Vel, døden
Jeg har skrevet om døden før her, og fortsetter med det. Det er mitt eget møysommelige arbeid med å akseptere at den fins,
jeg som ikke har den tvunget på meg i disse dager.
Gravlunder i Norge ser ikke så forskjellige ut, det er i alle fall det jeg har trodd. Vi har de stramme, lave steinene som står symmetrisk plassert. Men så var det ikke helt sånn viste det seg.
I sommer stanset jeg ved en kirke i Østerdalen, for å ta en strekk på beina, og der hadde mange av gravene naturstein, med lav på. Noen var veldig gamle, andre nyere, det så ut til å være en lang tradisjon.
Det minnet meg om en kollega som fortalte meg at hun og søskenene skulle på Tour Macarbre en helg. De skulle flytte ned fra fjellet den gravsteinen foreldrene har sett seg ut nå mens begge fortsatt lever. Det var en god ting tenkte jeg.
På en annen kirkegård, på Vågåmo, hadde gravsteinene utskjæringer, noen i tre, noen i stein. En stor del av gravene hadde denne typen stein.
Døden, om Marquez og mormor
Den jødiske gravlunden
Harald Eia syns det er noe skittviktig og småborgelig over alt dødssnakket
Tom Waits prøver å tulle bort døden og journalisten
jeg som ikke har den tvunget på meg i disse dager.
Døden har også sine moter
Vi tar etter hverandres skikker i alle livets områder, også gravsteiner. Jeg går gjerne på kirkegårder når jeg er på reiser i utlandet, de er ofte pene, og stille og man ser ting som er anderledes vår måte å gjøre det på.Gravlunder i Norge ser ikke så forskjellige ut, det er i alle fall det jeg har trodd. Vi har de stramme, lave steinene som står symmetrisk plassert. Men så var det ikke helt sånn viste det seg.
I sommer stanset jeg ved en kirke i Østerdalen, for å ta en strekk på beina, og der hadde mange av gravene naturstein, med lav på. Noen var veldig gamle, andre nyere, det så ut til å være en lang tradisjon.
Det minnet meg om en kollega som fortalte meg at hun og søskenene skulle på Tour Macarbre en helg. De skulle flytte ned fra fjellet den gravsteinen foreldrene har sett seg ut nå mens begge fortsatt lever. Det var en god ting tenkte jeg.
På en annen kirkegård, på Vågåmo, hadde gravsteinene utskjæringer, noen i tre, noen i stein. En stor del av gravene hadde denne typen stein.
Døden, om Marquez og mormor
Den jødiske gravlunden
Harald Eia syns det er noe skittviktig og småborgelig over alt dødssnakket
Tom Waits prøver å tulle bort døden og journalisten
innlegg av fr.martinsen på
16:19
6 Kommentarer:
Ja, de fineste steinene er ofte de som ikke er overdrevne. Ingenting rører meg mer enn en fin naturstein med personens egne håndskrift risset inn.
For noen fantastisk fine gravstener! Et funn.
Kom forresten over et enestående poetisk gravskrift fra Rauland kirkegård gjengitt i Jan Erik Volds Entusiastiske essays:
Ingebjørg
og
Thore
Kom og gjekk
ikkje tok, ikkje fekk!
Ding dang
Jan Erik Volds kommentar: "Ingebjørg og Thore kan en forestille seg som et gammelt barnløst ektepar eller kanskje et eldre søskenpar. Men Tarjei [Vesaas] tror heller at det er et tvillingpar som har dødd like etter fødselen. Og det er kanskje det som gir best mening".
Hva, stemmer det?
Men Ding Dang er Volds ord bakpå går jeg ut fra.
Får ønske meg til Rauland nå da.
Ding og dang skal angivelig høre til gravskriftet. Kunne fint vært en voldsk avslutning, men ble enda stiligere av å være skrevet av "menigmann".
Neste som skal til Rauland må finne og ta bilde.
Det minner meg om at jeg var på Røros i sommer og gikk for å finne bautaen som jeg har lest at Rørosfolk har satt opp for gammeljordmora si.
Men den fant jeg ikke, og de to mennene som jobbet i kirka visste ikke om den. Dvs. de hadde hørt om den men visste ikke hvor den var.
Det var ergelig.
Jeg vil at det skal stå MJAU på min gravstein, kattegal som jeg er!!
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden