitet jeg liker veldig godt.

Vi sto utenfor og ventet litt. Jeg hadde sett for meg Rockefeller på forhånd og køen langs veggen var ikke så ulik. Det gikk bra med billettene. Jeg sa noe hektisk om andre verdensdeler og jeg tok i mot rynkede bryn og et "aldri mer" og så var det heldigvis gjort. Men husk dette alltid. Og vi sto inne i et kjeller-rom, med en U-formet bar i tre, vi satte oss til den, stor var den etter forholdene, det var plass til adskillig fler enn de som var kommet inn i lokalet allerede.

De hadde Sierra Nevada-øl og vi drakk det og jeg så på folkene rundt meg og hvor få de var og så sa jeg, faen. Jeg tror jeg må gå opp og se på lokalet. Jeg har en følelse av at det er mindre enn Rockefeller dette. Den følelsen, da jeg gikk opp de gråmalte gamle tretrappene, merkelig lik fargen i min egen trapp hjemme, en 50-tallsmaling tror jeg, og jeg kom opp i selve konsertlokalet og skjønte hvor lite rommet var, den følelsen. Den lykkefølelsen.

Det var et lite rom med egen bar i enden og en mezzanin over, som på Rockefeller. Men Bowery Ballroom tar 550 mennesket googlet jeg etterpå.

Lite konsertlokale er alt.

Jeg raser gjennom resten

Konserten var fin, bildet over er råttent. Jeg ropte på Piss Factory, jeg tok mot til meg endelig, Å ja! sa hun som sto ved siden av meg. Det er jo den fineste sangen men hun spiller den aldri, ikke nå heller. Hun sang Gloria og datteren Jesse spilte piano og Lenny Kaye spilte gitar og var det sønnen hennes også? de sang i alle fall When I'm 64 som var akkurat det hun ble og Michael Stipe kom ut med kake med grønn icing på og akkurat da var det at jeg ble star struck, merkelig nok. Jeg tror det var det hverdagslige i det hele som gjorde det.

Så rusla vi hjem, brisne og glade og veltet inn i en åpen kakebutikk rett over gata, kjøpte kremkaker som likevel ikke ble spist og som vi oppdaget oppå kjøleskapet et par dager etter.