søndag, mai 31, 2009

Mens Jarle Trå klarte seg,

ble fjellet Frank Ziebarths gravsted. - Han fikk oppfylt drømmen,
sier forloveden i Dagbladets ingress og jeg går irritasjonsbananas.

Jeg regner med at hun tenker på at det var bedre at han kom seg opp på toppen og døde enn å dø på vei opp og sant nok, vi pleier å legge vekt på stemningen man er i i dødsøyeblikket og siste gang vi så hverandre og det var i alle fall en solskinnsdag den dagen da begravelsen var.

Frank (29) brukte de to siste timene sine i livet på å fortelle kameraten hvor glad han var i kjæresten sin og moren sin.
Men han er ikke sammen med dem nå.

Jeg var i en 50-årsdag på fredag, der var det åpent snakk å få.
Vil du ha ham tilbake, sa jeg til hun hvis mann hadde forlatt henne etter 25 år. Ja, selvsagt sa hun, ikke fordi det var selvsagt tror jeg, bare fordi alt jåleri om å vise seg sterk alene uten den du vil være sammen med var lagt vekk.

Å gi seg inn i kjærligheten, det er fjellet sitt å bestige.
Er det risiko man er på jakt etter er det flust av risiko å få.
Får du barn har du det gående resten av livet.

Hei du, Jarle og gjengen

Vi lever alle i spennet mellom å gjøre det vi selv ønsker og ta hensyn til andre, men dere setter det så på spissen, jeg går rundt og syns det er skummelt nok å gå til legen, å leve med konsekvensene av kjærlighet, å skrive denne teksten.

I samme 50-årsdag..

..traff jeg en mann på vel 60 som hadde fått sitt første barn,
hun var 6. Han likte å være sammen med henne, men skulle han valgt ville han heller hatt friheten likevel.

Må fjellet være riktig så høyt og farlig?

Hvis det er naturen du vil se på for å kjenne at du lever, må livsimpulsene være akkurat så sterke at verdens 20. høyeste fjell ikke holder? Kan du bestemme at du skal være en øy som menneske og de som er glade i deg bare må leve med konsekvensene som kanskje kommer? Tenker du på hva du etterlater deg i lasten din?

Jeg håper en journalist stiller deg disse spørsmålene.
Hadde du vært i 50-årsdagen hadde du ikke sluppet unna meg.

- Døden slo deg idet du så den døde vennen din,
tenker du ikke på døden?
- Hvorfor ikke?
- Er det noe med at nesten ingen har vært så høyt før, at du kom høyest opp i treet?
- Hvorfor det?
- Rydde en mine, hvorfor er ikke det et alternativ?
- Hva tenker du om at du setter andre i en situasjon der de kan velge
å redde deg med fare for sitt eget liv?
- Nei, man kan ikke frita andre mennesker for det valget.
- Til hvilken pris for andre må man faktisk spørre seg.

I samme 50-årsdag..

..møtte jeg en mann som syntes at alt var festligere før. Han følte seg fanget på stedet han bodde på og de store ungene som ville ha ting. Du må vel ikke det, sa jeg. Du kan vel snakke med familien din. Man kan flytte, skifte jobb, bli kjent med nye folk og nye måter. Ingen er fanget. Men da gikk han sin vei,
han ville ikke snakke mer med meg.

(VG: Jarle Trå er hjemme igjen)
Og Dagbladet.
En ny, lang og god artikkel fra Dagbladet

lørdag, mai 30, 2009

Akkurat nå 54

Jeg sitter ute foran pc-en og koper. I sted satt jeg inne foran pc-en. Det er lettere å få til kvalitetskoping ute, inne blir jeg mer frista til å skifte nettsted, til å sette på plass en kopp.
Ute kan jeg stirre fremfor meg lengre tid om gangen fordi det er bevegelse å se, en blåmeis som henter mat, vind i en busk.

torsdag, mai 28, 2009

Men har hun ingen produsent?

det stakkars mennesket?

Som sier: Vent litt Synnøve, og har ikke NRK en hotline til verdens beste regnemaskin som kan fortelle henne at Norge
helt sikkert må vinne?

Det var det jeg tenkte i stua med familien og Resten av Folket samlet rundt oss. Ungen spiste taco og var begeistret over sirkusestetikken, søstra kalte Synnøve Svabø et kjønnsoverskridende fyrverkeri, mens morfaren prøvde å få grep om hva som var virkelig og hva som var på skjerm.
Hva er egentlig virkelighet, morfar, sa ungen.

Hun tar forberedende

Vi kom alle med utrop når det måtte passe oss, produsentløse som vi var. Jeg så på tv og fulgte de andre på Facebook og Twitter og følte meg i ett med menneskeheten via sosiale medier og to flasker vin.

Jeg liker direktesendinger

Jeg liker at jeg ikke vet helt sikkert hva jeg får selv om noen har drevet med kolonner og møter i et helt år, men det trenger ikke være flyvende grafikk, det kan godt være litt rufs også og best koser jeg meg med Dagsnytt18 på NRK2 med stygge gardiner og synlige gjesteskift og nå må programlederne slutter å sminke seg og late som de skal på tv, de skal på radio. Det er jeg som skal få smugkikke på dem på tv, håper de aldri skifter ut de gardinene.

Jeg smugkikker på Dagbladets nettdebattanter, dykker ned i en annen del av folket enn de jeg leser på Twitter, om folket samlet seg rundt Grand Prix i år så samler de seg ikke på de samme stedene på nettet, men vi samler oss jo ikke så mye for tiden, det er det som er greia med den.

Nå er vi i alle fall ferdige med å føle oss samlet om Grand Prix for en stund, folket deler seg i to, det er love or hate, nå siger det stadig fler over til hate, de som er fryktelig lei sier de av hele fairytalehistorien, nå må vi holde opp, det var bare en lørdagsaffære det der, en fling, en stand, skal det liksom bli en kjærlighetshistorie mellom oss folket og Grand Prix, et fast forhold, no way.

Hvis Dagbladet skal få til fast følge mellom Folket og seg under nettartiklene trenger kanskje de også en mer tilstedeværende produsent? Journalisten selv som kommer inn og retter opp merkelige premisser og skriver joda, vi har faktisk vunnet Grand Prix nå,

rolig rolig

For det kan roe ned en oppjazza sjel at det fins en produsent. Eller et intervjuobjekt, jeg ville gjerne sett hvilken funksjon det kunne ha om Thomas Hylland-Eriksen satte av et par timer til å kommentere sammen med de som vrangtolket ham som verst da han sa til Dagbladet at norsk kultur blir styrket av muslimsk innvandring.
Og Nina Karin Monsen, tenk om hun kommenterte i Dagbladets sak da hun mente seg vrangsitert, ikke i Aftenposten noen dager etter.

Den grandprix-natten kom Nina Karin Monsen til meg i en drøm, hun var programleder i 2010 i et nasjonalromantisk flor av brudeslør og bunader. Men det var en dårlig drøm altså, tåpelig som hun antakelig ville sagt det selv. Man må ikke la følelsene styre seg. Sa hun og gjorde det, mens den originale programlederen viste seg transparent og humoristisk i sin dårlige uke og tilbød seg å flytte til Sverige.
Som takk eller noe tilbød nett-tv til NRK meg å se "Synnøve snakker seg bort" under kolonnen anbefalte programmer.

onsdag, mai 27, 2009

selvhjelpsforsøk

Jeg skal drikke to glass vin på styrten nå for å se om jeg kan komme ut av det overdrevent selvkritiske humøret jeg er i.
Jeg får jo ingenting gjort på denne måten.
Denne posten er et ledd i samme øvelse:
Skriv i det minste noe, publiser det.

søndag, mai 24, 2009

Innsikter till salu

Jeg liker best å vise frem nettartikler jeg liker,
men hvorfor ikke en irritasjon i dag.

Det er Kristina Axén Olin, ex-finansbyråd i Stockholm som javisst, jeg skjønner det vil være mer sammen med barna og lukte på trærne om våren. En voksen kvinne som syns hun blir mer feministisk for hver dag men syns det er viktig å si fra om at hun ikke liker feministordet, jada, hun er ikke alene, men ramler i fella når hun får spørsmål om hva han som har overtatt jobben etter har som ikke hun selv hadde og svarer "en fru".

Vet hun at hans fru er en hjemmesupporttypbasefru?

Eller bare tror hun det? Hun kunne ikke ha vaskehjelp fordi hun syntes hun måtte ha rent hus før en vaskehjelp skulle komme.
Att hon är en sån som måste baka och sy köksgardiner och koka saft på trädgårdens vinbär, även om barnen inte vill ha den.

Men det är väl ändå ett arv som du kunde ha gjort upp med?

–Jag försökte. Men förutom min prestationsångest, detta att alltid vara duktig flicka, fanns också min önskan att vara med barnen. Att skaffa au pair-flicka var aldrig något alternativ.

Try harder

Det er det som er utfordringen menneske, den må vi forholde oss til på en skikkelig måte. Å være hjemme sammen med barna, ja.
Det er vanskelig å leve både i en Carl-Larsson-aktig tilværelse og ha en makt-plikt-jobb, noen ganger må man velge.
Men nå er barna 14, 12 og 8.

Valget en del kvinner burde tenke nøyere over er hvilke av de gamle husmoroppgavene som skal med i den nye tid. Og hvem som skal gjøre dem. Det lar seg fint gjøre å bake en kake og lage hjemmelaget saft en søndags formiddag, det er ikke problemet.

Det er kos

Problemet er hverdagene. La ungene handle inn matvarer og frakte seg selv, unger liker å ta valg i butikken, de har godt av å lære seg å håndtere busser og tannlegetimebestillinger.

Hvor ofte skal et soverom vaskes?
En gang i året.
Hva gjør vi på fredagskveldene i stedet for å vaske?
Lar barna lage taco, hele familien i sofaen i gymklær og dvd.

Sånn, nå har jeg sagt det,
nå regner jeg med at det blir orden på det.

En ting til

Ex-politikeren vet ikke hva hun gjør om ti år, kanskje har hun skrevet en bok, forlagene står i kø, kanskje har hun møtt en miljardär som tycker om barn och hundar. Eller också har jag öppnat krog i Italien, redan nu bakar jag egen pasta en gång i veckan.

Med 44.000 i måneden fra samfunnet frem til hun blir 65 har hun tid nok til å utvikle dukkehusdrømmene, hmmm, et steinhus, jeg ser det for meg, rosebusk som klatrer opp langs veggen helt opp til taket.
Og i nærbutikken kjenner gamle fru krokete Italia meg igjen og vi spør hverandre hvordan det står til.

lørdag, mai 23, 2009

Nan Goldin om seg selv

Da jeg så at Nan Goldin skulle holde Sem Presser-forelesningen i år tenkte jeg jippi, den blir streamet, den blir lagt ut, endelig kan jeg få høre henne snakke uavhengig av journalister, før jeg øyeblikket etter tenkte nei fan hun er jo en sånn digital surfrans.

Men jo, den kom etter et par uker, her. Jeg fikk ikke gjort videoen stor nok og det var umulig å flytte tiden i den, så pass opp,
det ser ut til at bare pauseknapen virker.

Hun starter litt surt med at det er for mange som fotograferer og hun liker ikke den digitale utviklingen, men så kommer kjernepoenget hennes om at man ikke skal være straighte hvite menn som drar til India for å fotografere fargerike fattige: Ta bilder av din egen gjeng.

Hun viser bilder fra fattige i Brooklyn, Manila, ikke hennes gjeng, men hun brukte et par måneder hvert sted. Men mest forteller hun om sitt eget liv og hvordan det er flettet inn i arbeidet, om da Clinton kalte henne Man Goldin som fant opp heroin chic, om New York Times som ble saksøkt for arbeidet hennes da hun betalte for tatoveringer til mindreårige, om fotografiet av to små søstre som lekte limbodans, om Cookie og alle som døde, om livet hun levde i en bar, å bryte tabuet med å vise en aidssyk i Paris, om dinnerparties i Berlin med not enough room for everyone når Susan Sontag og Robert Wilson var der, arbeidet med bildene etter at søsteren tok livet sitt som 18-åring på togskinner, å ikke kjenne seg selv igjen etter detox og etter 18 år med heroin og kokain.



Hun avlyste en avtale i Norge for å holde forelesningen, skyldte på a terrible personal problem og ba publikum opprettholde historien hvis de snakket med noen, particulary if you talk to someone in Norway, så hvem i Norge skulle hatt henne her 2. mai?

Her er en kortere youtubevideo med stills der hun forteller oppå, hun gikk på en summerhillaktige skole i England, det visste jeg ikke.

Denne videoen er fin om sexual dependency-serien, om smerte om the idea that you could be sexual addicted to somebody that is inappropriate on many levels, emotionally, mentally.

onsdag, mai 20, 2009

Dagsnytt18

Nåja. Her lå en dagsnytt18-lenke, den lever i et parallelt univers nå.

tirsdag, mai 19, 2009

Mia Berner

I tilfelle du gikk glipp av Aftenposten for noen dager siden, ta en kikk på det Mia Berner skrev om å bli forsøkt tvunget inn i gammelformen av hjelpeapparatet. Jeg kjente meg igjen i irritasjonen hennes fra da jeg hadde tilhold i kategorien enslig mor en gang i tida, fuck you hendte det at jeg hadde lyst til å si. Det var bare det akkurat nå.

Akkurat nå 53

Det er et kvarter til jeg skal gå på jobben og nå ble jeg trøtt. Men det er for seint nå, jeg hadde sjansen til å bli i senga da jeg våknet 6 i morres. Akkurat etterpå dukker denne posten opp i mamma (77) sin Google Reader og så får hun se med egne øyne hvordan dette virker. Hun følger foreløpig bare to.

mandag, mai 18, 2009

Dagsnytt 18, bli med

Hva har vi i dag, Grand Prix og Burma? Klikk deg inn og bli med på småprat mens vi ser/hører på Dagsnytt 18. (Jeg har tatt vekk lenka, si fra hvis du trenger den likevel)

Jeg må ha dem her

Jeg trenger å ha tilgang til disse bildene.


Jeg fant dem på OnionMag
som fant dem på Serge Campos Flickrside.



Sånn. Nå kan jeg kaste sida fra den lange bokmerkeraden min.
Nå er hun her.

lørdag, mai 16, 2009

Livet selv

Jeg lager middag til etterpå. Fiskekaker med noe greier. Pai til Grand Prix. Jeg forbereder potetsalat til i morra. Jeg vil live-blogge om det. Det er min blogg, jeg gjør som jeg vil. Det blir sikkert lite skriving og mye skrelling men sånn er det jo.

(lenken er borte av estetiske hensyn, kan finnes frem ved evt behov)

fredag, mai 15, 2009

Dagsnytt 18!

Jeg hører stemme i hodet, mammastemme som roper "Nå er det Dagsnytt 18! Kom og spis!" Ullgenser og kald høst, kålrabiskiver, barndomsminner. Men nå altså, nyheter. Bli med å småprate mens du hører eller ser på Dagsnytt 18, det er en av metodene vi har til rådighet for å komme gjennom nyhetene. Kanskje til og med forstå dem, mene noe om dem eller tøyse litt.

(jeg har tatt bort liveboksen, den ruver i feltet når den blir liggende)

Jeg var på fest i går..

.. og så Morten Jørgensen trykke det bleke skalla hodet sitt inntil en høflig avventende Åsne Seierstad. Han likner virkelig på Jahn Teigen. Morten Jørgensen spratt rundt og poset og lot alle ta bilde av seg og etter et par timer tenkte jeg den fyren altså, jeg vil ta film av at han vil på bilde med andre. Men straks jeg kom i nærheten begynte han å oppføre seg normalt. Dessuten ble jeg engstelig.
Men så traff jeg Maja og hun ville filme Morten Jørgensen i alle fall.

Edit:
Morten Jørgensen ville at jeg skulle ta bort filmen.
Filmen er tatt bort.

onsdag, mai 13, 2009

Scener/Ekteskap

I kveld anbefaler jeg dette, et Babel-program fra SVT med en gammel og kroppsrykkete Erland Josepson om Scener fra et Ekteskap, om egosentrisitet, en Liv Ullman på telefon fra Sidney om hva vi sliter med i vårt eget ego, litt om Bergmans husholderskes dagbok og om en av hans kjærligheter Käbi Lareteis bok "Vart tog all denna kärlek vegen?" om pasjon, sjalusi, oppbrudd og om to stykker som kan ha ulike minner fra samme hendelse.

Dagsnytt 18, bli med

Jepp, i dag også. I går var det mange nye innom her og det er ekstra hyggelig. Det var nok etter NRKbetas artikkel om prosjektet. Og jo! såklart det er ekstra hyggelig med gamle travere også.

tirsdag, mai 12, 2009

P2-losen

Klikk deg inn under her, slå på radio/tv på Dagsnytt18 og bli med på småpraten vår. Jeg har tatt vekk lenka fordi boksen ruver sånn i bloggen, for evt. spesielt interesserte kan den hentes opp igjen.

mandag, mai 11, 2009

Det man kan

.. det er jo lett såklart. Nå prøver jeg å lære mamma (76) hvordan hun, når hun ser på en google-side etter et søk, kan bedømme hvilken side det kan lønne seg for henne å gå inn på: Kildekritikk. Det er søren-meg ikke lett for en som ikke er vant til det.

Men et kræsjkurs i Twitter tok hun på strak arm, det skjønte hun poenget med straks. Hun skjønner hva man legger ut, at det er demokratisk og fint at Helga Pedersen nå også svarer på spørsmål og hun kan poenget med Twitter search.

Bli med på Dagsnytt18

Klikk deg inn i ruta under og bli med på småpraten mens du ser/hører Dagsnytt18, man kan gjerne trenge støtte fra flere i en slik stund.

Jeg setter opp redskapet tidlig i dag. Ikke bare skal NRKbeta legge ut en sak om dette prosjektet, men mamma (77) er også med i dag.

Her skriver NRKbeta om dette prosjektet, så stilig!

(lenka er tatt vekk pga. plasshensyn)

På vei hjem..

.. så jeg en securitasvakt scanne inn hvilke plakater som hang på plakatveggen og ved Blå var det ei jente som dytta noen i ei huske. Noen sa: Ikke dytt så stor fart,
det er et kunstprosjekt og den kan ryke!

PJ Harvey selv er blek i huden og har veldig markerte blodårer på innsida av vrista og på håndbaken og over den, for sin alder.

(kanskje kommer det en videolenke her i morra,
hvis jeg orker og får til)

Oppdatert 12. mai, NÅ fikk jeg det til. Min første video!



08.02: Vi reagerer så forskjellig på de inntrykkene vi får. Anmelderen til Dagbladet syns stemningen ble brutt av at "det nærmest settes flombelysning på bandet mellom hver sang medfører dessverre at magien som skapes av hovedpersonens artistiske heksekunster brytes mellom hver låt" jeg syns det var fint, det tar bort noe av rockeklisjéen og sier: Her er vi, vi lager en forestilling for deg: Verfremdungsteknik.

søndag, mai 10, 2009

En kunstpsykose

Jeg har halveis fulgt med i den heftige svenske debatten etter at en student lagde et kunstprosjekt av å late som hun var psykotisk på en bro og så mens hun ble tvangsinnlagt på S:t Göran.
Alle ble sinte og i neste uke får hun vite om hun blir tiltalt.

Overlege David Eberhard på S:t Göran skrev at hun burde klippe seg og skaffe seg en jobb.

Nå forteller Anna Odell at hun spilte gjennom den virkelige situasjonen der hun selv var syk for 13 år siden

– När man är eller har varit sjuk och beskriver vad man varit med om blir man sällan trodd. Jag har berättat för så många om behandlingen jag fick den natten 1995 – att jag blev lagd i bälte trots att jag inte varit våldsam.

Her er intervjuet med Anna Odell.
Jeg er ikke i tvil om at historien hennes bør fortelles.

Et brev med bilde

I morres lå det en e-post i boksen fra Bengt som skriver:
"I den globale oppvarmingens navn..
...er det uforsvarlig å anbefale noen å dra med fly til Berlin for en fotoutstilling. Men i alle fall...

Takk for en fin blogg forresten - kvalitet OG kvantitet OG aktualitet!

Ha en fortsatt fin helg!"



Se det var hyggelig. Hvem er Bengt? Det vet jeg ikke.
Jeg gjetter at han har skrevet i et kommentarfelt om Berlinreise og utstillingsplaner og så har jeg spurt om han ville sende et bilde.
Det er nok sånn. Men nå har jeg lett gjennom alle postene jeg har skrevet med Annie Leibovitz i seg og ingen Bengt.

(Hvis du vil se på det jeg har skrevet om Leibovitz kan du skrive navnet i den hvite søkeboksen oppe til venstre på sida)

lørdag, mai 09, 2009

Haste-P2-los

Her lå det en Cover it Live på Ukeslutt, jeg har tatt den vekk siden den er så svær og blir så ruvende etter at liven er slutt.

Age-ism, knus den også

Dette bildet fant jeg på Advanced Style, en blogg som oftest viser fotografier av gamle folk som fotografen ser på gata og som h*n syns ser stilig ut. Det er folk som tar plass i gatebildet.
For meg er det en terapeutisk blogg: Slapp av, ta plass.

Det er noen flere bilder der også og de minner meg litt om
denne visningen som var i Oslo en gang, der tok jeg noen bilder.

fredag, mai 08, 2009

Akkurat nå 52

..hjemme etter to døgn uten nett, så og si uten nett. Merkelig nok. Så nå er det å fyre opp pc-en og se på Nytt på Nytt.

Det minner meg om at jeg snakket med en venn om hvor umulig det ville være å leve uten pc i huset. Det må jeg aldri mer heller,
jeg har en egen pc-krise-konto.

Jeg kunne lettere levd uten kjøleskap. Det har jeg gjort, det er lett vår, vinter og høst, pose ut av vinduet. TV er også lett, det har jeg klart meg uten et halvt år nå nettopp. Vaskemaskin gikk fint i månedsvis selv med barn. Selv om joda, det gikk enda finere med. Tilogmed uten dusj gikk fint i flere år (svømmehall og jobbdusj).

Det eneste er madrass, bord, stol, elektrisitet, vann og kokeplate.
Etter det kommer pc.

tirsdag, mai 05, 2009

Akkurat nå 51

Jeg kom hjem fra operaplassen nå, jeg har vært på Dagbladets debatt om Fritt Ords pris (den var fin, jeg er seriøs og liker gode ikke-så-polariserte debatter) men jeg har en overfladisk overfladisk side. Det er den som får meg til å stå og henge utenfor operaen og se på de som kommer. Se der går Unni Wikan, hun er sammen med Vibeke Løkkeberg og BLOMSTER-Finn.
Der er Olav Gran Olsson og William Nygard. Der er Åmås.
Der er Paul Curran (operasjefen) men han går hjem.

Jeg venter på en rapport fra Mina
som er på selve tildelingen på taket.

1. rapport fra Mina, gjesteblogger fra taket:

"Anita Appeltun Sæle klistret seg til Monsen! Braanen har teite solbriller, heldigvis er Marte Michelet der".

