mandag, november 30, 2009

Offentlige Thåström

Joakim Thåström liker ikke å være i intervjuer.

Det får meg til å tenke på Knausgård som jeg skrev om nylig, og hadde jeg ikke lånt bort boka kunne jeg ha sitert ham litt mer på akkurat det.


Varför talar du så sällan om din musik?
Du har inte gjort intervjuer på många år.

– Varför ska jag göra det? Jag behöver inte göra sådant,
det är inget skivbolag som bestämmer över mig.
Jag kom till en punkt där jag kände att jag stått i samma pose framför kameror sedan -86, och då kändes den lite cool fortfarande, men jag stod kvar i den tio år senare. Jag har poserat klart.

Och vill folk lyssna på mina låtar och min röst så tror jag faktiskt att de gör det ändå. Det fanns en tid då jag behandlades som en människa som satt inne med sanningar: ”Här kommer han och han har lirat i Ebba Grön och skrivit kvasipolitiska texter i Imperiet”.
Jag fick frågor om … världssvälten och kände bara: ”Hur kan ni fråga mig det? Är ni galna? Jag är bara en jävla lodare från Högdalen.
Jag är ingenting jämfört med någon annan.”


Innimellom disse to sekvensene er det mer

Den där viljan att undvika exponering
är ganska ovanlig i dag.

– Folk tar sig kanske vatten över huvudet och tror att de ska göra en massa saker. Och i början blir man bländad av en massa erbjudanden. Det blev jag också, men nu… Jag är fullkomligt ointresserad av om någon symfoniorkester vill spela mina grejer.
Jag gör faktiskt tillräckligt många dåliga grejer ändå, känner jag. Jag gör mina låtar tillräckligt många otjänster ibland.
Jag behöver inte göra det än värre.

Jeg har skrevet om ham før og før.
Videoen til Märk Hur Vår Skugga, en gammel yndlingssang,
Bellman er det

Jeg fikk lyst til...

..å reise til København

Og gå på RePublique
og se den kanadiske nysirkusgruppa
Les 7 Doigts de la Main
sin forestilling La Vie.

Den spilles til lørdag 12. desember.

Liten video
Jeg har skrevet
om dem før

p2-losen

Klikk deg inn og bli med på småpraten mens du hører/ser på Dagsnytt18.
(Jeg har tatt vekk lenka, boksen tar så stor plass)

fredag, november 27, 2009

Når en på Twitter dør

22. november levde den svenske twitreren just_tea. Hun har 356 følgere og på ettermiddagen re-twitrer hun om en bok hun liker.
Tre kvarter senere dør hun og ett av de to barna hennes i en trafikkulykke.

Jeg leser strømmen av meldinger på Twitter Search fra noen skriver om ulykken frem til i kveld. Jeg ble sittende og se på fremdriften i reaksjoner og uttrykksformer. At sorg flyttes ut i offentligheten er noe vi har sett i Norge siden kong Olavs død.

Det starter med at SpinsterSiv skriver: saknar och sörjer @just_tea. Så kommer meldinger som forklarer hva som har skjedd,
en bilulykke, lenke til Dagens Nyheter som skriver om ulykken:
Mor och dotter omkom. Fra å være to anonyme døde viser det seg at det er en twitteridentitet: Läste om olyckan imorse och blev väldigt ledsen, nu visar det sig att det är @just_tea :-( RIP. tårar.

Det kommer mange uttrykk for vantro, identifikasjon med de pårørende, tanker om hvor skjørt livet er: "Vad livet kan förändras i ett ögonblick - lev idag" tanker om hvor kort tid det er siden hun levde: "Inte länge sen jag var i kontakt med henne" Mange skriver i direkte tale til den døde: "Vila i frid, kära vän. Du kommer vara saknad. Ta hand om dig och dottern. RIP" Gode minner deles: "@just_tea var den första som tröstade mig när jag länkat till min första sorgliga bloggpost här på Twitter" "Mitt senaste DM i inkorgen kommer från @just_tea. Hon hjälpte mig med en sak trots att vi inte kände varandra. Vila i frid."

Mange twitrer at de tenner lys for de to døde, det å gjøre det får en egen tag: #ljusförtea. Det kommer flere tags, som #ViMinnsTea.

Web-språket brukes

Å logge ut blir et uttrykk for sorg: "Tänder ett ljus för @just_tea och loggar ut en stund" "Fick just veta att en uppfriskande röst i mitt twitterfeed har tystnat" "Läge för en tyst minut på Twitter?"
"Ljus och en tyst tweetkväll för Tea"
"Ska också skriva om @just_tea på #ff dagen, det var när jag #ff henne som vi kom närmare, bra dag att minnas"
Hun får en posthumt followfriday: "Du får en postum #ffse"
"Känns märkligt att @just_tea inte kommer att svara på fler tweets. Aldrig nånsin"

Det lages en spotifyliste med musikken Tea likte.

Også de som ikke kjenner til twitreren berøres av døden

"Jag följde tyvärr aldrig @just_tea på Twitter. Tänder ett ljus för hennes familj ikväll" "@just_tea har bara figurerat i periferin för min del, men ändå gråter jag nu. Hoppas hon och dottern läser era fina ord" "Kände henne inte. Tyvärr. Borde ha gjort det, mer än en gång stött på ett RT från henne" "Jag kände inte @just_tea och har inte följt henne eller liknande, men kollade hennes timeline precis. Det är inte okej att hon är borta"

Jeg synes ikke det er merkelig at noen gjør dette, for noen blir en fremmed-men-ikke-helt-fremmeds død en måte å nærme seg døden på, andre kan bruke en slik død som en videre bearbeiding på en død de har vært nærme tidligere.

Folk begynner å skrive bloggposter om ulykken og noen lager også en fellesblogg til minne om Tea. Etterhvert skriver folk også bloggposter om nettvennskap og sorg på nettet.

Så kommer den første kritiske kommentaren:

Jag vet att folk är ledsna och upprörda över @just_tea men "tända cyberljus" är för mycket Abeleism för min smak. Ovärdigt.

Det kommer fler kritiske kommentarer, meldinger slettes,
noen blir unfollowed og den svenske avisen Dagen kommenterer:
Twittersorg ãr riktig sorg

Som et slags gravøl

Twitter oppleves som et sosialt fellesskap som virker i en slik situasjon: "Det är nu twitter känns som en äkta stor varm familj" "Plötsligt blev Twitter så mycket mer, så verkligt" "Det känns så fint att vi samlas och sörjer tillsammans. Twitter är vår minneslund för @just_tea"

Bypresten inviterte til minnestund i Bodums kirke klokka 18.00 fredag. De som ikke kunne komme, men som ville delta likevel,
kunne sende e-post med tanker eller dikt til presten.
Faren til barna skrev nettopp sin egen bloggpost.
Og folk fortsetter å twitre i kveld.

torsdag, november 26, 2009

Bokstavelig talt: Mueller

Muellersaken, altså

Jeg leser og blir forbauset over hvordan folk oppfatter kommunikasjon. Jeg irriterte meg f.eks over samme TV2-sportsanker-blogger som Hadia Tajik gjør i Dagbladet nå,
men på en litt annen måte.

Han ser ut til å oppfatte verbale utsagn helt bokstavelig:
"Haugli påstår at hun har akseptert unnskyldningen og lagt dette bak seg. Da skulle saken vært ute av verden."

Slik er det jo selvsagt ikke

Jeg vil tro Haugli manøvrerer godt i medieverdenen og ikke har noe ønske om å være med i debatten, det er heller ikke hennes plass i saken. Hun aksepterer unnskyldningen og sier også at hun syns det er synd for Bøkko at han mister treneren sin, men hun har levert rapporten til Skøyteforbundet og det hadde hun selvsagt en plan med, hun ønsket en reaksjon mot Mueller. Så var det opp til Skøyteforbundet å avgjøre hva reaksjonen skulle være, slik er rollefordelingen. Dette minner meg om Valla som mente Yssen ikke kunne synes som hun gjorde siden hun ga både gave og klem i 50-årsdagen til Valla.

Vi sier ikke God helg bare til de vi liker best på jobben

"Amerikaneren ba den talentfulle skøyteløperen om å utføre oralsex på ham" skrev VG. Nei. Så bokstavelig kan vi ikke tolke dette. Mueller lurte ikke på om Haugli ville legge seg på kne og suge kuken hans, ikke prøvde han å presse henne til det heller. Det han gjør er å fortelle Maren Haugli og alle som hører på at han er sjefen, han kan si hva han vil til henne, også å forsøke å nedverdige henne.

Han gnur inn maktforholdet

Egentlig er det synd at uttalelsen har rot i sex/kjønn fordi det får endel kvinner og menn til å trekke seg inn i hjørnet på sitt kjønns vegne. Og for å ikke være utydelig: Jeg er feminist og visst bevisst på hvordan sex kan brukes som maktmarkør.

Frode Kyvåg sier f.eks til Dagbladet at han syns Mueller-saken er overdimensjonert fordi det er en kvinne og det er en seksuell tone i trakasseringen. Jeg tror mange er enig med ham, ikke jeg.
Men jeg er enig i resten av det han sier: At det endel andre trenere gjør er like ille og at det burde blitt reagert mot dem også.

Selvsagt

Det har alltid undret meg at endel trenere bruker generalformen og at utøvere finner seg i det, mitt verste eksempel er Tom Nordlie som stengte spillerne inne i garderoben og skrek til dem.

Jeg hadde gått

En øvelse som kan være nyttig for alle er å se Mueller oversatt til egne jobbforhold: Du er en skam for jobben, fr.martinsen med de idéene du har servert her i dag, jeg vil ikke SE deg på morgendagens møte. Ville jeg bli en bedre arbeidsmaur av det?

Nei

Vi er mer indrestyrt og målrettet her på jobben. Nå f.eks, jeg måtte få ut disse linjene slik at jeg får ryddet hodet til de andre tingene jeg skal gjøre.

mandag, november 23, 2009

Glitter and Doom Live

Den som er våken 4 i natt kan sette seg til å høre på Santa Monica-radioen KCRW når de streamer hele den nye Tom Waits-plata. På den annen side er det ikke så lenge å vente til i morra da plata kommer. Eller du kan laste ned 8 av sangene her
(jeg fikk til å laste ned men ikke høre på).

Edit tirsdag 24. november:

Plateselskapet hans skriver: Tom Waits “Glitter & Doom” Out Today!

Til Huttetuenes Land er utsatt

Hvorfor det?

Filmen var satt opp til premiere 11. desember, nå står den på 22. januar. Er det fordi Julenatt i Blåfjell fra samme distributør går bedre enn ventet? Jeg har skrevet endel om filmen før.


Her er regissør Spike Jonze sammen med han som spiller Max

Dagsnytt 18, bli med

Klikk deg inn og bli med på småpraten mens du hører eller ser Dagsnytt18.
(lenka er tatt vekk, for plasskrevende)

søndag, november 22, 2009

Karl Ove Knausgård

"Og den forferdelige tanken som stiger opp fra dette, er at alle har slike skavanker. Sine indre, private og hemmelige sluk som de bruker mye av sine krefter på å dekke til."

Den følelsen som merkelig hyppig kommer som blaff i meg når jeg leser kampene til Knausgård er takknemlighet. Det fins andre følelser, små irritasjoner, kjedsomhet, men de oppstår så sjelden til sammenlikning at de ikke er verdt for meg å nevne.

Kanskje bare dette om kjedsomhet:

En tekst er bare et tilbud, akkurat som telefonen som ringer, det er ingen nødvendig forpliktelse å ta den, det er en misforståelse. Periodevis kaster jeg bare blikket på bokstavene, ordene, avsnittene før jeg igjen sakker tempoet for hver mening. Det betyr ikke at jeg ikke er glad for at bøkene er så lange og mange, de detaljene jeg liker å dukke inn i får jeg nesten ikke nok av. Heldigvis kommer nr 3 i begynnelsen av desember og de tre neste før sommeren.

Men takknemligheten,

jeg er takknemlig for at Karl Ove Knausgård viser meg så direkte og så detaljert hva han tenker, hvordan tankene går og det de går om. Jeg har ikke lest det så detaljrikt før og han deler også tanker som ikke er vanlige å dele på en direkte måte. Jeg føler lettelser, disse tankene fins hos andre mennesker også. Jeg har visst det ved hjelp av fornuften bare, man er neppe alene med noen tanke. Av lettelsen kommer takknemligheten. Også fordi han har orket å skrive alle disse ordene på den måten han har, det må ha vært med delvis ulyst og tvil. Jeg tenker på mine egne få ord og den ulysten jeg ofte har når jeg knør dem frem.

Jeg er takknemlig for at han skriver om hvordan det kan være å være fast i en følelse man ikke anerkjenner, med kjærester, med barn. Vi går for tiden rundt og later som vi snakker med milde, fornuftige stemmer til hverandre. Det er de andre som mister besinnelsen i tanker og kroppen, som om tre år på høyskole skulle beskytte oss fullstendig: "Innsikten om at hun bare er to år gammel, er det ikke plass til før om kvelden, når de sover og jeg sitter oppe og tenker på hva det egentlig er jeg holder på med her.
Men da er jeg ute av det. Inne i det har jeg ikke en sjanse."

Det er så mange gjenkjennelsespunkter,

å kunne glemme detaljene i noe som har skjedd som har gjort inntrykk bare huske at de har skjedd, eller parallelle motstridende tankestrømmer, eller å kunne gjøre mange ting samtidig, dette som endel kvinner gjerne vil tro at menn ikke er i stand til, eller dette med at når forfatteren sier noe ordinært som alle har erfaring med får det betydning fordi det er han som sier det, og har jeg mistanke om, av og til også når han skriver. Den mistanken har jeg ofte,
også akkurat nå som jeg leser Pentti Saarikoski Brev til min kone
(som jeg liker men likevel).

Og det er mer, det er alltid mer,
men jeg vil begrense meg, bare døden da.

Kamp 1 starter med den. Enda så mye jeg har tenkt på hva vi gjør med døden så var det en åpenbaring av en start, med mange det-har-jeg-jo-ikke-tenkt-på-før, hvorfor oppbevares de døde alltid nederst, i kjelleren, ikke i 6.etg, begravelsesbyråene også,
alltid på gateplan. Og alle måtene den skjules på, sotete vinduer i gravferdsbilen, vindusløse rom i kapellet der kista står.

Og, spør Knausgård: Hvorfor sånn hast med å bringe den døde i skjul "Den læreren som får slag i skolegården, behøver ikke nødvendigvis å kjøres bort umiddelbart, det skjer ingen skade om han blir liggende der til vaktmesteren har tid til å ta hånd om ham, selv om det så ikke er før utpå ettermiddagen eller kvelden en gang. Om en fugl skulle sette seg og hakke på ham, hva spiller det for rolle?
Skulle det være bedre, det som venter ham i graven,
bare fordi vi ikke ser det?"

Så tenker jeg at det er vi som lever som lager den regelen med det raske lakenet som legges over ansiktet. Mens vi lever orker vi ikke tanken på at noen skal se oss i det øyeblikket der vi har mistet kontrollen for alltid.

Og tenker jeg, at hvis vi tok døden på rammeste alvor, ville vi da lagd en grav? Og det menneskelige med å ikke gi helt slipp på den døde, måtte de som kristnet oss være pragmatiske da fortsatte med regelen om grav, skjønte de at vi ikke aksepterer døden slik de gjerne vil.

lørdag, november 21, 2009

Work in progress

Ok, jeg sitter her ved bordet mitt (akkurat nå 13.36 og et par timer fremover) og prøver å nærme meg dette google-wave-redskapet. Hvis du er på wave, klikk deg gjerne inn og bli med der, hvis ikke si gjerne noe her.

Jeg er altså interessert i både wave-snakk og snakk om det andre temaet for dagen, ser den Tom-Waits-60-årsdagkonserten på Rockefeller noe fin ut?

Bekreftede artister: Blow, Ingrid Olava, Noora Noor, Thom Hell, Wholy Martin, Johnny Hide, Bad Liver & Hans Brustna Hjärtan, Einmal Kommt Die Liebe, Rebekka Karijord, Christer Knutsen, Jarle Bernhoft, Haddy N'Jie, Mathias Eick, El Cuero, Micke From Sweden, Guro Von Germeten.

Det stilige hadde jo vært om jeg kunne lagt inn waven min slik at den synes her på samme måte som jeg gjør med Cover it Live, men jeg tror ikke det går.

Lenke til waven om Tom Waits


Det ene jeg lurer på er om dere ser alle wave-kommunikasjonene mine i den lenken, eller bare den ene om Tom Waits?

13.43: Klar for å kommunisere men ingen å kommunisere med ser ut til å være stundens lodd ser jeg.