2. rapport fra gjesteblogger Mina:

"Vi har styrtet champagne så mye man vil ha. Nå inne på scene 2 masse presse tett på monsen hele tiden"



(det kommer mer, dette er work in progress)



Jeg har en gammel mobil, en av de eldste som fortsatt virker sikkert. Jeg har fått mine første mms-bilder, tenk det, via en netcomside. Her er Mina ferdigpynta før hun gikk (tror jeg)


3. rapport fra gjesteblogger Mina:

"Nå seiersted: Uredd bruk av det frie ord. I 40 år utrettelig del av samfunnsdebatten. Siterer åmås. Har holdt 600foredrag. Nyfeminist på 70-tallet. Personifistisk filosofi. Personalisme kaller han det."

Se her da gitt, den går på nett-tv, utdelingen.

Dette er fantastisk!! Journalisten visker til Lasse!
Hun vet ikke at hun er på!

Det er så spennende når det går galt, på direkte-tv. Kjenner dere direktefølelsen i bloggen her? Jeg duller med den, skeive bilder og greier. Kjære vene, hun visker til Lasse igjen, en gang til lenge etter. Fordi jeg er en grei person prøvde jeg å ringe for å fortelle riktig person i NRK at noe går fryktelig galt, det var jaggu ikke lett.

Her er et litt dårlig bilde av Nina Karin Monsen, men i dag skal alt med.





4. rapport fra gjesteblogger Mina:

"Seiersted virker litt happy med at det er blitt bråk. Debatt uten sidestykke i prisens historie. siste bok: viser lovens brudd på barnekonvensjonen. Nå er han poetisk og fin og jeg ble rørt.
Vi lunkne, som veier for og mot, må gi plass til de kjempende, som kanskje til og med vil hindre hverandre i å ytre seg. For da kan alle argumenter høres og vi ender på rett politisk beslutning."

Siste?

Jeg mistenker at det ikke kommer flere meldinger fra gjesteblogger Mina tross purring med spørsmål om hvem som snakket med hvem på vei ut fra operaen. Teori: Mye champagne.

mandag, mai 04, 2009

Dagsnytt18

Klikk deg inn og bli med på småprat mens vi ser på/hører på Dagsnytt18.

Slik jeg liker dem

Kulturnyheter, kjendisnyheter, spørs bare om hvem.
Meg White og Jackson Smith skal gifte seg. Det betyr f.eks at Patti Smith blir svigermor til The White Sptripes-Meg når hun gifter seg med Pattis sønn 22. mai i Nashville.
White and Smith, who became close last summer, are known around town as private but personable figures. They live together in White's Detroit home, and got engaged several weeks ago.



Her er Jesse (datter til Patti Smith) og så sønnen som skal gifte seg, Patti Smith og for meg en fremmed mann.
Meg White snurrer rundt under.


Det var bare det på morgenkvisten.

søndag, mai 03, 2009

Akkurat nå 50

Leksesøndagsformiddag for den ene i familien og vi snakket om 11. september. Jeg begynte å fortelle om røyken som veltet fremover i gatene, vent litt, la meg finne et bilde så kan du se og dermed havnet vi på denne videoen. Det er en kvinne som står i vinduet sitt og filmer rett etter at det første flyet har gått inn i World Trade Center. Det ble så tydelig for meg hva som kan være kvaliteten ved et amatøropptak med vingling og lange pauser, vi trenger ikke se hele, sa jeg den er 26 minutter, men det trengte vi.
Og jeg vet at før det er gått et kvarter kommer hun til å se det andre flyet og senere at tårnene raser sammen, men det vet hun ikke da.

lørdag, mai 02, 2009

Å reise, pang pang

Hva da, hva vil man. Hva vil jeg?
Ristes ut av meg, rokkes ut av noe.
Men jeg går på Robinet som er på Lower East Side og på Dovrehallen som er i Greenpoint og ser på motebutikker i min egen gate og går til grønnsaksmannen, vi har alt, så sjarmerende og likevel.