14.47 Nå har vi testa litt der inne, tre stykker. Det kan jo komme fler til senere, vi la til nye alle tre, men det blir nok uinteressant vil jeg tro hvis de kommer inn og samtalen ikke er i gang?

Lurer fortsatt på hvordan dette ser ut for deg som klikker deg inn på lenken over, se du EN samtale som handler om Tom waits og Google Wave eller også mine gamle?

fredag, november 20, 2009

Twitter-trigger, happy?

Det er fortsatt en blanding av eliteserien og allidrett på Twitter,
men den domineres av the chattering classes. Marie Simonsen er på Twitter, men 7. divisjon i Dagbladets kommentarfelt på nett overlater hun til seg selv. Hun spiller ikke der, hun står langt bak på tribunen og ser på med kikkert, synd for det kunne hevet diskusjonene på banen noen divisjoner. Hvorfor her og ikke der,
skal nærhet til leserne bare fornemmes gjennom bylinebildet i endring? Best å holde seg til the twittering chatters.
På Twitter kontrer hun fortsatt en og annen upresis ball fra folk hun ikke kjenner fra før.

Bjørgulf Braanen og Andreas Wiese har skrevet om faren for konsesusbygging på Twitter. Det er ikke på Twitter rask konsensus oppstår, kanskje heller et sted mellom pannebrasken og skrivebordet, midt i auraen der.

I min twitterliste blir raset av samstemte meninger raskt etterfulgt av en som går ut av flokken og sier "Jeg tror ikke det".
Det samme skjer når jeg snakker med folk på cafe. Og skulle det skje at den twitrende journalisten blir tilført kunnskap, så la det skje. Jeg tror bare den leseren som er svært godt opplyst om en sak blir klokere av polarisert debatt, vi andre står i midten av utropene og ser oss til venstre, til høyre og til venstre igjen. Så skulle det snike seg inn en nyanse i kommentaren er det til velsignelse.

Samstemmigheten består heller i det vi ikke evner å bringe til bords til debatt. Er det bra for 2-åringen å være 7 timer hver dag i barnehagen? Hva rommer de utrolig billige First Price-produktene, ikke smaksmessig, ikke prismessig, men hva er de andre konsekvensene av prisen?

Selv Journalistens redaktør Helge Øgrim sammenlikner bare Twitter med et kafébord når han setter opp ikke-regler for hvordan de ansatte skal te seg på Twitter, 140-tegns-utsagn skal behandles på samme måte som skulle de være skrålet på utekafé i Brugata.
En slik holdning er deilig å leve under.
Men er det så enkelt egentlig?

Twitter kan gjerne sammenliknes med et kafébord der du selv velger hvem du sitter til bords med. Men metaforen holder ikke, du er ikke klar over hvem som sitter ved bordet. Folk kan komme til bords flere måneder etter du selv forlot det og kan nyansere det du sa.
Twitter er vel mer en bitteliten nettavis med fryktelig få som abbonnerer på rss-strømmen din.

NRKFawad skriver: "Vi skal snakke mye om skattelistene i Morgennytt idag, sukk. Apenes kommer for å klage - can't wait."

NRKs Fawad Ashraf har fullt navn i sin twitterkonto.
I twitterbiografien presenterer han seg selv som "journalist and television news presenter at the Norwegian Broadcast Company (NRK)." Jeg vet før intervjuet begynner (som han skal gjøre?)
at han er negativt innstilt til å snakke mye om skattelistene og at han syns det Apenes gjør er å klage.

Om Apenes ikke er på Twitter er i alle fall informasjonsdirektøren Ove Skåra det. Dessuten, kanskje Apenes er en frokostbord-googler, kanskje han googler seg gjennom dagens møtelister. Tenkte NRKFawad på at Apenes satt til frokostbords sammen med ham, tenkte han på at jeg satt der og slo på Morgennytt med disse tankene i bakhodet? Kanskje er ikke det så galt, journalister har selvsagt holdninger. Som seer er jeg lykkelig over å få kjennskap til dem på forhånd. Men i noen genre er objektivitet noe å strekke seg etter.

Mens Preben Aavitsland har to twitterkontoer, @prebenspandemi der han twitrer som direktør i Folkehelseinstituttet og @prebens der han twitrer som resten av seg, kommer TV2Tobba inn i det virtuelle middagsselskapet og presenterer seg:
Hei, jeg heter Torbjørn Brandeggen og jeg jobber i TV 2.