Jeg gjør uansett hjørnet mitt nært, jeg finner i alle fall min egen aviskiosk og bar hvis jeg er et annet sted i verden.

fredag, mai 01, 2009

Ved siden av Picasso

Jula 1963 sa Pablo til sønnen Claude at det var siste gang han fikk besøke ham. "Jeg er gammel, og du er er ung. Jeg ville ønske du var død". Datteren Paloma reiste ned påsken etter men fikk ikke treffe ham. Og det fikk hun heller ikke resten av de ti siste årene Picasso levde.


Jeg har lest Arianna Huffingtons biografi om Picasso.
Bloggere vil kanskje kjenne henne fra Huffington Post.


Jeg har en Picasso-periode, ikke kunstneren, livet. Jeg tar med jevne mellomrom de harmoniske fotografiene til David Douglas Duncan ut av hylla og ser på dem, i den grad at jeg har kjørt opp og ned Cannes-åsen i jakt på Picassos hus. Dessuten leser jeg stadig biografier som jeg spiser ostepops, i vinter leste jeg boka om Dora Maar, den intellektuelle, farlige, kyndige kunstneren Picasso var kjæreste med i noen år og som arbeidet med ham på Guernica uten at Picasso ga henne noe kred for det og som ble syk av måten han behandlet henne på og trakk seg tilbake i periodevis religiøs galskap.


Nå er det egoisten, sadisten, drittsekken Picasso, mannen med merkelig kontakt med følelsene sine. Han holdt hoff, holdt regnskap med om vennene besøkte andre kjente kunstnere mer enn ham, manipulerte venner og kjærester, tråkket på dem som var nær ham og måtte stadig demonstrere makt over dem. Han satte kjærester, koner, ex-kjærester opp mot hverandre, skrev til den ene at han elsket henne høyere enn noen gang mens han fridde til den andre, tvang dem til å møtes for å se hva som skjedde. Han var hensynsløs.


Jeg blir stadig mer mistenksom mot hvilket bilde som tegnes i en biografi. Eller på en wikipediaside. I Dora Maars biografi lurte jeg stadig på hvor mye som var forfatterens hang til å tolke lidelsene hennes som Picassos verk alt sammen, han piner henne til hun går inn i psykisk sykdom, men resten av livet? Det vet vi kanskje ikke. Wikipediasiden hennes mener hun led fordi hun var barnløs.


Vi skal være forsiktige alle mann. Francoise Gilots sitater i boka er troende, Picasso pusset flere jurister på henne enn det Røkke hadde da han skulle fikse staten.






Da han var nær døden dro datteren Maya til huset hans med sine to barn men de kom ikke lengre enn til porten. Maya, Claude, Paloma og barnebarna Pablioto og Marina fikk ikke være med i begravelsen. Pablito prøvde å ta livet sitt på begravelsesdagen og drakk en flaske kaliumklorid, fordøyelsesorganene ble ødelagt og han døde tre måneder senere. Marie Therese hang seg og Jacqueline skjøt seg 13 år etter, etter lange perioder med isolasjon.


Etter at Picasso ikke ville møte ungene sine mer bestemte Francoise Gilot seg for å gi ut boka "Samliv med Picasso" (Huffington har hentet Gilots sitater fra denne boka).

"Da jeg begynte å arbeide på boken visste jeg ikke om jeg ville komme til å publisere den eller ikke. Jeg ønsket å sette tingene på papiret mens minnet fremdeles var friskt. Dessuten var det et middel til å klargjøre mine tanker og opplevelser, og dermed befri meg fra dem. Det som ga meg grønt lys for å gi den ut, var hans beslutning om å ikke se barna mer. Når de ikke lenger hadde noen farskjærlighet å miste, var det ingen grunn til at jeg skulle utsette offentliggjøringen. Dessuten tenkte jeg at hvis jeg offentliggjorde den mens han var i live, ville han ha en mulighet til å reagere på den. Samtidig sørget jeg omhyggelig for at jeg ikke kom med utsagn som jeg ikke kunne dokumentere eller gjøre nærmere rede for, og jeg unnlot å ta med en mengde belastende fakta fordi han fremdeles levde, og fordi han var far til mine barn, selv om han opptrådte som om han ikke var det."