Han fremhever jobbstedet uavhengig om han 140-tegn-snakker på fagfest eller tøyser med @tomegeland. TV2Tobba skriver som TV2-ansatt. Han kunne brukt psevdonymet @Tobba og signalisert at han helst ville frakobles resten av sitt offentlige jeg, eller han kunne hatt fullt navn Torbjørn Brandeggen og i større grad signalisert at han er et menneske som ja, også har et arbeide.

Twitter lager en merkelig nærhet foreløpig, merkelig fordi offentligheten er såpass liten, viktig å ikke glemme at det er en offentlighet. Jeg blir rørt enn så lenge av at Rossavik sier
God natt alle og jeg tenker godnatt til deg også Rossavik
før jeg tar med meg Knausgård til sengs.

(Siste spaltetekst i Journalisten)
Jeg skrev en Twitter for begynnere for et lite år siden

mandag, november 16, 2009

Håvard Rem: Bjarte Baasland

Jeg finner ikke noen anmeldelse av Håvard Rems bok om Bjarte Baasland på nett. Dumt, for etter å ha skummet den var jeg motivert til å lese et par slakter. Boka består av mye uredigert samtale,
få gode oppfølgingsspørsmål, få nærgående spørsmål, lite refleksjon. Det blir mest, fortell mer, Bjarte, fortell mer, hva skjedde så?

Og et merkelig linjeoppsett fra forlagets side. Forfatteren stiller ikke Baasland opplagt kritiske spørsmål, men slår fast at det er avhengighet og tilgjengelighet som er årsak til problemene han har skapt. Dermed slipper de unna moralske spørsmål, det ville vært interessant å se hvordan Baasland tenker om slike.

Det ser ut til at Baasland tidlig har hatt store tanker om små prosjekter og at hverken foreldre eller han selv trakk konsekvenser av tidlig gjeld: "Bortsett fra litt studielån hadde jeg jo levd uten fast inntekt i bortimot seks år. Da skal det ikke mye til å få noen hundretusen i gjeld." En gjeld faren betalte, men likevel spanderte han ferie på sønnen som tok i mot: "Jeg sa til mine foreldre at jeg godt kunne avlyse den turen siden det var blitt som det var blitt.
Men det hadde de ikke lyst til. Derfor spanderte de den turen også. Det ble en måneds bilferie i California."

Det interessante er å se den totalt egosentriske handlemåten, der i alle fall ikke Rem får frem at det fins en forståelse for at ens handlinger har konsekvenser for andre, helt ned til dagen han er på vei hjem til Norge for å ordne opp: For første gang i mitt liv rappa jeg en brus fra en kiosk. Det var første gang jeg tok noe fra en butikk. Jeg var såpass tørst at jeg måtte ha noe å drikke."

onsdag, november 11, 2009

Privat, klage

Jeg skjønner at kroppen har trøbbel med å justere seg etter at døgnrytmen er forskjøvet med 6 timer. Men jeg skjønner ikke hvorfor den ikke vil sove et høvelig antall timer i løpet av et døgn. Søvn pr døgn 0, så 3, så 5. Den har aldri oppført seg sånn før.

fredag, november 06, 2009

Jesu blod no less

The blood of Jesus against Obama.
Obama born out of the womb of a 16 yr old white girl.
"We love America"

Denne teksten står på en liten kirke ved siden av Mickey´s Funeral Service i Harlem. Så kom en svart mann forbi,
så lo vi litt sammen med ham.

ved siden av Mickeys funeral home from fr.martinsen on Vimeo.

Marie`s Crisis

Jeg vil anbefale en pub i Chelsea, New York for den lille gruppen mennesker som blir glad av å gå ned i en gammel kjeller med brune takbjelker og kunstig høstløv til pynt i anledning halloween og synge musikalsanger sammen med fremmede eller som liker å se andre gjøre det.


Bla deg frem i New York Times`fantastiske serie One in 8 Million, såkommer du til The Singin`Actress og da er du på Marie`s Crisis.

Marie`s Crisis er ikke et sted det går an å snakke med vennene sine. Man sitter eller står ved pianoet, og drekker kanskje, og gir seg hen til allsang.

Jeg ser på

Jeg ser på allslags folk, massevis av homser, gamle og unge, særlig en gjorde inntrykk på meg en superløfta og tanna grekerhomo, kanskje 70, minnet meg om en filmstjerne men jeg husker ikke hvem. Sammen med en blek mann i allværsjakke som står i nærheten bryter han ut i Oklahoma!

Det er vakkert, det må være et FN-prosjekt. Man kan se at det er mange som er faste gjester her, de hilser på hverandre. Jeg tror en god del må være sangere av noe slag, de som ikke kom helt inn og opp på scenen? De som kom inn men har fri? Og kvinner på min egen alder i blå mohairjumpere.

De synger Annie og My Fair Lady, Let the Sunshine in, og de smiler.
Climb every Mountain og den om my favorite things, Do Re Mi og Edelweiss, dancing cheek to cheek og Big Spender, Anything Goes,
a kick for champagne, Supercalifragilisticexpialidocious fra Mary Poppins.

In 50 years or so it`s gonna change you know..
- You can like the life your living, or..!

Det er så fint å sitte å se på ansiktene til folk når de synger Tits and Ass, alle glemmer seg, hvordan de ser ut de bare synger i vei og legger trøkk på det, de er utadvendte og inadvendte samtidig. Eller når hele puben er med på All That Jazz eller Over the Rainbow.

Og en litt pateisk solosanger som krenger stemmen sin
og serverer mens han synger, men skitt.
There was a time
I don't know when
I didn't have much time for men
but this is now and that was then, I'm learning

So lets bring..on the men
and let the fun begin
a little touch of sin
why wait another minute
...So many men, so little time

torsdag, november 05, 2009

En idé

Alle steder med trafikklys kunne hatt skilt i hvert hjørne av krysset som anga om man var i den nordøstlige delen av krysset, eller den sørvestlige.

Engelsk standard NE, NW, SE, SW, lett

Det er ikke lett når man kommer opp av en T-banestasjon og det ikke er bakker eller kirketårn å orientere seg etter.
Dette er første gangen jeg har savnet det gamle skolekompasset mitt. Jeg diskuterte dette med en kvinne som spurte med om veien i Prince Street, vi var enige om at det er en super idé.

søndag, november 01, 2009

Sex, død og Disney

I guess you got caught in the rain huh?
hvilken film var nå det igjen igjen.

Dagen var forsåvidt full allerede da jeg og alle ble stående i en busslomme for det var anleggsarbeide på T-banestoppet det hadde damen med rullator hørt på nyhetene, det var fuktig, varmt og mørkt og det pøste og buss etter buss kjørte forbi fordi de allerede var fulle av folk, men med en grappa i magen og god tid blir et busstopp et eget øyeblikk.

Jeg sto der med tøysete Minnie Mus´er og sexye Florence Nightingaler for det er Halloween i kveld, en mann som kom fra Latin-Amerika (han sa ikke hvilket) som har bodd 50 år her og er fornøyd med det, en 4-åring med anleggshjelm og mor, Pocahontas,
the Raisin Girl, Rosie the Riveter og ei mexicansk jente med store pupper som likevel så ut som en sailor i Turboneger.

Da første buss endelig stanset og folk prøvde å dytte seg på gjorde Pochahontas en dum manøvre med paraplyen sin, hun slo den sammen mens hun dyttet og paraplyen vrengte seg på Pocahontas i varmen og fuktigheten og tettheten og den ville ikke slå seg sammen og Pocahontas kom ikke ordentlig inn i bussen.

What are you doing with that umbrella?! skrek Pocahontas da Johnny, som var kjæresten hennes, tok grep og slengte ut paraplyen og dyttet henne inn. Men Pocahontas lot seg ikke stanse, hun brøytet seg ut og hentet den vrengte paraplyen fra asfalten og dyttet og svor og vi andre tenkte: Dette går jo ikke bra.

Dont´t you use that language when you grow up, sa en mørkstemma negermann til 4-åringen med anleggshjelm og mor.
Let go of the umbrella, sa mannen fra Latin-Amerika,
med vennlig stemme. Det var ment som et forslag.

Så fikk Johnny nok og veivet seg ut og marsjerte nedover gata uten å se seg tilbake etter Pocahontas og bussen. Og Pocahontas etter.

She´s gonna chase that Johnny,
sa negermannen med den mørke stemmen.
En liten dressfyr med kunstig skuddhull og blod på skjorta sto utenfor bussen og kikket inn: Can I come in?